Follow along with the video below to see how to install our site as a web app on your home screen.
Notat: This feature currently requires accessing the site using the built-in Safari browser.
Vis vedlegget 255927
I ettermiddag fikk jeg ha Rolf på brystet i over fem timer. Det er en vidunderlig følelse å kjenne de bittesmå pustebevegelsene mot min hud. Kjenne på de bittesmå knappenålshodene på ryggen hans, som er ryggtaggene. Merke den sterke griperefleksen når han holder rundt fingeren min. Og se hvordan han roer seg ned når han ligger på meg, hører meg snakke og merker at jeg beveger meg.
Det som ikke er så hyggelig, er at Rolf tar seg pustepauser innimellom. Han blir helt stille, så faller pulsen fra 160-ish til 60-80, og oksygenmetningen faller også. Alt dinger og plinger. Rolf blir stimulert med knip i hånden, «massasje» på ryggen og evt på magen. Så begynner han å puste igjen, og alle verdier på skjermen normaliserer seg. Vi er blitt fortalt at dette er helt normalt for så små, og vil fortsette til han er minst 32 uker. Foreløpig reagerer han på trinn 1 av 10 i behandlingsstigen når dette skjer, så jeg burde sikkert være glad. Men sannheten er at jeg blir dødsredd og får nesten hjertestans selv. Tårene triller helt ukontrollert og jeg kjenner virkelig hvor forferdelig redd jeg er for å miste den lille skatten. Forhåpentligvis klarer jeg å takle det bedre etter hvert som hormonene/barseltårene roer seg litt...
Vis vedlegget 255928
Siden Rolf har vært så stabil gjennom de to første døgnene, og ultralyd av både hjerne og hjerte ser bra ut (det er det vanlige fosterhullet i hjertet, men det regner de med vil lukke seg frem mot termin), fikk han fjernet arteriekranen fra foten i dag. Det betyr at de ikke lenger har behov for kontinuerlig overvåkning av blodtrykket hans, og at enda en potensiell infeksjonsport er borte.
Det betyr også at blodprøver må tas som stikk fremover. Bedøvelsen består i verdens minste smokk, som likevel er så stor at Rolf ikke får den helt inn i munnen. Og så dryppes det litt sukkervann på den. Tapre lille gutten mjauet ikke noenting under den prosedyren. [emoji173]️
Nå er det kveld, og jeg er helt fullstendig utmattet etter å ha gjort egentlig ingenting annet enn å ligge stille i dag...
Så deilig at du fikk ha lillevenn på brystet så lengeVis vedlegget 255927
I ettermiddag fikk jeg ha Rolf på brystet i over fem timer. Det er en vidunderlig følelse å kjenne de bittesmå pustebevegelsene mot min hud. Kjenne på de bittesmå knappenålshodene på ryggen hans, som er ryggtaggene. Merke den sterke griperefleksen når han holder rundt fingeren min. Og se hvordan han roer seg ned når han ligger på meg, hører meg snakke og merker at jeg beveger meg.
Det som ikke er så hyggelig, er at Rolf tar seg pustepauser innimellom. Han blir helt stille, så faller pulsen fra 160-ish til 60-80, og oksygenmetningen faller også. Alt dinger og plinger. Rolf blir stimulert med knip i hånden, «massasje» på ryggen og evt på magen. Så begynner han å puste igjen, og alle verdier på skjermen normaliserer seg. Vi er blitt fortalt at dette er helt normalt for så små, og vil fortsette til han er minst 32 uker. Foreløpig reagerer han på trinn 1 av 10 i behandlingsstigen når dette skjer, så jeg burde sikkert være glad. Men sannheten er at jeg blir dødsredd og får nesten hjertestans selv. Tårene triller helt ukontrollert og jeg kjenner virkelig hvor forferdelig redd jeg er for å miste den lille skatten. Forhåpentligvis klarer jeg å takle det bedre etter hvert som hormonene/barseltårene roer seg litt...
Vis vedlegget 255929
Og mens jeg likevel er i grinemodus. Dette kom levert til oss på nyfødtintensiv i dag! Med et nydelig skrevet kort hvor det står at teppet er strikket den natten Rolf ble født. Og klærne er nydelig sydd i bittelille størrelse... Med hilsen fra en anonym skravler. [emoji173]️[emoji173]️
Til og med min mann måtte felle en tåre da... Vi er utrolig takknemlig for alle gode tanker og ord vi har fått de siste dagene, og nå dette! Dere er bevis på at verden er god!! [emoji173]️[emoji7]
Åå så snilt gjort!Vis vedlegget 255929
Og mens jeg likevel er i grinemodus. Dette kom levert til oss på nyfødtintensiv i dag! Med et nydelig skrevet kort hvor det står at teppet er strikket den natten Rolf ble født. Og klærne er nydelig sydd i bittelille størrelse... Med hilsen fra en anonym skravler. [emoji173]️[emoji173]️
Til og med min mann måtte felle en tåre da... Vi er utrolig takknemlig for alle gode tanker og ord vi har fått de siste dagene, og nå dette! Dere er bevis på at verden er god!! [emoji173]️[emoji7]
Skjønner du blir stressa, men det er virkelig helt normalt. Etter hvert vil dere kjenne det på han og vite det før det plinger og kunne se om det er mer/mindre, om han faller dypere eller kortere, hvor lenge det varer osv.
Normalt med pustepauser over 20 sekunder frem til 34 uker.
Og du - kan hende du vil sladde litt siden du har vært så veldig var på å ikke avsløre for mye om hvem du er..
For en tapper liten gutt!Vis vedlegget 255928
Siden Rolf har vært så stabil gjennom de to første døgnene, og ultralyd av både hjerne og hjerte ser bra ut (det er det vanlige fosterhullet i hjertet, men det regner de med vil lukke seg frem mot termin), fikk han fjernet arteriekranen fra foten i dag. Det betyr at de ikke lenger har behov for kontinuerlig overvåkning av blodtrykket hans, og at enda en potensiell infeksjonsport er borte.
Det betyr også at blodprøver må tas som stikk fremover. Bedøvelsen består i verdens minste smokk, som likevel er så stor at Rolf ikke får den helt inn i munnen. Og så dryppes det litt sukkervann på den. Tapre lille gutten mjauet ikke noenting under den prosedyren. [emoji173]️
Nå er det kveld, og jeg er helt fullstendig utmattet etter å ha gjort egentlig ingenting annet enn å ligge stille i dag...