Livet er en risiko. Og en ting som er sikkert - ingenting går som planlagt. Beklager å si det. Liker sitatet: Livet er det som skjer når du er opptatt med å lage andre planer.
Du kan være bekymret for det, men det er så absolutt umulig å helgardere seg mot sykdom. Folk blir syke. Enkelt og greit. Bare fordi en baby ikke har trisomi 13 betyr ikke at det ikke kan skje noe under fødsel og så får babyen CP, hjerneskade, hjerneblødning, lammelse osv. Har faktisk TO vennepar nå, med helt friske barn, som har fått kreft, en med hjernekreft og en med lymfekreft. Begge er under 5 år. Nå venter årevis med sykehus, behandlinger og mulig død.. Livet skjer. Og livet er urettferdig.
Min lillesøster er mentalt tilbakestående, hun har en genfeil og er som ett barn, selv om hun er nesten 30. Denne genfeilen var såpass liten at den ikke hadde vist på noen NIPT test, uansett hvor mye du hadde testet. Men, så er hun verdens skjønneste. Hun er verdens stolteste tante, og verdens flinkeste arbeids-assistent. Ja, hun kan ikke lese, skrive eller regne, hun forstår seg ikke på Ludo, men er en reser på puslespill. Hun kan snakke, smile, gå og «arbeide», noen ting går bare litt vel seint. Hun har ett fantastisk liv, mye «bedre» enn oss «normale» ville jeg sagt, fordi hun vet ikke bedre, hun er bare glad og fornøyd.
Og hvem er det som har vært sykest? Jo det er meg. Den «friske»/«normale». Jeg har vært inn og ut av sykehus i årevis, hun derimot, har selvsagt vært litt innom en gang i blant, men ikke i nærheten så mye som meg. Hvem har laget mest jobb for våre foreldre? Jo, det er meg igjen. Det var jeg som var tenåringsrebell, det var jeg som var umulig. Lillesøster? Alltid bare blid og fornøyd.
Så for å sette det litt på spissen - mine foreldre burde heller «valgt bort» : meg.