Dattera mi har engelsk som morsmål fordi jeg har det og kun har snakket det med henne fra hun var baby. Da hun begynte i barnehage 20 mnd gammel var hun mye sterkere i engelsk enn i norsk fordi det var meg hun hadde vært hjemme med. Hun forsto jo alt på norsk pga. faren sin og besteforeldre osv. men foretrakk å si ting på engelsk selv.
Nå snakker hun 90% engelsk når hun snakker til meg. Kanskje 70-80 % av setningene hun sier til meg er kun på engelsk (som “no, I don’t want to wear my slippers now, mummy, ‘cause I’m not cold”), og de resterende er en blanding, eller i allefall at norske ord dukker opp «Can I bring my rabbit to barnehagen, for jeg vil vise den til Per» da spør jeg «what would that be in English?» og hun svart «I want to show it to Per».
I barnehagen, med pappaen og alle andre snakker hun 100% norsk. Hender hun bruker ett og annet engelsk ord med pappaen da.
Så hun kan si alt på det ene språket om hun vil.
TV-programmer som Peppa gris, Ben&Holly, Bing, Postman Pat, Daniel Tiger ser hun på på engelsk.
Om noen ber henne oversette noe fra det ene til det andre språket gjør hun det gjerne. Det har blitt litt underholdning i barnehagen og hos besteforeldrene, fordi de synes det er så stas, og spør henne hva ting heter på engelsk.
Det var litt gøy her om dagen, fordi vi snakket om en episode i barnehagen der en gutt hadde dyttet en jente. Hva kan du gjøre når du ser det? spurte jeg henne (på engelsk selvfølgelig) også foreslo jeg noe hun kunne si. Da så hun på meg og sa «but mummy, I can’t say that, I have to say it in Norwegian!»
Så fra hun var 2 til nå når hun er 3 1/2 har hun blitt veldig god til å skjelne mellom språkene, og å «code switche».
