jenter som frir
- Trådstarter snart mamma til to skatter
- Opprettet
Mannen her hadde vel aldri rota seg til å fri. Vi ble egentlig bare enige om det i en samtale med en kompis. Vi hadde lyst til å reise til Svalbard igjen sammen med han og kona, og fant ut at vi kunne gjøre det når vi var på tur. Jeg tuller av og til litt med at det egentlig var kameraten vår som fridde 
snart mamma til to skatter
Andre møte med forumet
føler jeg burde gi dere en oppdatering [emoji85] jeg tok steget og fridde :O rimelig skummelt og nervøs i det jeg skulle fri - men han sa heldigvis ja [emoji7] selv om vi har snakket om temaet så blir man alikevell sykt nervøs like før det skal skje!
føler jeg burde gi dere en oppdatering [emoji85] jeg tok steget og fridde :O rimelig skummelt og nervøs i det jeg skulle fri - men han sa heldigvis ja [emoji7] selv om vi har snakket om temaet så blir man alikevell sykt nervøs like før det skal skje!
Gratulerer! Så koselig! Hvordan fridde du? Hadde du kjøpt ringer?
snart mamma til to skatter
Andre møte med forumet
takk
jeg lot guttungen gå med ett kort der han spurte om han ville gifte seg med mamma, mens jeg stod bak å lurte med en eske med to ringer i. så ja, jeg hadde kjøpt ringer 
Heretique
Blir kjent med forumet
takk
Så søtt! [emoji173]️ og gratulerer!
Jeg for min del kommer aldri til å fri til kjæresten min, selv om et ekteskap med han er er noe av det jeg ønsker mest her i verden (les: ekteskap. Jeg blåser i bryllup).
Først og fremst fordi han er usikker på om han tror på ekteskap (han er skilsmissebarn med masse drama), og mener man kan ha det like fint som samboere. Den andre grunnen er at jeg også er av den gamle skolen, og syns det er fint at mannen frir.
Til de av dere som tror at han ikke vil gifte seg fordi han ikke vil binde seg, så er det ikke derfor. Han bare skjønner ikke greia med ekteskap. Vi har hus, bil, bikkje og katter og prøver å få barn (som ironisk nok er mye mer bindene enn et ekteskap, men det er visst helt greit).
Han har aldri sagt aldri (jeg har spurt, for det var viktig for meg å vite), men det skjer nok ikke med det første (vært sammen i sju år). Men jeg ville aldri finne på å sette han i den situasjonen med at jeg frir, når jeg vet hva han mener om ekteskap. Når/hvis han finner ut at han vil, så vet han at han får et soleklart ja fra meg. Og jeg kommer til å bli overrasket, for å si det sånn [emoji12]
Det er fint om dere begge er fornøyd med samboerskap. Men jeg må bare poengtere at det ikke er sidestilt med ekteskap i henhold til norsk lov. Så om dere ikke har tenkt på det aspektet, så kan det være verdt å vurdere. Det virker litt på meg som om menn som sier de har de like fint som samboere, glemmer hva ekteskapet innebærer juridisk sett. For klart, forholdet endrer seg jo ikke om man er gift eller ei. Man har de samme kranglene, man har den samme sexen, man er de samme personene. Det som endrer seg derimot er ikke bare status (for oss damer er det unektelig status, selv om vi ikke ønsker det slik selv, så måler samfunnet oss etter hvorvidt vi er gift/har barn eller ikke). Det som endrer seg er det juridiske. Se på arveloven. Se på skatteloven. Se på ulike forsikringer man har, eks livsforsikring, eller uføreforsikring. Om dere har felles hus og felles økonomi, og er økonomisk avhengig av hverandre, så vil jeg anbefale ekteskap ut fra et rent praktisk og furnuftig perspektiv. Det er ikke romantisk overhodet, egentlig, dette her med ekteskap. Det er slik at ektefeller får en hel haug med juridiske fordeler over de som kun er samboere. Med felles barn endrer det seg litt, men det er fortsatt ikke likestilt.
Det er kanskje ikke det man vil høre som grunn til å gifte seg, men noe som absolutt kan være verdt å tenke på. Særlig om dere planlegger barn. Tenk på hva som skjer økonomisk dersom dere har barn sammen, og han blir ufør? Eller enda værre: dør. Ville du klart deg alene på din lønn? Eier du eget hus som han ikke er deleier i?
Min mor var sammen med sin kjæreste i 20 år. De bygde hus sammen, satte opp egen bedrift sammen, og levde sammen i 20 år. Han ville ikke gifte seg. Man hører om regler at dersom man har bodd sammen så og så lenge, at begge navnene står på kontrakten og på diverse hus osv, så er man sikret. Liksom. Det stemmer ikke. Hun arvet ingenting når han plutselig døde. Han hadde ikke barn. Arven gikk til hans søsken. Huset hun bodde i, bedriften de hadde bygget opp sammen, absolutt alt. Hun stod kun igjen med den delen som hun selv hadde erværvet og den delen av diverse eiendommer hvor navnet hennes var på kontrakt. Øvrige deler gikk til søsken, som hun da hadde måttet kjøpe ut om hun skulle kunne ha fortsatt med bedriften. Så ikke bare mistet hun sin kjæreste over 20 år, hun holdt også på å miste sitt hjem og sin inntektskilde. Heldigvis var søskenene greie, og de overlot sin del av arven til min mor. Flaks. Men vil man virkelig basere hele sitt liv og sin økonomi på flaks? Jeg husker dette som en forfærdelig periode i livet til alle oss i familien, jeg gikk selv i dundrende økonomisk underskudd fordi jeg måtte hjelpe til med å finansiere min mor i en overgangsperiode så hun skulle kunne betale regninger og ikke bli kastet ut av hus og hjem. Frem til arven var oppgjort levde hun i limbo, uten å kunne vite hva fremtiden ville bringe. Det var forfærdelig, og ikke noe jeg ville undt noen andre å måtte gå gjennom.
Så tommelfingeregelen er: gjør man seg økonomisk avhengig av noen andre, så må du få de rette papirer i orden. I bedriftsverdenen ansetter man advokater og signerer kontrakter. I den private sfære gjør man det samme, men det kalles da for inngåelse av ekteskap.
Heretique
Blir kjent med forumet
Så forferdelig det som skjedde med moren din, og godt at søsknene i det minste var greie! Det er absolutt en tankevekker, for mange.
Vi er fullstendig klar over at samboerskap ikke kan sidestilles med ekteskap i henhold til norsk lov. Derfor skal vi skrive testamente (har forøvrig sagt at det er mye enklere å bare gifte seg, men det vil han ikke høre på). Er jo så pes med advokat, vitner osv. Men, som sagt, testamente skal skrives.