Hjep til å formidle ønsker og bekymringer

[Majja83]

Jeg har blitt fulgt opp av sykehuset siden uke 11 etter det da ble oppdaga en diagnose som gjør risiko for bl.a. lav fødselsvekt. Med ultralyd nesten en gang i måneden så trodde jeg vi ville bli ekstra godt fulgt opp og jeg skulle føle meg trygg.

Dessverre har møtet med sykehuset vært en lang rekke skuffelser. Mine plager har utviklet seg til et daglig helvete. Mannen gjør så godt han kan i å støtte og trøste, men han har det mye travelt og kan ikke prioritere bare meg foran jobb og andre forpliktelser.

Jeg har utviklet depresjon som kommer og går. Jeg har mange bekymringer rundt fødsel. Ikke så mye selve fødselen, men for tida både før og spesielt etter. Jeg føler ikke de på sykehuset tar dette på alvor eller er interessert i å høre. De lovet at jeg skulle få gå til jordmor der, men sist fikk jeg kun snakke med lege som ikke var interessert i mine bekymringer og jeg fikk ingen ny avtale med jordmor.

For å komme meg gjennom resten av svangerskapet og ha en liten sjans til å takle barselstida så trenger jeg hjelp til å formidle mine bekymringer til sykehuset. Hvem kan hjelpe med slikt? Må være noen med nok faglig tyngde til at det blir hørt.


Jeg har ingen positive følelser igjen for baby og den store magen, og er redd det vil gjøre det vanskelig å knytte seg til barnet når det kommer. Nett nå hater jeg den store magen og blir sinna når baby sparker. Jeg vet det er galt, men sliter med å kontrollere egne følelser. Babyen virker til å være frisk og ha det fint inne der, og da betyr det ingenting for sykehuset hvordan jeg har det. Når jeg blir fortvila og forteller at jeg ønsker at magen kan dra en viss plass, så får de det bare travelt med å få meg ut døra. Nå sitter jeg her og føler meg sliten, alene og redd. Fortsatt 6 uker til termin.

 

[Gullfisk]

Jeg har blitt fulgt opp av sykehuset siden uke 11 etter det da ble oppdaga en diagnose som gjør risiko for bl.a. lav fødselsvekt. Med ultralyd nesten en gang i måneden så trodde jeg vi ville bli ekstra godt fulgt opp og jeg skulle føle meg trygg.

Dessverre har møtet med sykehuset vært en lang rekke skuffelser. Mine plager har utviklet seg til et daglig helvete. Mannen gjør så godt han kan i å støtte og trøste, men han har det mye travelt og kan ikke prioritere bare meg foran jobb og andre forpliktelser.

Jeg har utviklet depresjon som kommer og går. Jeg har mange bekymringer rundt fødsel. Ikke så mye selve fødselen, men for tida både før og spesielt etter. Jeg føler ikke de på sykehuset tar dette på alvor eller er interessert i å høre. De lovet at jeg skulle få gå til jordmor der, men sist fikk jeg kun snakke med lege som ikke var interessert i mine bekymringer og jeg fikk ingen ny avtale med jordmor.

For å komme meg gjennom resten av svangerskapet og ha en liten sjans til å takle barselstida så trenger jeg hjelp til å formidle mine bekymringer til sykehuset. Hvem kan hjelpe med slikt? Må være noen med nok faglig tyngde til at det blir hørt.


Jeg har ingen positive følelser igjen for baby og den store magen, og er redd det vil gjøre det vanskelig å knytte seg til barnet når det kommer. Nett nå hater jeg den store magen og blir sinna når baby sparker. Jeg vet det er galt, men sliter med å kontrollere egne følelser. Babyen virker til å være frisk og ha det fint inne der, og da betyr det ingenting for sykehuset hvordan jeg har det. Når jeg blir fortvila og forteller at jeg ønsker at magen kan dra en viss plass, så får de det bare travelt med å få meg ut døra. Nå sitter jeg her og føler meg sliten, alene og redd. Fortsatt 6 uker til termin.

Kjempe trist å høre at du har det så vanskelig.
Er det ingenting din egen fastlege eller JM kan gjøre, som for eksempel sende en henvisning til JM på sykehuset? Ville bare prøvd å være så ærlig og direkte som mulig og forklart hvordan du har det.

Vet ikke hva du tenker om å gjerne få en henvisning til psykolog, men kan nok være godt for deg å snakke med noen, spesielt om du sliter med depresjon og er redd for å ikke knytte deg til baby.

Sender deg en god klem

 

[Moderator Steffen]

Jeg har blitt fulgt opp av sykehuset siden uke 11 etter det da ble oppdaga en diagnose som gjør risiko for bl.a. lav fødselsvekt. Med ultralyd nesten en gang i måneden så trodde jeg vi ville bli ekstra godt fulgt opp og jeg skulle føle meg trygg.

Dessverre har møtet med sykehuset vært en lang rekke skuffelser. Mine plager har utviklet seg til et daglig helvete. Mannen gjør så godt han kan i å støtte og trøste, men han har det mye travelt og kan ikke prioritere bare meg foran jobb og andre forpliktelser.

Jeg har utviklet depresjon som kommer og går. Jeg har mange bekymringer rundt fødsel. Ikke så mye selve fødselen, men for tida både før og spesielt etter. Jeg føler ikke de på sykehuset tar dette på alvor eller er interessert i å høre. De lovet at jeg skulle få gå til jordmor der, men sist fikk jeg kun snakke med lege som ikke var interessert i mine bekymringer og jeg fikk ingen ny avtale med jordmor.

For å komme meg gjennom resten av svangerskapet og ha en liten sjans til å takle barselstida så trenger jeg hjelp til å formidle mine bekymringer til sykehuset. Hvem kan hjelpe med slikt? Må være noen med nok faglig tyngde til at det blir hørt.


Jeg har ingen positive følelser igjen for baby og den store magen, og er redd det vil gjøre det vanskelig å knytte seg til barnet når det kommer. Nett nå hater jeg den store magen og blir sinna når baby sparker. Jeg vet det er galt, men sliter med å kontrollere egne følelser. Babyen virker til å være frisk og ha det fint inne der, og da betyr det ingenting for sykehuset hvordan jeg har det. Når jeg blir fortvila og forteller at jeg ønsker at magen kan dra en viss plass, så får de det bare travelt med å få meg ut døra. Nå sitter jeg her og føler meg sliten, alene og redd. Fortsatt 6 uker til termin.

For en slitsom situasjon å være i, og det blir jo overhodet ikke bedre av at sykehuset ikke tar deg på alvor. Det er mulig du har forsøkt, men fastlegen skal i utgangspunktet være et bra sted å starte også i en slik situasjon. Kanskje han kan henvise deg videre til en annen, bedre instans for samtaler og hjelp? Evt. hjelpe deg selv? Om du ikke allerede har hatt en time hos fastlege for å forklare situasjonen din, så ville jeg iallefall forsøkt det. Lykke til!

 

[Majja83]

Kjempe trist å høre at du har det så vanskelig.
Er det ingenting din egen fastlege eller JM kan gjøre, som for eksempel sende en henvisning til JM på sykehuset? Ville bare prøvd å være så ærlig og direkte som mulig og forklart hvordan du har det.

Vet ikke hva du tenker om å gjerne få en henvisning til psykolog, men kan nok være godt for deg å snakke med noen, spesielt om du sliter med depresjon og er redd for å ikke knytte deg til baby.

Sender deg en god klem [emoji813]red

Takk! [emoji173]

Går alt til psykiatrisk sykepleier. (Er for langt å reise jevnlig til psykolog.) Mangler tilbud om jordmor, det er nok litt av problemet. Må såfall gå til jordmor privat, men har valgt bort det tidligere siden jeg ble lova å få gå til jordmor på sykehuset når jeg likevel var der. Kan såklart forsøke å snakke med fastlegen, men selv om han har stor forståelse så vet jeg ikke om han selv tror han kan hjelpe. Har ikke vert slik før.

 

[asil]

Jeg har blitt fulgt opp av sykehuset siden uke 11 etter det da ble oppdaga en diagnose som gjør risiko for bl.a. lav fødselsvekt. Med ultralyd nesten en gang i måneden så trodde jeg vi ville bli ekstra godt fulgt opp og jeg skulle føle meg trygg.

Dessverre har møtet med sykehuset vært en lang rekke skuffelser. Mine plager har utviklet seg til et daglig helvete. Mannen gjør så godt han kan i å støtte og trøste, men han har det mye travelt og kan ikke prioritere bare meg foran jobb og andre forpliktelser.

Jeg har utviklet depresjon som kommer og går. Jeg har mange bekymringer rundt fødsel. Ikke så mye selve fødselen, men for tida både før og spesielt etter. Jeg føler ikke de på sykehuset tar dette på alvor eller er interessert i å høre. De lovet at jeg skulle få gå til jordmor der, men sist fikk jeg kun snakke med lege som ikke var interessert i mine bekymringer og jeg fikk ingen ny avtale med jordmor.

For å komme meg gjennom resten av svangerskapet og ha en liten sjans til å takle barselstida så trenger jeg hjelp til å formidle mine bekymringer til sykehuset. Hvem kan hjelpe med slikt? Må være noen med nok faglig tyngde til at det blir hørt.


Jeg har ingen positive følelser igjen for baby og den store magen, og er redd det vil gjøre det vanskelig å knytte seg til barnet når det kommer. Nett nå hater jeg den store magen og blir sinna når baby sparker. Jeg vet det er galt, men sliter med å kontrollere egne følelser. Babyen virker til å være frisk og ha det fint inne der, og da betyr det ingenting for sykehuset hvordan jeg har det. Når jeg blir fortvila og forteller at jeg ønsker at magen kan dra en viss plass, så får de det bare travelt med å få meg ut døra. Nå sitter jeg her og føler meg sliten, alene og redd. Fortsatt 6 uker til termin.

Leit å høre du har det sånn :-( Ring og hør med kommunen/sykehuset/helsestasjonen om de har tilknytning til sosionom ifb. fødsel/barselomsorgen. Hvis ikke, kanskje be om å bli henvist til psykolog?

 

[Majja83]

For en slitsom situasjon å være i, og det blir jo overhodet ikke bedre av at sykehuset ikke tar deg på alvor. Det er mulig du har forsøkt, men fastlegen skal i utgangspunktet være et bra sted å starte også i en slik situasjon. Kanskje han kan henvise deg videre til en annen, bedre instans for samtaler og hjelp? Evt. hjelpe deg selv? Om du ikke allerede har hatt en time hos fastlege for å forklare situasjonen din, så ville jeg iallefall forsøkt det. Lykke til!

Takk!

Skal snakke med fastlegen neste uke. Jeg trenger samtaler, men trenger ennå mer at sykehuset skal slutte å ødelegge for psyken min. De lover så mye, og så er det plutselig en helt annen situasjon neste gang jeg er der. Akkurat det tåler jeg ikke mer av. Derfor trenger jeg noen som kan forklare til sykehuset at dette er alvor.

Jeg hadde komt godt ovenpå nå og såg endelig fram til fødsel, før sykehuset serverte nye løgner og fikk alt til å rase sammen igjen.

 

[Moderator Steffen]

Takk!

Skal snakke med fastlegen neste uke. Jeg trenger samtaler, men trenger ennå mer at sykehuset skal slutte å ødelegge for psyken min. De lover så mye, og så er det plutselig en helt annen situasjon neste gang jeg er der. Akkurat det tåler jeg ikke mer av. Derfor trenger jeg noen som kan forklare til sykehuset at dette er alvor.

Jeg hadde komt godt ovenpå nå og såg endelig fram til fødsel, før sykehuset serverte nye løgner og fikk alt til å rase sammen igjen.

Håper det ordner seg for det raskt, iallefall, og at du får den hjelpen du trenger og ønsker!

 

[Gullfisk]

Takk! [emoji173]

Går alt til psykiatrisk sykepleier. (Er for langt å reise jevnlig til psykolog.) Mangler tilbud om jordmor, det er nok litt av problemet. Må såfall gå til jordmor privat, men har valgt bort det tidligere siden jeg ble lova å få gå til jordmor på sykehuset når jeg likevel var der. Kan såklart forsøke å snakke med fastlegen, men selv om han har stor forståelse så vet jeg ikke om han selv tror han kan hjelpe. Har ikke vert slik før.

Vet ikke om du kanskje skulle engasjert en privat JM om dere har råd til det?
I hvertfall om du ikke tror fastlegen kan være til noe særlig hjelp.

Er i hvertfall godt at du går til psykriatisk sykepleier. Hadde kanskje vært greit å fått en ekstra time der nå siden du ikke har det noe greit?

Håper det ordner seg for deg ​

 

[Majja83]

Vet ikke om du kanskje skulle engasjert en privat JM om dere har råd til det?
I hvertfall om du ikke tror fastlegen kan være til noe særlig hjelp.

Er i hvertfall godt at du går til psykriatisk sykepleier. Hadde kanskje vært greit å fått en ekstra time der nå siden du ikke har det noe greit?

Håper det ordner seg for deg [emoji813]red​

Vi klarer å ta oss råd til jordmor. Er bare at det er langt å reise og slitsomt å formidle alt til enda et nytt menneske. Om det hjelper så er det verdt både tid, penger og krefter, men om det er liten sjans for at jordmor kan gjøre noe så vil jeg ikke bruke krefter på å oppsøke ennå et menneske som kan skuffe meg.

 

[Gullfisk]

Vi klarer å ta oss råd til jordmor. Er bare at det er langt å reise og slitsomt å formidle alt til enda et nytt menneske. Om det hjelper så er det verdt både tid, penger og krefter, men om det er liten sjans for at jordmor kan gjøre noe så vil jeg ikke bruke krefter på å oppsøke ennå et menneske som kan skuffe meg.

Jeg ville tatt en telefon til en privat JM og hørt om du kan få time raskt, så ville jeg rett og slett bare gamblet med at det du er redd for ikke skjer. Tror det vil være lettere å forholde seg til en fast JM enn en og annen lege eller JM på føden som ikke er enig med det den forrige du snakket med sa.

Er utrolig trist at du sitter å kjenner på følelsen av at folk har skuffet deg når du har det så vanskelig. Jeg håper du finner fram til en løsning.

 

[onskedrom]

Kan du ringe føden på sykehuset og få samtale med JM der? Ikke legene som undersøker deg, men en jordmor. Evnt helsesøster på helsestasjonen dere skal gå til senere. Svangerskapsdepresjon skal absolutt tas på alvor da det kan føre til fødselsdepresjon og fortere behandling/samtaler gir som regel mildere forløp.

Stooor klem og lykke til

 

[Majja83]

Kan du ringe føden på sykehuset og få samtale med JM der? Ikke legene som undersøker deg, men en jordmor. Evnt helsesøster på helsestasjonen dere skal gå til senere. Svangerskapsdepresjon skal absolutt tas på alvor da det kan føre til fødselsdepresjon og fortere behandling/samtaler gir som regel mildere forløp.

Stooor klem og lykke til

Jordmor på føden er en av de som ikke følger opp det som blir sagt.

Kan nok snakke med helsesøster ang depresjon og tida etter fødsel. Er akkurat fordi jeg vet det kan gå over i fødselsdepresjon at jeg er bekymret. Men det hjelper lite å komme seg på beina igjen når behandlingen fra sykehuset er slik at depresjonen innhenter meg igjen.

Kjenner godt hun som kommer på hjemmebesøk etter fødsel, og er trygg på henne. Men vil først og fremst finne noen som kan hjelpe meg å få tida frem mot fødsel til å bli mest mulig forutsigbar.

 

[Junelol]

Jeg har blitt fulgt opp av sykehuset siden uke 11 etter det da ble oppdaga en diagnose som gjør risiko for bl.a. lav fødselsvekt. Med ultralyd nesten en gang i måneden så trodde jeg vi ville bli ekstra godt fulgt opp og jeg skulle føle meg trygg.

Dessverre har møtet med sykehuset vært en lang rekke skuffelser. Mine plager har utviklet seg til et daglig helvete. Mannen gjør så godt han kan i å støtte og trøste, men han har det mye travelt og kan ikke prioritere bare meg foran jobb og andre forpliktelser.

Jeg har utviklet depresjon som kommer og går. Jeg har mange bekymringer rundt fødsel. Ikke så mye selve fødselen, men for tida både før og spesielt etter. Jeg føler ikke de på sykehuset tar dette på alvor eller er interessert i å høre. De lovet at jeg skulle få gå til jordmor der, men sist fikk jeg kun snakke med lege som ikke var interessert i mine bekymringer og jeg fikk ingen ny avtale med jordmor.

For å komme meg gjennom resten av svangerskapet og ha en liten sjans til å takle barselstida så trenger jeg hjelp til å formidle mine bekymringer til sykehuset. Hvem kan hjelpe med slikt? Må være noen med nok faglig tyngde til at det blir hørt.


Jeg har ingen positive følelser igjen for baby og den store magen, og er redd det vil gjøre det vanskelig å knytte seg til barnet når det kommer. Nett nå hater jeg den store magen og blir sinna når baby sparker. Jeg vet det er galt, men sliter med å kontrollere egne følelser. Babyen virker til å være frisk og ha det fint inne der, og da betyr det ingenting for sykehuset hvordan jeg har det. Når jeg blir fortvila og forteller at jeg ønsker at magen kan dra en viss plass, så får de det bare travelt med å få meg ut døra. Nå sitter jeg her og føler meg sliten, alene og redd. Fortsatt 6 uker til termin.

Vondt å lese at du har det slik, og at du ikke får hjelp når du ønsker det.

Hvor jeg bor har vi noe som heter Mariagruppen. Et tilbud for kvinner som planlegger å bli/er gravide og enten har fødselsangst, tidligere tøffe fødsler, sykdommer/behov som må tas hensyn, til generelle bekymringer o.l.
Man får prate med jordmor og/eller lege, og de videreformidler din informasjon og dine behov videre til fødeavdelingen, i tillegg til å hjelpe/rettlede. De lager på en måte et fødselsbrev for deg, og møter dine behov/problem før selve fødselen, og prøver å forebygge...

Er det mulig at det finnes noe lignende i nærheten av deg?
Her i nærmiljøet er det lite informasjon om gruppen, jeg hadde ikke visst om den hadde det ikke vært for at to bekjente av meg ble henvist der av fastlegene sine.

 

[Majja83]

Vondt å lese at du har det slik, og at du ikke får hjelp når du ønsker det.

Hvor jeg bor har vi noe som heter Mariagruppen. Et tilbud for kvinner som planlegger å bli/er gravide og enten har fødselsangst, tidligere tøffe fødsler, sykdommer/behov som må tas hensyn, til generelle bekymringer o.l.
Man får prate med jordmor og/eller lege, og de videreformidler din informasjon og dine behov videre til fødeavdelingen, i tillegg til å hjelpe/rettlede. De lager på en måte et fødselsbrev for deg, og møter dine behov/problem før selve fødselen, og prøver å forebygge...

Er det mulig at det finnes noe lignende i nærheten av deg?
Her i nærmiljøet er det lite informasjon om gruppen, jeg hadde ikke visst om den hadde det ikke vært for at to bekjente av meg ble henvist der av fastlegene sine.

Det hørtes ut som et fantastisk tilbud. Har ikke hørt om noe slikt her, men skal absolutt sjekke!

 

[B-gjengen]

Etter veldig dårlige opplevelser på sykehus tidligere er jeg rett og slett livredd for både sykehus, leger og alt som følger med. "Heldigvis" har jeg risikosvangerskap, og har dermed blitt fulgt opp annenhver uke helt fra starten av. Hva jeg har lært er følgende: du må *kreve* at de lytter til det du har å si. Om du ikke tar nok plass, så er det heller ingen som tar seg ekstra tid til deg.

Jeg er en fryktelig vanskelig "kunde" på sykehuset nå, og har f.eks. krevd at all oppfølging skal foretas av overlegen på fødepol. Jeg forteller dem også hvilken nål de skal stikke i hvilken blodåre når de skal ta blodprøver, og gir tilbakemelding når jeg ikke synes opplevelsen er ok. Det har hjulpet meg veldig å rett og slett ta kontroll over situasjonen selv, kreve min plass og være *på* hele veien.

Nå sier jeg ikke at dette er løsningen for alle, men det er i alle fall mitt tips til deg. Vær tydelig i talen på hva du ønsker de skal gjøre, og si fra at du ikke synes den behandlingen du har fått er god nok. Om du ikke klarer å si fra selv, så kan kanskje barnefar eller ei venninne gjøre det for deg?

Og du? Mannen din -kan- og -skal- prioritere deg nå. Det er kort tid igjen, og han er helt sikkert interessert i at du skal holde hodet over vannet den siste tiden også.

Hilsen en som alltid er (for) løsningsorientert i slike innlegg [emoji14]

 

[Majja83]

Etter veldig dårlige opplevelser på sykehus tidligere er jeg rett og slett livredd for både sykehus, leger og alt som følger med. "Heldigvis" har jeg risikosvangerskap, og har dermed blitt fulgt opp annenhver uke helt fra starten av. Hva jeg har lært er følgende: du må *kreve* at de lytter til det du har å si. Om du ikke tar nok plass, så er det heller ingen som tar seg ekstra tid til deg.

Jeg er en fryktelig vanskelig "kunde" på sykehuset nå, og har f.eks. krevd at all oppfølging skal foretas av overlegen på fødepol. Jeg forteller dem også hvilken nål de skal stikke i hvilken blodåre når de skal ta blodprøver, og gir tilbakemelding når jeg ikke synes opplevelsen er ok. Det har hjulpet meg veldig å rett og slett ta kontroll over situasjonen selv, kreve min plass og være *på* hele veien.

Nå sier jeg ikke at dette er løsningen for alle, men det er i alle fall mitt tips til deg. Vær tydelig i talen på hva du ønsker de skal gjøre, og si fra at du ikke synes den behandlingen du har fått er god nok. Om du ikke klarer å si fra selv, så kan kanskje barnefar eller ei venninne gjøre det for deg?

Og du? Mannen din -kan- og -skal- prioritere deg nå. Det er kort tid igjen, og han er helt sikkert interessert i at du skal holde hodet over vannet den siste tiden også.

Hilsen en som alltid er (for) løsningsorientert i slike innlegg [emoji14]

Vi blir fulgt opp av overleger, som sier at jeg er en 'utfordrende' eller 'vanskelig' pasient. Og jeg forsøker å kreve, men en kan ikke tvinge mennesker til å forstå. Skjønner hva du mener altså, men når en samtidig er så sliten og sliter med psyken så blir det vanskelig og jeg trenger noen med nok tyngde som kan hjelpe. Noen som ikke sitter midt oppi det selv. Mannen prøver, men desverre klarer de å snakke han rundt.

Det hjelper ikke på at sykehuset ikke engang informerer om hvem vi skal snakke med (jordmor/lege/spesialist) før vi er der. Og om de sier hvem vi skal treffe neste gang, så kan de fort ombestemme seg før vi er tilbake. Da er det vanskelig å forberede seg.

Misforstå meg rett med at mannen min ikke kan prioritere meg. Det jeg mener er at han må gå på jobb (ellers har vi ikke penger) og han har bl.a. et barn fra før å ta hensyn til. Så han kan ikke passe på meg 24/7, selv om jeg kunne trengt det av og til. Han gjør virkelig sitt beste, men jeg skulle også ønske han hadde mer tid nett nå.

 

[Tress]

Først av alt: Sender deg en stor, god klem! <3 Nummer to: Kjempebra at du faktisk greier ås e deg selv såpass som du gjør nå, og at du trenger hjelp. Allerede der er du godt på vei!

Jeg har fortsått det riktig at privat JM er et stykke unna? Og at du er redd det er enda et menneske som ikke hører og ikke forstår, ser og møter deg? Hadde det gått an å ta en telefon til henne og få pratet med henne, prøve å fortelle at du har det tøft, for så å se hvordan du føler responsen er? Kanskje er det nettopp henne du trenger <3

Om ikke den private JM jobber på sykehsuet selv, så kjenner hun helt sikkert noen av de som jobber der. Hvis både du og din kjære kunne kommet til henne og pratet med henne om hvordan situasjonen er for deg, ham og dere, så kan det hende hun som fagperson ville gått inn for dere å "tatt kampen"?

Ingen skal måtte behøve å gå sånn du gjør nå. Jeg syntes du er supertøff som ikke gir deg! Og om det er noen trøst eller ikke: Jeg har i ettertid innsett at jeg hadde svangerskapsdepresjon med førstemann. Ikke sterk deprsjon, men jeg kunne kjenne det irriterende da hun sparket, og tenke at "ok, fint at du lever, men må du nå igjen?". Jeg slet mye med vond situasjon på jobb, med forholdet til min kjære og i det hele tatt. Fødselen ble "prikken over i-en", da den ble traumatisk, og på verst tenkelige måte i forhold til historien min fra oppveksten. Jeg slet med depresjon etter den fødselen (innsett i ettertid). Likevel gikk det bra i forhold til barnet, for da hun endelig kom gjorde jeg alt i min makt for å beskytte henne. Hun ble med inn i bobla mi etterpå, hvor det nesten ble en "oss mot verden"-følelse jeg hadde. Da hadde JEG kontrollen, JEG fikk legge løpet, JEG så hennes behov og møtte henne. Og kjærligheten til henne var altoppslukende. Det kan gå bra i forhold til følelsene du får for babyen er det jeg egentlig prøver å komem fram til her <3

Jeg håper så inderlig du får den hjelpen du trenger og fortjener... Du er knalltøff, glem ikke det!

 

[B-gjengen]

Vi blir fulgt opp av overleger, som sier at jeg er en 'utfordrende' eller 'vanskelig' pasient. Og jeg forsøker å kreve, men en kan ikke tvinge mennesker til å forstå. Skjønner hva du mener altså, men når en samtidig er så sliten og sliter med psyken så blir det vanskelig og jeg trenger noen med nok tyngde som kan hjelpe. Noen som ikke sitter midt oppi det selv. Mannen prøver, men desverre klarer de å snakke han rundt.

Det hjelper ikke på at sykehuset ikke engang informerer om hvem vi skal snakke med (jordmor/lege/spesialist) før vi er der. Og om de sier hvem vi skal treffe neste gang, så kan de fort ombestemme seg før vi er tilbake. Da er det vanskelig å forberede seg.

Misforstå meg rett med at mannen min ikke kan prioritere meg. Det jeg mener er at han må gå på jobb (ellers har vi ikke penger) og han har bl.a. et barn fra før å ta hensyn til. Så han kan ikke passe på meg 24/7, selv om jeg kunne trengt det av og til. Han gjør virkelig sitt beste, men jeg skulle også ønske han hadde mer tid nett nå.

Godt å høre at du tør å ta plass! Høres ut som om sykehuset ditt fortjener et skikkelig tupp i ræva, rett og slett... Usosial og håpløs oppførsel :/

Bor du slik til at det eventuelt er mulig å bytte fødested?

 

[Majja83]

Godt å høre at du tør å ta plass! Høres ut som om sykehuset ditt fortjener et skikkelig tupp i ræva, rett og slett... Usosial og håpløs oppførsel :/

Bor du slik til at det eventuelt er mulig å bytte fødested?

Har vert inne på tanken om å bytte. Men det vil si at vi er 3 timer fra sykehuset istedenfor 2, og det er litt lang vei å kjøre med rier. Er ikke sikkert jeg får lov heller siden det kan bli komplikasjoner og alternativt sykehus såfall ikke har rett kompetanse. Så i praksis har jeg nok ikke noe valg.

 

[Majja83]

Først av alt: Sender deg en stor, god klem! <3 Nummer to: Kjempebra at du faktisk greier ås e deg selv såpass som du gjør nå, og at du trenger hjelp. Allerede der er du godt på vei!

Jeg har fortsått det riktig at privat JM er et stykke unna? Og at du er redd det er enda et menneske som ikke hører og ikke forstår, ser og møter deg? Hadde det gått an å ta en telefon til henne og få pratet med henne, prøve å fortelle at du har det tøft, for så å se hvordan du føler responsen er? Kanskje er det nettopp henne du trenger <3

Om ikke den private JM jobber på sykehsuet selv, så kjenner hun helt sikkert noen av de som jobber der. Hvis både du og din kjære kunne kommet til henne og pratet med henne om hvordan situasjonen er for deg, ham og dere, så kan det hende hun som fagperson ville gått inn for dere å "tatt kampen"?

Ingen skal måtte behøve å gå sånn du gjør nå. Jeg syntes du er supertøff som ikke gir deg! Og om det er noen trøst eller ikke: Jeg har i ettertid innsett at jeg hadde svangerskapsdepresjon med førstemann. Ikke sterk deprsjon, men jeg kunne kjenne det irriterende da hun sparket, og tenke at "ok, fint at du lever, men må du nå igjen?". Jeg slet mye med vond situasjon på jobb, med forholdet til min kjære og i det hele tatt. Fødselen ble "prikken over i-en", da den ble traumatisk, og på verst tenkelige måte i forhold til historien min fra oppveksten. Jeg slet med depresjon etter den fødselen (innsett i ettertid). Likevel gikk det bra i forhold til barnet, for da hun endelig kom gjorde jeg alt i min makt for å beskytte henne. Hun ble med inn i bobla mi etterpå, hvor det nesten ble en "oss mot verden"-følelse jeg hadde. Da hadde JEG kontrollen, JEG fikk legge løpet, JEG så hennes behov og møtte henne. Og kjærligheten til henne var altoppslukende. Det kan gå bra i forhold til følelsene du får for babyen er det jeg egentlig prøver å komem fram til her <3

Jeg håper så inderlig du får den hjelpen du trenger og fortjener... Du er knalltøff, glem ikke det!

Takk! [emoji9]

Det stemmer slik du har skjønt det ja. Min kjære er allerede så mye borte fra jobb for å bli med på sykehuset at jeg tviler på han kan bli med til jordmor selv om han sikkert vil. Med 2 timer reise hver vei så går desverre hele dagen. Men jeg bør klare det aleine. Skal snakke med fastlegen først og så bestiller jeg nok tid hos jordmor.

Godt å høre at det har gått bra med deg og din baby! Jeg ser virkelig frem til å få baby på utsiden og ha litt styringa selv, er bare redd for å være så sliten når jeg endelig kommer dit at jeg ikke klarer det. Er også innerst inne litt redd for å bli så utenfor at jeg gjør noe dumt som kan skade meg eller babyen.