Høres skummelt ut 
Når jeg nå har litt bedre tid kan jeg skrive litt om hvorfor det ble sånn for meg.
Min eldste er født på Storken. (tilsvarer delvis ABC, men i Bergen)
Det gikk en time fra mannen betalte taxien (han hadde ikke lappen) etter en halvtimes tur på innmari mye brostein, til jeg hadde min sønn på brystet. Så ingen rakk å pushe på om jeg kunne føde litt raskere akkurat, men jeg kommuniserte ikke så godt med jordmor og fikk en ganske lang trykketid fordi jeg ventet på "lov til å trykke skikkelig" men det tok lang tid før jeg forsto at jeg hadde lov da.
Når jeg så var gravid igjen
Mannen fortsatt ikke ferdig med lappen, men hadde i det minste begynt da. Så fortsatt taxi. En veldig kald og snørik og glatt vinter. Jm på kontrollene begynte å snakke om at det kunne gå fort og det var viktig å dra inn til sykehuset med en gang det begynte. 5 timer fra første rir til fødsel første gang kunne bli styrtfødsel andre gang
Jeg ringte sykehuset tre timer etter første rir første gang, og en time senere var vi altså der. Mannen ringte taxi når jeg la på med sykehuset (som mente at vi kom til å bli sendt hjem, men en sjekk siden jeg hadde såpass tunge rier. Kom inn med 9 cm så ble ikke sendt hjem nei) og når jeg hadde vært på do igjen og kledd på meg (ville jo ha bukse når jeg skulle kjøre taxi) så kom den. Fint det .
Men tanken på å risikere å føde i en taxi midt på vinteren i unormalt mange kuldegrader for Vestlandet å være var ikke så fristende, da var det bedre å bli hjemme og la jm komme til meg.
Om en halv time er det sju år siden min datter kom til verden i badekaret vårt (lite gris da, jm og mannen vasket badekaret etterpå)
I etterpåklokskapens navn hadde vi nok rukket sykehuset. Rukket å sendes hjem også. Riene startet nemlig et døgn før hun kom, men stoppet etter noen timer. Med fire cm åpning, tøyelig til fem var jeg sånnsett i "aktiv fødsel" men uten rier. Ble ikke satt på drypp siden jeg var hjemme, tiden fikk gå, jm reiste og kom igjen senere.
Det var en fin fødsel selv om den tok lang tid, og enda 6-7 timer fra riene tok seg opp igjen. Vi hadde rukket sykehuset, men jeg var glad for å slippe.
Så når jeg var gravid igjen med tredje så slo tanken oss ganske tidlig at vi ønsket hjemmefødsel igjen
Tredjemann var en luring her også. De andre ungene har kommet med vannet hos meg, det startet med rier. Men med henne gikk vannet på kvelden lille julaften og vi endte med avtale på sykehuset om igangsettelse julaften kl 21 om jeg ikke fikk rier før den tid.
Riene begynte å ta seg opp rundt 1930, ungene ville ha pause i gaveåpningen så de fikk leke med det de hadde hatt mens jeg gikk på badet og ringte jm klokken 20. Svigermor var på juleferie hos oss så ungene var i stua sammen med henne. Enda skulle det gå fire timer før vår yngste datter ble født to minutter etter at julaften ble 1. juledag. Planen var vannfødsel igjen, men jeg hadde en pause utenfor karet for jm ville ha meg først stående og deretter tre rier mens jeg lå på siden for hun hadde ikke rotert helt rett, og etter de tre riene skulle jeg gå oppi igjen men det klarte jeg ikke, da kom hun. (men jm ryddet opp det rotet også, noe kladder og noe håndklær som gikk rett i maskinen)
Det har vært helt klart i avtalen med jm at ved den minste tvil var jeg forpliktet til å følge hennes bestemmelse om overføring til sykehus (da hadde hun altså ringt etter ambulanse) underveis, en vurdering hun ville ta lenge før de hadde konkludert med å ringe etter legen om jeg allerede var på sykehus for å føde. Der kan de avvente og se hva som skjer, for små tegn som kan vise at noe kan skje kan komme en stund før noe skjer. Oftest blir det ikke noe så man avventer. Men ikke hjemme, nettopp pga avstanden. Jeg bodde en halvtimes taxi fra sykehus første gang og ca 15-20 minutter andre gang, avhengig av trafikk. (ambulanser kjører jo ved behov noe fortere da)
Jeg kunne uke gjort det uten at mannen var enig. Men det har han altså vært, støttende og trygg.
Min eldste er født på Storken. (tilsvarer delvis ABC, men i Bergen)
Det gikk en time fra mannen betalte taxien (han hadde ikke lappen) etter en halvtimes tur på innmari mye brostein, til jeg hadde min sønn på brystet. Så ingen rakk å pushe på om jeg kunne føde litt raskere akkurat, men jeg kommuniserte ikke så godt med jordmor og fikk en ganske lang trykketid fordi jeg ventet på "lov til å trykke skikkelig" men det tok lang tid før jeg forsto at jeg hadde lov da.
Når jeg så var gravid igjen
Mannen fortsatt ikke ferdig med lappen, men hadde i det minste begynt da. Så fortsatt taxi. En veldig kald og snørik og glatt vinter. Jm på kontrollene begynte å snakke om at det kunne gå fort og det var viktig å dra inn til sykehuset med en gang det begynte. 5 timer fra første rir til fødsel første gang kunne bli styrtfødsel andre gang
Jeg ringte sykehuset tre timer etter første rir første gang, og en time senere var vi altså der. Mannen ringte taxi når jeg la på med sykehuset (som mente at vi kom til å bli sendt hjem, men en sjekk siden jeg hadde såpass tunge rier. Kom inn med 9 cm så ble ikke sendt hjem nei) og når jeg hadde vært på do igjen og kledd på meg (ville jo ha bukse når jeg skulle kjøre taxi) så kom den. Fint det .
Men tanken på å risikere å føde i en taxi midt på vinteren i unormalt mange kuldegrader for Vestlandet å være var ikke så fristende, da var det bedre å bli hjemme og la jm komme til meg.
Om en halv time er det sju år siden min datter kom til verden i badekaret vårt (lite gris da, jm og mannen vasket badekaret etterpå)
I etterpåklokskapens navn hadde vi nok rukket sykehuset. Rukket å sendes hjem også. Riene startet nemlig et døgn før hun kom, men stoppet etter noen timer. Med fire cm åpning, tøyelig til fem var jeg sånnsett i "aktiv fødsel" men uten rier. Ble ikke satt på drypp siden jeg var hjemme, tiden fikk gå, jm reiste og kom igjen senere.
Det var en fin fødsel selv om den tok lang tid, og enda 6-7 timer fra riene tok seg opp igjen. Vi hadde rukket sykehuset, men jeg var glad for å slippe.
Så når jeg var gravid igjen med tredje så slo tanken oss ganske tidlig at vi ønsket hjemmefødsel igjen
Tredjemann var en luring her også. De andre ungene har kommet med vannet hos meg, det startet med rier. Men med henne gikk vannet på kvelden lille julaften og vi endte med avtale på sykehuset om igangsettelse julaften kl 21 om jeg ikke fikk rier før den tid.
Riene begynte å ta seg opp rundt 1930, ungene ville ha pause i gaveåpningen så de fikk leke med det de hadde hatt mens jeg gikk på badet og ringte jm klokken 20. Svigermor var på juleferie hos oss så ungene var i stua sammen med henne. Enda skulle det gå fire timer før vår yngste datter ble født to minutter etter at julaften ble 1. juledag. Planen var vannfødsel igjen, men jeg hadde en pause utenfor karet for jm ville ha meg først stående og deretter tre rier mens jeg lå på siden for hun hadde ikke rotert helt rett, og etter de tre riene skulle jeg gå oppi igjen men det klarte jeg ikke, da kom hun. (men jm ryddet opp det rotet også, noe kladder og noe håndklær som gikk rett i maskinen)
Det har vært helt klart i avtalen med jm at ved den minste tvil var jeg forpliktet til å følge hennes bestemmelse om overføring til sykehus (da hadde hun altså ringt etter ambulanse) underveis, en vurdering hun ville ta lenge før de hadde konkludert med å ringe etter legen om jeg allerede var på sykehus for å føde. Der kan de avvente og se hva som skjer, for små tegn som kan vise at noe kan skje kan komme en stund før noe skjer. Oftest blir det ikke noe så man avventer. Men ikke hjemme, nettopp pga avstanden. Jeg bodde en halvtimes taxi fra sykehus første gang og ca 15-20 minutter andre gang, avhengig av trafikk. (ambulanser kjører jo ved behov noe fortere da)
Jeg kunne uke gjort det uten at mannen var enig. Men det har han altså vært, støttende og trygg.
Jeg kunne aldri født hjemme da jeg hadde komplikasjoner under forrige fødsler. Ville ikke følt meg trygg utenfor et sykehus.
Er det noen her som har gjennomført hjemmefødsel? Eller som kunne tenke seg å prøve det? Hvorfor tenker/tenkte du at det var en god løsning for deg? Eller hva er det som gjør at det evt. ikke er aktuelt?
Ikke aktuelt pga tryggheten ved å ha sykehus og dets apperat i umiddelbar nærhet om det skulle inntreffe noe akutt.
Og følelsen å bli ivaretatt på mitt svakeste.
Men Kudos til de som føder hjemme! Tøft synes jeg
Min tredje fødsel var planlagt hjemmefødsel. Nummer to holdt på å komme hjemme (pressriene startet hjemme, men vi rakk sykehuset). Nummer en var en traumatisk fødsel, hvilket jeg fikk kjenne da jeg skulle på omvisning på nytt sykehus med nummer tre.
Til tross for en flott andre fødsel slet jeg med fødselsangst med nummer tre - på grunn av første fødsel. Da jeg var på omvisning sa det rett og slett "pang" da døren inn til føderommet ble åpnet. Jeg fikk fullstendig panikkanfall, og ville bare bort fra sykehuset. Å føle meg trygg nok til å føde der var jeg ikke i nærheten av.
Jeg hadde pratet med min kjære om ønsket om å føde hjemme fra før, og etter panikkanfallet hadde vi ikke noe valg: vi skulle bli hjemme. Han var egentlig ikke enig i det til å begynne emd, og det var utenkelig å føde noe annet sted enn på sykehus. Likevel åpnet han seg for at det var min kropp, mine følelser, mine smerter og min trygghet som sto i fokus.
Mye av kompikasjonene som oppsto under første fødsel kunne vært unngått dersom jeg hadde følt meg trygg og ivaretatt, og blitt lyttet til. Derfor følte jeg at det var tryggere for meg og babyen, og mindre sjans for at det skulle oppstå komplikasjoner, når vi fikk være hjemme i et avslapept miljø, med minst mulig inngripen fra personell, samt undersøkelser.
Jordmoren som kom var helt magisk. Hun var der for oss når vi trengte henne, men aller viktigst lot hun oss få være i fred og jobbe sammen som par. Hun leste kroppen min ut i fra lyder jeg laget og hvordan hun så jeg jobbet, og var helt enestående. Den første undersøkelsen jeg fikk var da hun hørte på meg at babyen begynte å jobbe seg nedover, for å forsikre seg om at alt var som det skulle. Jordmor nummer to rakk å komme til de siste pressene, da fødselen gikk meget raskt unna.
Det ble minimalt med gris, vi hadde kjøpt inn engangslaken, bleier til meg og alt vi trengte for å minimere sølet. vi måtte jo vaske noe i ettertid, men ikke mye nok til at det var noe å bry seg om Dessuten tok jordmødrene med seg alt av søppel og annet da de dro.
I tiden etterpå fikk vi være oss selv som foreldre til tre, uten at noen skulle blande seg borti hvordan vi gjorde ting, eller som skulle studere og sjekke amming og annet i både tide og utide. Vi fikk roen til å prøve oss selv, med jordmoren bare en telefonsamtale unna. Hun kom også på sjekk i ettertid for å se at alt sto bra til med oss.
Jeg føler uten tvil at det å føde hjemme var trygegre for både meg og babyen <3 Og den avslappende følelsen av å ligge i egen seng, spise egen mat og å ha alt jeg trengte i huset kan ingenting måle seg med
Til tross for en flott andre fødsel slet jeg med fødselsangst med nummer tre - på grunn av første fødsel. Da jeg var på omvisning sa det rett og slett "pang" da døren inn til føderommet ble åpnet. Jeg fikk fullstendig panikkanfall, og ville bare bort fra sykehuset. Å føle meg trygg nok til å føde der var jeg ikke i nærheten av.
Jeg hadde pratet med min kjære om ønsket om å føde hjemme fra før, og etter panikkanfallet hadde vi ikke noe valg: vi skulle bli hjemme. Han var egentlig ikke enig i det til å begynne emd, og det var utenkelig å føde noe annet sted enn på sykehus. Likevel åpnet han seg for at det var min kropp, mine følelser, mine smerter og min trygghet som sto i fokus.
Mye av kompikasjonene som oppsto under første fødsel kunne vært unngått dersom jeg hadde følt meg trygg og ivaretatt, og blitt lyttet til. Derfor følte jeg at det var tryggere for meg og babyen, og mindre sjans for at det skulle oppstå komplikasjoner, når vi fikk være hjemme i et avslapept miljø, med minst mulig inngripen fra personell, samt undersøkelser.
Jordmoren som kom var helt magisk. Hun var der for oss når vi trengte henne, men aller viktigst lot hun oss få være i fred og jobbe sammen som par. Hun leste kroppen min ut i fra lyder jeg laget og hvordan hun så jeg jobbet, og var helt enestående. Den første undersøkelsen jeg fikk var da hun hørte på meg at babyen begynte å jobbe seg nedover, for å forsikre seg om at alt var som det skulle. Jordmor nummer to rakk å komme til de siste pressene, da fødselen gikk meget raskt unna.
Det ble minimalt med gris, vi hadde kjøpt inn engangslaken, bleier til meg og alt vi trengte for å minimere sølet. vi måtte jo vaske noe i ettertid, men ikke mye nok til at det var noe å bry seg om
Dessuten tok jordmødrene med seg alt av søppel og annet da de dro.I tiden etterpå fikk vi være oss selv som foreldre til tre, uten at noen skulle blande seg borti hvordan vi gjorde ting, eller som skulle studere og sjekke amming og annet i både tide og utide. Vi fikk roen til å prøve oss selv, med jordmoren bare en telefonsamtale unna. Hun kom også på sjekk i ettertid for å se at alt sto bra til med oss.
Jeg føler uten tvil at det å føde hjemme var trygegre for både meg og babyen <3 Og den avslappende følelsen av å ligge i egen seng, spise egen mat og å ha alt jeg trengte i huset kan ingenting måle seg med