F
frustrertoggift
Guest
Jeg har skrevet ett brev til min mann, som jeg har planer om å gi. Når jeg bare har "baller" nok til det gitt. Må bare få styrke nok.. Har to venninner som har lest det og gitt meg veldig fine tilbakemeldinger på det da <3 Og det er jeg veldig glad for å høre da Hjelper meg litt i å høre at jeg gjør riktig. Jeg er ikke flink i å prate, eller ta opp ting. Har store problemer med å snakke om følelser
Men her er det jeg har skrevet da:
Jeg skriver fordi jeg ikke har en stemme til å si dette. Jeg er ikke sterk nok til det. Dette er nok det vanskeligste jeg har skrevet og jeg har skrevet mye vanskelig til deg. Du vet godt at jeg føler med hele meg, selv om jeg ikke er flink å vise det eller fortelle det med ord alltid. Men inni meg tenker jeg mye og det raser ofte rundt med følelser. Derfor tyr jeg til denne måten, for det er den eneste måten jeg klarer å få det ut på. Da får jeg ut det som tærer meg opp fra innsiden, som jeg syns er så vondt å få ut til deg.
Vil starte med å si at jeg elsker deg veldig høyt. Men jeg savner å føle meg elsket. Jeg vet du elsker meg, jeg vet du sier det hver dag, men til tider føles det som det er av gammel vane nå. Den måten jeg nå tenker på er mer i form av nærhet og intimiteten vi hadde. Det har vært en mangelvare i vårt forhold lenge nå, i år faktisk. Jeg prøver å ta initiativ, men du setter alltid en stopper for det. Og nå har jeg gitt opp å prøve, for jeg blir skuffa hver gang. Og det er tungt å svelge. Sist du prøvde å ta initiativ var du altfor full til å prøve, og det er kun da det ser ut som du er villig til å prøve også. Noe som ikke går. Og det er nå over 6 mnd siden også.
Ofte lurer jeg på om det er noe galt med meg. Gjerne du ikke elsker meg lengre på denne måten lengre. Kanskje du elsker meg som en venn nå. Men om det er det som er problemet bør du si det. For jeg trenger deg, nærheten, alt. Jeg er underernært nå og har ikke lyst og gå resten av livet slik som dette. Det gjør vondt. Og denne situasjonen som vi står nå i gjør at jeg overtenker veldig på alt. Mine tanker er i høygir. Jeg vil jo ha deg. Jeg savner deg. De gode lange kyssene, berøringene fra deg, alt fra deg som gjorde at jeg følte jeg var alt for deg. Alt du trengte.
Dette koster meg mye energi å skrive, mye tårer og uvitenhet, men jeg må vite hvor vi står oppi dette. For en forandring bør nesten skje. Dette er veldig vanskelig å prate om syns jeg. Hva ønsker du? Er vel egentlig det store spørsmålet.
Men her er det jeg har skrevet da:
Jeg skriver fordi jeg ikke har en stemme til å si dette. Jeg er ikke sterk nok til det. Dette er nok det vanskeligste jeg har skrevet og jeg har skrevet mye vanskelig til deg. Du vet godt at jeg føler med hele meg, selv om jeg ikke er flink å vise det eller fortelle det med ord alltid. Men inni meg tenker jeg mye og det raser ofte rundt med følelser. Derfor tyr jeg til denne måten, for det er den eneste måten jeg klarer å få det ut på. Da får jeg ut det som tærer meg opp fra innsiden, som jeg syns er så vondt å få ut til deg.
Vil starte med å si at jeg elsker deg veldig høyt. Men jeg savner å føle meg elsket. Jeg vet du elsker meg, jeg vet du sier det hver dag, men til tider føles det som det er av gammel vane nå. Den måten jeg nå tenker på er mer i form av nærhet og intimiteten vi hadde. Det har vært en mangelvare i vårt forhold lenge nå, i år faktisk. Jeg prøver å ta initiativ, men du setter alltid en stopper for det. Og nå har jeg gitt opp å prøve, for jeg blir skuffa hver gang. Og det er tungt å svelge. Sist du prøvde å ta initiativ var du altfor full til å prøve, og det er kun da det ser ut som du er villig til å prøve også. Noe som ikke går. Og det er nå over 6 mnd siden også.
Ofte lurer jeg på om det er noe galt med meg. Gjerne du ikke elsker meg lengre på denne måten lengre. Kanskje du elsker meg som en venn nå. Men om det er det som er problemet bør du si det. For jeg trenger deg, nærheten, alt. Jeg er underernært nå og har ikke lyst og gå resten av livet slik som dette. Det gjør vondt. Og denne situasjonen som vi står nå i gjør at jeg overtenker veldig på alt. Mine tanker er i høygir. Jeg vil jo ha deg. Jeg savner deg. De gode lange kyssene, berøringene fra deg, alt fra deg som gjorde at jeg følte jeg var alt for deg. Alt du trengte.
Dette koster meg mye energi å skrive, mye tårer og uvitenhet, men jeg må vite hvor vi står oppi dette. For en forandring bør nesten skje. Dette er veldig vanskelig å prate om syns jeg. Hva ønsker du? Er vel egentlig det store spørsmålet.