Barn som er dårlige tapere

SloppyJane

SloppyJane

Gift med forumet
Himmelbarn
Novemberlykke 2020
Vi har en som straks begynner på skolen - og er en særs dårlig taper i alt av spill.

Tar gjerne i mot tips til hva man kan si - og gjøre - for å lære henne at man ikke alltid kan vinne, og at man ikke kan oppføre seg som om verden går under selv om man taper [emoji85][emoji85]
 
Min erfaring; det går ikke over. [emoji23] Min bror er en like dårlig taper den dag i dag, som han var når vi var små. Skikkelig dritt å spille noe som helst med han. Sekstenåringen min er også en dårlig taper, vi har prøvd alt.
 
Min erfaring er at de skjønner det mer og tåler det ettersom de blir eldre,slik er det i hvert fall hos oss.
 
De tåler nokk mer etterhvert som de blir eldre som sagt over her, vi hadde en periode når eldste var 4-5 år hvor hele verden gikk under om hun tapte, nå er hun 6 år å det er ikke fullt så ille ;)
 
Kommer litt an på hva slags verdier man får hjemmefra også vil jeg tro. Som Ingebrigtsen-familien som har et ekstremt fokus på konkurranse og vinning. Også om barna får ros eller mer oppmerksomhet om de vinner.

Så det man i allefall kan gjøre er å prøve å gi barnet like mye oppmerksomhet og kjærlighet uavhengig av prestasjoner osv. At man ikke premierer vinning/gode karakterer osv. For da sier man indirekte at man ikke er like mye verdt om man taper/får dårligere karakterer. For all del, greit nok at man premieres for prestasjoner ute i samfunnet, på skolen osv. Men hjemme i familien bør det være et fristed der man er god nok som man er.

Derfor skal man helst ikke si til barna «så flink du er å tegne!» «så bra du synger/danser» osv. Men heller «så gøy du har det når du tegner» «så hyggelig at du synger» «jeg ser at du koser deg når du danser».

Jeg tror mye meg på den tilnærmingen enn på å si at «du må ikke være så dårlig taper!»

Om man har et godt og trygt fundament hjemmefra og god selvtillit vil forhåpentligvis ikke tap være en så Big deal, fordi man ikke knytter sin verdi opp mot det eller søker bekreftelse.
 
Nanakorobi Yaoki skrev:
Kommer litt an på hva slags verdier man får hjemmefra også vil jeg tro. Som Ingebrigtsen-familien som har et ekstremt fokus på konkurranse og vinning. Også om barna får ros eller mer oppmerksomhet om de vinner.

Så det man i allefall kan gjøre er å prøve å gi barnet like mye oppmerksomhet og kjærlighet uavhengig av prestasjoner osv. At man ikke premierer vinning/gode karakterer osv. For da sier man indirekte at man ikke er like mye verdt om man taper/får dårligere karakterer. For all del, greit nok at man premieres for prestasjoner ute i samfunnet, på skolen osv. Men hjemme i familien bør det være et fristed der man er god nok som man er.

Derfor skal man helst ikke si til barna «så flink du er å tegne!» «så bra du synger/danser» osv. Men heller «så gøy du har det når du tegner» «så hyggelig at du synger» «jeg ser at du koser deg når du danser».

Jeg tror mye meg på den tilnærmingen enn på å si at «du må ikke være så dårlig taper!»

Om man har et godt og trygt fundament hjemmefra og god selvtillit vil forhåpentligvis ikke tap være en så Big deal, fordi man ikke knytter sin verdi opp mot det eller søker bekreftelse.
Klikk for å utvide …

Tror det blir for enkelt å si at det er fasiten. Mine barn har blitt "utsatt" for den samme oppdragelsen, og det er bare en av de som ikke tåler å tape. Der hun kan finne på å kaste spillebrett/kortstokk i veggen, trekker resten på skuldrene og vil spille en ny runde. Hun har alltid vært sånn, og kommer nok alltid til å være sånn (å se henne og samboeren til mamma spille kort er som å se den spede starten på tredje verdenskrig med egne øyne, like ille begge to - jukser gjør de også!).

Jeg sier til barna mine at de er flinke - ikke hver gang, men de får høre det når de presterer bra. Om sekstenåringen hadde kommet hjem med endelig karakterkort etter ti års skolegang, og ikke hadde fått ros og skryt for den innsatsen som ligger bak rekken med femmere og seksere, tror jeg hun hadde gått i kjelleren. For det har vært hardt arbeid, og ikke noe som har kommet fordi hun liker skolen.
 
Siadle skrev:
Tror det blir for enkelt å si at det er fasiten. Mine barn har blitt "utsatt" for den samme oppdragelsen, og det er bare en av de som ikke tåler å tape. Der hun kan finne på å kaste spillebrett/kortstokk i veggen, trekker resten på skuldrene og vil spille en ny runde. Hun har alltid vært sånn, og kommer nok alltid til å være sånn (å se henne og samboeren til mamma spille kort er som å se den spede starten på tredje verdenskrig med egne øyne, like ille begge to - jukser gjør de også!).

Jeg sier til barna mine at de er flinke - ikke hver gang, men de får høre det når de presterer bra. Om sekstenåringen hadde kommet hjem med endelig karakterkort etter ti års skolegang, og ikke hadde fått ros og skryt for den innsatsen som ligger bak rekken med femmere og seksere, tror jeg hun hadde gått i kjelleren. For det har vært hardt arbeid, og ikke noe som har kommet fordi hun liker skolen.
Klikk for å utvide …
Har nok en del med personlighet å gjøre også sikkert. Barn er jo veldig ulike helt fra de er små :)
 
En veldig god egenskap på mange måter, som vil gjenspeiles i skolearbeid, og det er bra.
Tenker at det vil gå seg til naturlig etterhvert
 
My heart skrev:
En veldig god egenskap på mange måter, som vil gjenspeiles i skolearbeid, og det er bra.
Tenker at det vil gå seg til naturlig etterhvert
Klikk for å utvide …
Nja. Ikke enig.

Å ikke like å tape, er fint sånn. Kan inspirere til å prøve bedre. Å være en dårlig taper gjør ikke det.

Dårlige tapere har (i alle fall alle jeg hsr møtt) dessuten ofte en tendens til, som Siadle sine kjente, en ikke helt like sterk motvilje til å jukse for å unngå å tape...
 
Spille ofte med barnet og vise passende oppførsel når du taper? Vet ikke, jeg. :p Tror noen bare er sånn. Og noen vokser det av seg mens noen fortsetter å være slik.
 
Er nok en kombinasjon av personlighet og erfaringer i barndommen. Selv om du som foreldrer kjører samme oppdragelse på alle barna så vil de ha ulike opplevelser som former dem. Veldig ulikt nivå i gymmen på skolen der noen knuser de andre uke etter uke kan for eksempel sette spor uten at det har noe med foreldrestilen din å gjøre.

Jeg var en dårlig taper i barndommen. Dårlige vinnere som likte å erte tapere og ulik konkurranse satte sine spor. Det som har hjulpet meg og sikkert kan hjelpe både seksåringer og eldre barn er å starte med å skape spillglede. Spill spill der fokuset ikke er på hvem som vinner, men på opplevelsen underveis. Velg spill der selve spillingen er underholdende og avslutt halvveis eller la være å føre poeng. Spill som inneholder tegning og morsomme oppgaver er egnet mens kortstokken kan legges vekk for en stund. Når spillgleden først er på plass og du koser deg med selve spillingen forsvinner gjerne vinner/taperfokuset av seg selv. Å kjefte på personen for å være en dårlig taper virker motsatt og forsterker bare de allerede negative følelsene ved å tape.
 
Skjermtrollet skrev:
Er nok en kombinasjon av personlighet og erfaringer i barndommen. Selv om du som foreldrer kjører samme oppdragelse på alle barna så vil de ha ulike opplevelser som former dem. Veldig ulikt nivå i gymmen på skolen der noen knuser de andre uke etter uke kan for eksempel sette spor uten at det har noe med foreldrestilen din å gjøre.

Jeg var en dårlig taper i barndommen. Dårlige vinnere som likte å erte tapere og ulik konkurranse satte sine spor. Det som har hjulpet meg og sikkert kan hjelpe både seksåringer og eldre barn er å starte med å skape spillglede. Spill spill der fokuset ikke er på hvem som vinner, men på opplevelsen underveis. Velg spill der selve spillingen er underholdende og avslutt halvveis eller la være å føre poeng. Spill som inneholder tegning og morsomme oppgaver er egnet mens kortstokken kan legges vekk for en stund. Når spillgleden først er på plass og du koser deg med selve spillingen forsvinner gjerne vinner/taperfokuset av seg selv. Å kjefte på personen for å være en dårlig taper virker motsatt og forsterker bare de allerede negative følelsene ved å tape.
Klikk for å utvide …

Føler ikke at vi kjefter akkurat men blir litt oppgitt, det blir vi. Litt av moroa med å spille sammen forsvinner jo når verden går under fordi pappan vinner i vriåtter og ikke hun liksom [emoji85]

Men takk for et nyttig innlegg :) skal ta med meg rådene og så ser vi om hun tåler å tape litt bedre etterhvert [emoji23]
 
Om å gjøre å ikke nøre oppunder at alt skal være en konkurranse. Mannen min er utrolig konkurransefiksert, er så lei av å høre på ham til tider. Jeg eier ikke konkurranseinnstinkt. Er heller sånn at hvis noe er konkurranse så lar jeg andre vinne heller enn å prøve fordi jeg hverken liker å tape eller vinne. Syns begge deler er pinlig.

Men i hvertfall prøve å introdusere både tap og seier fra tidlig av. Det ordner seg vel som regel selv hvis der er flere søsken i flokken.
 
Gjekk ikke over her... vi pleier ha familieduel i monopol hver jul og påske. Like mye drama uansett alder har vi funnet ut.
Ene søstern begynner å gråte, jeg er en ræva vinner og bror.min er begge deler..
 
Jeg tror også man kan prøve å tone ned konkurransen og fokusere på at man har det gøy underveis. Sikkert bra å spille mye så man får trening i både tap og vinn. Vær gode eksempler:) men kan nok være vanskelig å gjøre noe med, det er jo et personlighetstrekk også:)
 
Bare fortsette å spille masse med henne og snakke om at man må tåle å tape og at det kun handler om flaks. Vær gode rollemodeller og for all del ikke la henne vinne eller jukse.

Annet enn spill kan dere prøve regel-lek. Feks slå på ring, hauk og due, bjørnen sover, sisten, gjemsel, boksen går osv. Å lære seg å måtte følge spillereglene og alltid delta fra begynnelse til slutt selv om det ikke går hennes vei.

Lære seg å se andre enn seg selv. Ikke bare ha fokus på hva en selv vil, men å måtte justere seg etter andre. Sånn generelt i hverdagen.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp