Vedrfolner
Blir kjent med forumet
Hei.
I våres ble jeg gravid, og sammen med samboer ble avgjørelsen raskt tatt om at det ikke var rettferdig ovenfor sønnen vår (2) å få et barn til nå, da jeg strevde mye med psyken, guttungen krevde mye og barnefar jobber 4/4 turnus. Ikke for et barn nr 2. heller ,da jeg ikke ville være i stand til å ta vare på to barn på daværende tidspunkt. Vi aborterte, noe jeg har slitt litt med i ettertid, men jeg er fortsatt overbevist om at det var riktig avgjørelse.
Nå har det seg slik at jeg nok en gang har blitt gravid til tross for konsis p-pillebruk. Skulle ha byttet prevensjonstype for lengst, lett å være etterpåklok...
Jeg er et halvt år inn i et nytt studie som jeg virkelig er engasjert i og god på, og jeg har nødig lyst til å ta det som da blir et års permisjon. Da får vi heller ingen rett på foreldrepenger. Så da ser jeg etter alternativer og kanskje litt støtte her. Far tjener rundt 100.000 over det nav maks utbetaler i foreldrepenger, men når jeg omsider får rett på stipend igjen til høsten vil jo dette jevne seg ut. Økonomisk skulle det være forsvarlig, som dere skjønner, selv om samboeren min har et relativt stort forbruk. Hvis jeg har skjønt det riktig kan han da ta ut 38 uker når jeg ikke skal ha noe annet enn de obligatoriske ukene mine? Da er han evt. ferdig med permisjon uka før jeg har eksamen i mitt andre studieår, men skal få ordnet pass så jeg får tatt eksamen, og over sommeren vil babyen være ett alt og kan starte i barnehage. Jeg har ingen skrupler med å sende hen i bhg. da, fordi vi er strålende fornøyde med bhg. vår.
Jeg går på skole 4 dager / mnd pluss noen uker praksis, så det vil bli mye tid hjemme sammen med far og de små. Så jeg trenger ikke ha dårlig samvittighet for å være mye borte heller. Psykisk har jeg det mye bedre nå som jeg er tilbake i studier og har funnet noe jeg faktisk er god på. Guttungen lærer hva nei betyr, og det er ikke populært, så vi har det 'gøy' for tiden, men han er veldig medgjørlig og sover natta igjennom. Han har også så smått begynt å sove natta igjennom, så jeg er ikke så redd for at det skal bli mye for meg de ukene jeg er alene mer heller. Hva tenker dere flotte folk, skulle det la seg gjøre? Hvilke fordeler og ulemper må jeg ta med i betraktning her? Hvordan i alle dager skal jeg prate med barnefar om dette? Har ikke sagt noe enda, og han reiste på jobb i dag. Han har nok en mistanke,men...
Har ikke tatt noen test enda, men med mensen en uke for sein, kvalme, mensmurringer men ingen blødning, magetrøbbel osv... er jeg ikke mye i tvil. Far har alltid hatt stort fokus på meg og mine følelser og meninger i dette, både med sønnen vår og nå i våres, vi har alltid hatt rolige og rasjonelle samtaler rundt temaet. Men jeg er fortsatt kjemperedd for hvordan har kommer til å ta det...
Alt av råd er hjertelig velkomment.
Jeg er ikke interessert i meninger på ting som alt har blitt gjort...
I våres ble jeg gravid, og sammen med samboer ble avgjørelsen raskt tatt om at det ikke var rettferdig ovenfor sønnen vår (2) å få et barn til nå, da jeg strevde mye med psyken, guttungen krevde mye og barnefar jobber 4/4 turnus. Ikke for et barn nr 2. heller ,da jeg ikke ville være i stand til å ta vare på to barn på daværende tidspunkt. Vi aborterte, noe jeg har slitt litt med i ettertid, men jeg er fortsatt overbevist om at det var riktig avgjørelse.
Nå har det seg slik at jeg nok en gang har blitt gravid til tross for konsis p-pillebruk. Skulle ha byttet prevensjonstype for lengst, lett å være etterpåklok...
Jeg er et halvt år inn i et nytt studie som jeg virkelig er engasjert i og god på, og jeg har nødig lyst til å ta det som da blir et års permisjon. Da får vi heller ingen rett på foreldrepenger. Så da ser jeg etter alternativer og kanskje litt støtte her. Far tjener rundt 100.000 over det nav maks utbetaler i foreldrepenger, men når jeg omsider får rett på stipend igjen til høsten vil jo dette jevne seg ut. Økonomisk skulle det være forsvarlig, som dere skjønner, selv om samboeren min har et relativt stort forbruk. Hvis jeg har skjønt det riktig kan han da ta ut 38 uker når jeg ikke skal ha noe annet enn de obligatoriske ukene mine? Da er han evt. ferdig med permisjon uka før jeg har eksamen i mitt andre studieår, men skal få ordnet pass så jeg får tatt eksamen, og over sommeren vil babyen være ett alt og kan starte i barnehage. Jeg har ingen skrupler med å sende hen i bhg. da, fordi vi er strålende fornøyde med bhg. vår.
Jeg går på skole 4 dager / mnd pluss noen uker praksis, så det vil bli mye tid hjemme sammen med far og de små. Så jeg trenger ikke ha dårlig samvittighet for å være mye borte heller. Psykisk har jeg det mye bedre nå som jeg er tilbake i studier og har funnet noe jeg faktisk er god på. Guttungen lærer hva nei betyr, og det er ikke populært, så vi har det 'gøy' for tiden, men han er veldig medgjørlig og sover natta igjennom. Han har også så smått begynt å sove natta igjennom, så jeg er ikke så redd for at det skal bli mye for meg de ukene jeg er alene mer heller. Hva tenker dere flotte folk, skulle det la seg gjøre? Hvilke fordeler og ulemper må jeg ta med i betraktning her? Hvordan i alle dager skal jeg prate med barnefar om dette? Har ikke sagt noe enda, og han reiste på jobb i dag. Han har nok en mistanke,men...
Har ikke tatt noen test enda, men med mensen en uke for sein, kvalme, mensmurringer men ingen blødning, magetrøbbel osv... er jeg ikke mye i tvil. Far har alltid hatt stort fokus på meg og mine følelser og meninger i dette, både med sønnen vår og nå i våres, vi har alltid hatt rolige og rasjonelle samtaler rundt temaet. Men jeg er fortsatt kjemperedd for hvordan har kommer til å ta det...
Alt av råd er hjertelig velkomment.
Jeg er ikke interessert i meninger på ting som alt har blitt gjort...
