Vordende far

HeidiB

Elsker forumet
Kjenner ikke igjen kjæresten, han er helt annerledes etter jeg viste ham positiv test..
 
Han er super anstrengt, virker ukomfortabel og klarer ikke forstå at vi er gravide tror jeg..
Vi har ikke vært sammen lenge, er nyforlovet, jobber sammen og mye mer.
Han ønsket inderlig et barn sammen, så frøet er nøye gjennomtenkt og planlagt.
Men, nå som det er en realitet så blir han mer stresset for hver dag som går virker det som.
Vi har ikke flyttet sammen enda, og må ta det rolig pga mine barn trenger tid til å venne seg til endret familiesituasjon.
Tror det plager ham at ting ikke kan gå fortere, men jeg må sette mine barn fra tidligere forhold før meg og vårt forhold..
Det betyr at vi ikke kan være sammen hver dag og natt, han sier han forstår... men tror egentlig ikke han gjør eller vil forstå..

Pga min form, høyt blodtrykk, og jentene mine som fortsatt holder på å fordøye den store nyheten om at lille frø er på vei, så må jeg bare koble ut sutringen hans...(beklager men han er sutrete!!)
Han er intens og vil ha mer oppmerksomhet enn jeg kan gi ham
 
Han er super anstrengt, virker ukomfortabel og klarer ikke forstå at vi er gravide tror jeg..
Vi har ikke vært sammen lenge, er nyforlovet, jobber sammen og mye mer.
Han ønsket inderlig et barn sammen, så frøet er nøye gjennomtenkt og planlagt.
Men, nå som det er en realitet så blir han mer stresset for hver dag som går virker det som.
Vi har ikke flyttet sammen enda, og må ta det rolig pga mine barn trenger tid til å venne seg til endret familiesituasjon.
Tror det plager ham at ting ikke kan gå fortere, men jeg må sette mine barn fra tidligere forhold før meg og vårt forhold..
Det betyr at vi ikke kan være sammen hver dag og natt, han sier han forstår... men tror egentlig ikke han gjør eller vil forstå..

Pga min form, høyt blodtrykk, og jentene mine som fortsatt holder på å fordøye den store nyheten om at lille frø er på vei, så må jeg bare koble ut sutringen hans...(beklager men han er sutrete!!)
Han er intens og vil ha mer oppmerksomhet enn jeg kan gi ham

Men er det så rart han er anstrengt da? Han skal jo bli pappa, dere har vel gledet dere og satt noen forventninger, da er det vel ikke rart han vil at ting skal bli bra og det nå! Selv om ikke han fysisk kjenner det i form av kvalme og vond rygg så kjenner han sikkert på situasjonen og det plager han nok at ikke ting er slik dere har tenkt. Syns ikke du skal si han sutrer, dere er 2 om å vente barn, da er det nok vanskelig for dere begge.
 
Men er det så rart han er anstrengt da? Han skal jo bli pappa, dere har vel gledet dere og satt noen forventninger, da er det vel ikke rart han vil at ting skal bli bra og det nå! Selv om ikke han fysisk kjenner det i form av kvalme og vond rygg så kjenner han sikkert på situasjonen og det plager han nok at ikke ting er slik dere har tenkt. Syns ikke du skal si han sutrer, dere er 2 om å vente barn, da er det nok vanskelig for dere begge.

Jo jeg forstår at vi er begge er gravide, men uansett hva jeg gjør så er det ikke nok.
Jeg henter barna hans, lager mat, etc.
 
Jo jeg forstår at vi er begge er gravide, men uansett hva jeg gjør så er det ikke nok.
Jeg henter barna hans, lager mat, etc.

Har dere snakket sammen? Har du spurt hva han vil og tenker? Kanskje dere må gi litt begge to så dette kan ordne seg?
 
Har dere snakket sammen? Har du spurt hva han vil og tenker? Kanskje dere må gi litt begge to så dette kan ordne seg?

Ja jeg forsøker å snakke med ham, men er som han er en annen person.. Svarer unnvikende og er noe som ikke helt stemmer..
 
Han er super anstrengt, virker ukomfortabel og klarer ikke forstå at vi er gravide tror jeg..
Vi har ikke vært sammen lenge, er nyforlovet, jobber sammen og mye mer.
Han ønsket inderlig et barn sammen, så frøet er nøye gjennomtenkt og planlagt.
Men, nå som det er en realitet så blir han mer stresset for hver dag som går virker det som.
Vi har ikke flyttet sammen enda, og må ta det rolig pga mine barn trenger tid til å venne seg til endret familiesituasjon.
Tror det plager ham at ting ikke kan gå fortere, men jeg må sette mine barn fra tidligere forhold før meg og vårt forhold..
Det betyr at vi ikke kan være sammen hver dag og natt, han sier han forstår... men tror egentlig ikke han gjør eller vil forstå..

Pga min form, høyt blodtrykk, og jentene mine som fortsatt holder på å fordøye den store nyheten om at lille frø er på vei, så må jeg bare koble ut sutringen hans...(beklager men han er sutrete!!)
Han er intens og vil ha mer oppmerksomhet enn jeg kan gi ham
Skjønner han forsåvidt godt med å ville få ting på plass så fort som mulig, men samtidig må du ta hensyn til dine barn også! Så kan tenke at det er en litt vanskelig situasjon. Men han trenger nok å fordøye det litt at det faktisk klaffet nå, at dere skal få en liten skatt sammen:Heartred har dere prøvd lenge? Ønsker dere masse lykke til, og håper det ordner seg snart :)
 
Skjønner han forsåvidt godt med å ville få ting på plass så fort som mulig, men samtidig må du ta hensyn til dine barn også! Så kan tenke at det er en litt vanskelig situasjon. Men han trenger nok å fordøye det litt at det faktisk klaffet nå, at dere skal få en liten skatt sammen:Heartred har dere prøvd lenge? Ønsker dere masse lykke til, og håper det ordner seg snart :)

Ja jeg og forstår ham og vil tilrettelegge for den lille og oss som en familie, men jeg klarer ikke presse det frem raskere enn dette..
Vi ble gravide 4 dager etter vi tok tok ut spiralen... begynte tidlig for vi trodde det kom til å kunne ta noen måneder å bli gravide..
Planen er å finne et hus til høsten, han vil bo sammen nå. Vi har ikke plass i min leilighet, jentene mine er store og det ville ødelegge forholdet. Barna er 4, 9, 13 og 19.. de behøver sin egen plass.
Han vil si opp leiligheten sin (leier) for han sier han trives ikke i den..Ble sur da jeg ba ham vente, så om han har sagt opp vet jeg faktisk ikke.
Han blir også sur de gangene jeg må prioritere barna mine, merker jeg blir sliten av å stadig måtte forsvare at jeg prioriterer barna før ham.

Jeg har fortalt jentene mine at vi venter en liten en i desember.. For å forberede for flytte sammen og bo som en familie.
Selv om jeg bare er 5+2 og det ikke er sikkert det går bra.
Gjorde det fordi jeg har så høyt blodtrykk og trenger minst mulig stress for den lille og meg selv for å kunne fungere i hverdagen som mamma i jobb og som kjæreste.
Hans barn vet det ikke enda, de er for små så venter til risikoen for SA er lavere.

I morges sto jeg opp med alle fire barna, lagde frokost og lot ham sove. Jeg forsøker å ta vare på ham slik at han får kommet seg, men har ganske lite å gå på selv ...

Må innrømme varsellampen blinket da han Sjekket mobiltelefonen min og kaller Eksen en bitch... Han synes jeg har vært en bitch også, jeg har vært hormonell til tusen det har jeg.. men bli kalt en bitch?
 
Ja jeg forsøker å snakke med ham, men er som han er en annen person.. Svarer unnvikende og er noe som ikke helt stemmer..

Men dette skjedde fortere enn forventet? Var det ikke slik? Han er vel litt i sjokk og hadde vel forventet at ting skulle være litt mer på "stell" før dere ble gravide?

Skjønner godt du må ta hensyn til dine barn, men de er vel også såpass store at de må ta sine hensyn de også? Hva med å sette dere ned alle sammen å ta en prat? Hva hver enkelt ønsker for fremtiden og hva det er realistisk å forvente? Tenker det er rimelig frustrerende for dere alle å bare "vente" på at ting skal roe seg [emoji20]
 
Men dette skjedde fortere enn forventet? Var det ikke slik? Han er vel litt i sjokk og hadde vel forventet at ting skulle være litt mer på "stell" før dere ble gravide?

Skjønner godt du må ta hensyn til dine barn, men de er vel også såpass store at de må ta sine hensyn de også? Hva med å sette dere ned alle sammen å ta en prat? Hva hver enkelt ønsker for fremtiden og hva det er realistisk å forvente? Tenker det er rimelig frustrerende for dere alle å bare "vente" på at ting skal roe seg [emoji20]

Ja det skjedde fortere enn forventet, vi har vært utrolig heldige men klart det blir litt sjokk for store og små..
Jeg føler jeg gjør alt jeg har overskudd til for å tilrettelegge for ham og barna hans. Jentene mine er blitt glad i barna hans, de holder på å bli kjent med ham. Det må jo komme naturlig, ta tiden til hjelp. Kan ikke presse frem gode relasjoner, de må bygges opp..

Prøver å gi og ta så vi kan finne balanse..

Nå er han dratt på cup med barna sine, så bruker muligheten til å spise, sove og roe ned blodtrykket..
 
Ja det skjedde fortere enn forventet, vi har vært utrolig heldige men klart det blir litt sjokk for store og små..
Jeg føler jeg gjør alt jeg har overskudd til for å tilrettelegge for ham og barna hans. Jentene mine er blitt glad i barna hans, de holder på å bli kjent med ham. Det må jo komme naturlig, ta tiden til hjelp. Kan ikke presse frem gode relasjoner, de må bygges opp..

Prøver å gi og ta så vi kan finne balanse..

Nå er han dratt på cup med barna sine, så bruker muligheten til å spise, sove og roe ned blodtrykket..

Hva tenkte dere rundt dette når dere bestemte dere for å prøve?
 
Ja jeg og forstår ham og vil tilrettelegge for den lille og oss som en familie, men jeg klarer ikke presse det frem raskere enn dette..
Vi ble gravide 4 dager etter vi tok tok ut spiralen... begynte tidlig for vi trodde det kom til å kunne ta noen måneder å bli gravide..
Planen er å finne et hus til høsten, han vil bo sammen nå. Vi har ikke plass i min leilighet, jentene mine er store og det ville ødelegge forholdet. Barna er 4, 9, 13 og 19.. de behøver sin egen plass.
Han vil si opp leiligheten sin (leier) for han sier han trives ikke i den..Ble sur da jeg ba ham vente, så om han har sagt opp vet jeg faktisk ikke.
Han blir også sur de gangene jeg må prioritere barna mine, merker jeg blir sliten av å stadig måtte forsvare at jeg prioriterer barna før ham.

Jeg har fortalt jentene mine at vi venter en liten en i desember.. For å forberede for flytte sammen og bo som en familie.
Selv om jeg bare er 5+2 og det ikke er sikkert det går bra.
Gjorde det fordi jeg har så høyt blodtrykk og trenger minst mulig stress for den lille og meg selv for å kunne fungere i hverdagen som mamma i jobb og som kjæreste.
Hans barn vet det ikke enda, de er for små så venter til risikoen for SA er lavere.

I morges sto jeg opp med alle fire barna, lagde frokost og lot ham sove. Jeg forsøker å ta vare på ham slik at han får kommet seg, men har ganske lite å gå på selv ...

Må innrømme varsellampen blinket da han Sjekket mobiltelefonen min og kaller Eksen en bitch... Han synes jeg har vært en bitch også, jeg har vært hormonell til tusen det har jeg.. men bli kalt en bitch?
Huff, det hørtes ut som en vanskelig situasjon dere er i :( jeg er enig i hva hun over sier om å sette dere ned alle sammen, og ta en ordentlig prat, for virker som det kanskje har blitt litt mye for alle på en gang :sorry:

Jeg tror nok også samboer tenker sitt om meg når hormonene løper løpsk, men han sier ikke noe på det. Har han kalt deg en bitch til ansiktet ditt? :confused:

Du må passe på å slappe av, det er ikke bra for verken deg eller den lille at du sliter deg ut! :Heartred ta vare på deg selv! Tenker på dere, og håper dere får tatt en ordentlig prat om ting! :)
 
For en rotete situasjon. Barna dine holder på å bli kjent med kjæresten din. Men andre ord så kjenner de han ikke. Ikke bor dere sammen og dere har en haug med unger virker det som. Hadde kanskje vært lurt å hatt ting litt mer på stell;) Kanskje dette er grunnen til at han reagerer som han gjør?
 
Hva tenkte dere rundt dette når dere bestemte dere for å prøve?

Planen har hele veien vært å bygge et liv sammen. Men vi har nok ville ta dette forholdet i ulikt tempo, han har nok "tatt av" i forelskelsesrusen jeg har forsøkt å bremse ned for fungerer dårlig å stupe inn...
Felles er at vi begge er glad i hverandre, og barna trives sammen. Nå som vi er blitt gravide så er det tungt å måtte være den som holder ting sammen, mens han ligger i sengen i sjokk.
Han ville jo ha en baby og flytte sammen, nå blir det jo slik og kanskje enda tidligere enn tenkt, da hadde det vært godt og trygt om han var ved min side..
 
Planen har hele veien vært å bygge et liv sammen. Men vi har nok ville ta dette forholdet i ulikt tempo, han har nok "tatt av" i forelskelsesrusen jeg har forsøkt å bremse ned for fungerer dårlig å stupe inn...
Felles er at vi begge er glad i hverandre, og barna trives sammen. Nå som vi er blitt gravide så er det tungt å måtte være den som holder ting sammen, mens han ligger i sengen i sjokk.
Han ville jo ha en baby og flytte sammen, nå blir det jo slik og kanskje enda tidligere enn tenkt, da hadde det vært godt og trygt om han var ved min side..

Jeg skjønner godt det er tungt, bare husl at det kan være at han syns det er like tungt, selv om du føler du bærer mye. Snakk sammen, alle sammen! Finn løsninger sammen, at ting skjer før trenger ikke være negativt[emoji5]
 
For en rotete situasjon. Barna dine holder på å bli kjent med kjæresten din. Men andre ord så kjenner de han ikke. Ikke bor dere sammen og dere har en haug med unger virker det som. Hadde kanskje vært lurt å hatt ting litt mer på stell;) Kanskje dette er grunnen til at han reagerer som han gjør?

Jeg vet ikke om alle har alt på stell når de blir gravide, men vi har nå hvertfall stabile liv med jobb og barn. Og vi er glad i hverandre.
Vi har planlagt hele veien å finne en hus sammen fra høsten, og vi har to barn hver. Så dette blir et fellesbarn og nr.5.
Det stemmer at alle holder på å bli kjent, tror det er en omveltning for alle når familiestrukturen endres ved at mor eller far får ny kjæreste.
Barna mine vet de har en mor som elsker dem og gjør hva som helst for dem. Så de har det bra.
Han ønsket inderlig å gifte seg få barn og flytte sammen, alt på en gang helst. Men jeg har forsøkt å bremse litt av hensyn til barna.

Nå er han i sjokk for han ser at jeg setter grenser og han har ikke full kontroll i forhold til når vi skal gjøre hva. Synes det bare er slitsomt at han har inntatt offerrollen når det blir akkurat slik han ønsket det..Jeg er kvalm og sliten, og da trenger jeg at han støtter slik at vi finner ut av dette sammen..
 
Huff, det hørtes ut som en vanskelig situasjon dere er i :( jeg er enig i hva hun over sier om å sette dere ned alle sammen, og ta en ordentlig prat, for virker som det kanskje har blitt litt mye for alle på en gang :sorry:

Jeg tror nok også samboer tenker sitt om meg når hormonene løper løpsk, men han sier ikke noe på det. Har han kalt deg en bitch til ansiktet ditt? :confused:

Du må passe på å slappe av, det er ikke bra for verken deg eller den lille at du sliter deg ut! :Heartred ta vare på deg selv! Tenker på dere, og håper dere får tatt en ordentlig prat om ting! :)

Har lagt en plan sammen med ham og barna for når vi kan ha fellestid denne uken og neste..

Så jeg får overskudd til alle sammen.. håper og virker som han forstår at jeg må ha en balanse mellom hvile og aktiviteter nå som vi er gravide..

Hjelper ingen om jeg går i kjelleren..
 
Jeg skjønner godt det er tungt, bare husl at det kan være at han syns det er like tungt, selv om du føler du bærer mye. Snakk sammen, alle sammen! Finn løsninger sammen, at ting skjer før trenger ikke være negativt[emoji5]

Takk, ja legger planer for ukene fremover slik at det er forutsigbart for store og små..
Vi gleder oss jo, bare overveldende akkurat nå..

(Ja ble kalt bitch...)
 
Takk, ja legger planer for ukene fremover slik at det er forutsigbart for store og små..
Vi gleder oss jo, bare overveldende akkurat nå..

(Ja ble kalt bitch...)

Så bra... kanskje dere kan titte litt på bolig sammen også. Det gjør vel kamskje at han føler seg mer inkludert og at ting går framover[emoji5] kan jo ta tid å finne hus.

Mannen her også så bitch her om dagen, men jeg skjønner han, for jeg var ei skikkelig bitch[emoji23] også var det sånn "ikke vær så bitchy da" kommentar så da er det med en spøkefull tone.
 
Back
Topp