Vondt og vanskelig, beklager sterk historie

[Naoomi]

Hei alle flotte damer. Jeg vil nå dele noe som er fryktelig vondt og vanskelig. Og håper kanskje noen av dere har noen råd?

Jeg fikk en nydelig, perfekt gutt 13. Juli, han er nå 3mnd. Og verdens beste. Jeg har ei god barndomsvenninne jeg har kjent i 20 år som gikk gravid sammen med meg, hun hadde termin nå 16. Oktober. Vi gledet oss masse sammen, snakket om at babyene skulle "bli kjærester" og at lille jenta hennes og gutten min skulle gå i samme klasse, akkurat som jeg og hun hadde gjort i 10 år. Vi shoppet inn babytig sammen og tok magebilder sammen osv.

Nå på tirsdag skjedde det grusomme som aldri skal skje. Den lille jenta hennes døde plutselig inni magen, helt plutselig og uventet, kun ei uke før termin. Helt perfekt og fullbårent, 3400g og 51cm. Hun kom stille til verden nå på onsdag 11. Oktober. Onsdag som kommer blir det begravelse...

Jeg kjenner også på en stor sorg over denne jenta jeg aldri kommer til å bli kjent med, og jeg gråter hver dag. Men jeg tenker smerten kun er en liten brøkdel av det mamman hennes, venninna mi må føle... Hun har isolert seg og ønsker ikke besøk, noe jeg har stor forståelse for. Hun sender bilder av den døde jenta på snap og melding, og jeg svarer at hun er helt nydelig og at hun ligner på mamman sin, noe som er helt sant. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til dette og hvordan jeg på best mulig måte skal være der for venninna mi? Jeg har allerede bestemt at det blir feil av meg å ta med en baby i begravelse av en baby, så må skaffe barnevakt.

Tusen tanker svirrer i hodet mitt, hvor er rettferdigheten her i verden? Hvorfor lever min gutt, mens hennes jente er død? Burde jeg skjerme henne fra bilder og samvær med sønnen min? Jeg føler at jeg og gutten min nå vil være en evig påminnelse om hva hun aldri fikk, og jenta som aldri vil vokse opp.

Noen som har erfaringer eller kanskje noen trøstende ord? Føler jeg ikke har noen å snakke med om dette, så litt godt å kunne skrive tankene mine anonymt[emoji173]️

 

[hønemarimor]

Hei alle flotte damer. Jeg vil nå dele noe som er fryktelig vondt og vanskelig. Og håper kanskje noen av dere har noen råd?

Jeg fikk en nydelig, perfekt gutt 13. Juli, han er nå 3mnd. Og verdens beste. Jeg har ei god barndomsvenninne jeg har kjent i 20 år som gikk gravid sammen med meg, hun hadde termin nå 16. Oktober. Vi gledet oss masse sammen, snakket om at babyene skulle "bli kjærester" og at lille jenta hennes og gutten min skulle gå i samme klasse, akkurat som jeg og hun hadde gjort i 10 år. Vi shoppet inn babytig sammen og tok magebilder sammen osv.

Nå på tirsdag skjedde det grusomme som aldri skal skje. Den lille jenta hennes døde plutselig inni magen, helt plutselig og uventet, kun ei uke før termin. Helt perfekt og fullbårent, 3400g og 51cm. Hun kom stille til verden nå på onsdag 11. Oktober. Onsdag som kommer blir det begravelse...

Jeg kjenner også på en stor sorg over denne jenta jeg aldri kommer til å bli kjent med, og jeg gråter hver dag. Men jeg tenker smerten kun er en liten brøkdel av det mamman hennes, venninna mi må føle... Hun har isolert seg og ønsker ikke besøk, noe jeg har stor forståelse for. Hun sender bilder av den døde jenta på snap og melding, og jeg svarer at hun er helt nydelig og at hun ligner på mamman sin, noe som er helt sant. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til dette og hvordan jeg på best mulig måte skal være der for venninna mi? Jeg har allerede bestemt at det blir feil av meg å ta med en baby i begravelse av en baby, så må skaffe barnevakt.

Tusen tanker svirrer i hodet mitt, hvor er rettferdigheten her i verden? Hvorfor lever min gutt, mens hennes jente er død? Burde jeg skjerme henne fra bilder og samvær med sønnen min? Jeg føler at jeg og gutten min nå vil være en evig påminnelse om hva hun aldri fikk, og jenta som aldri vil vokse opp.

Noen som har erfaringer eller kanskje noen trøstende ord? Føler jeg ikke har noen å snakke med om dette, så litt godt å kunne skrive tankene mine anonymt

️

Å miste et barn er forferdelig.
Vi er alle forskjellige med hva vi ønsker i sorgen. Noen er åpne og noen ønsker å lukke seg inne, men du har vist omsorg med å ville være der for henne, og selv om hun ikke vil se noen nå, så kan det hende hun åpner opp for litt kontakt etterhvert. Jeg mistet et barn i uke 19-( Selv om det ikke var fullbåret) og valgte å være åpen om det.
Rettferdighet finnes dessverre ikke i sånne situasjoner og vi reagerer jo forskjellig. Men kjære deg, selv om du har fått din baby, har du lov til å glede deg over det. Det er fantastisk å være mor og du kan ikke ha dårlig samvittighet for at din baby lever. Du kan jo ikke skjerme henne for evig med din sønn heller, men kanskje i begynnelsen vil det føles rart.
Mitt råd er å være der for henne når hun er klar for det og ønsker det.

 

[Vbt]

En hver sorg er forskjellig. Vær tilstede for henne også over tid. La jenta hennes bli husket.

Tilby gjerne praktisk hjelp, ferdig middag på døra (om de ikke klarer mennesker rundt seg så leverer du bare og går igjen)
Skjerm henne for sønnen din inntil videre. Det kan godt tenkes hun vil slite med å forholde seg til både deg og sønnen din en god stund fremover fordi du og det du har er en påminnelse på det hun ikke har, og alle planene dere hadde.
Baby i begravelsen bør du nok unngå så sant det er mulig å få til.

 

[Naoomi]

Å miste et barn er forferdelig.
Vi er alle forskjellige med hva vi ønsker i sorgen. Noen er åpne og noen ønsker å lukke seg inne, men du har vist omsorg med å ville være der for henne, og selv om hun ikke vil se noen nå, så kan det hende hun åpner opp for litt kontakt etterhvert. Jeg mistet et barn i uke 19-( Selv om det ikke var fullbåret) og valgte å være åpen om det.
Rettferdighet finnes dessverre ikke i sånne situasjoner og vi reagerer jo forskjellig. Men kjære deg, selv om du har fått din baby, har du lov til å glede deg over det. Det er fantastisk å være mor og du kan ikke ha dårlig samvittighet for at din baby lever. Du kan jo ikke skjerme henne for evig med din sønn heller, men kanskje i begynnelsen vil det føles rart.
Mitt råd er å være der for henne når hun er klar for det og ønsker det.

Tusen takk for svar[emoji173]️ Og veldig lei meg for at du også har opplevd å miste et barn[emoji22] Det kan ikke være en smerte på jord som er større enn dette...

Og du har så klart rett i at jeg må få lov å glede meg over min gutt. Akkurat nå er det vanskelig å smile, bære og "pludre" med han. Men pappan trår ekstra til nå og bærer- og leker med han når han er hjemme.

Takk!, da tenker du litt likt som meg. Holde litt avstand nå, og være der når hun er klar for det[emoji173]️

 

[Naoomi]

En hver sorg er forskjellig. Vær tilstede for henne også over tid. La jenta hennes bli husket.

Tilby gjerne praktisk hjelp, ferdig middag på døra (om de ikke klarer mennesker rundt seg så leverer du bare og går igjen)
Skjerm henne for sønnen din inntil videre. Det kan godt tenkes hun vil slite med å forholde seg til både deg og sønnen din en god stund fremover fordi du og det du har er en påminnelse på det hun ikke har, og alle planene dere hadde.
Baby i begravelsen bør du nok unngå så sant det er mulig å få til.

Tusen takk for svar[emoji173]️ Det med praktisk hjelp var en veldig god idé! Middag eller bakverk på døra. Det må nok vente litt det også nå som sjokket er så stort og sorgen så ny.., men kanskje om ett par uker[emoji173]️

 

[Vbt]

Tusen takk for svar[emoji173]️ Det med praktisk hjelp var en veldig god idé! Middag eller bakverk på døra. Det må nok vente litt det også nå som sjokket er så stort og sorgen så ny.., men kanskje om ett par uker[emoji173]️

De første ukene kan selv det å få i seg mat, og i alle fall finne på og å lage det til være et så stort tiltak at man ikke får i seg mat.
Etter vi mistet vår datter så var det strålende med de som ringte eller skrev melding om at de var på vei med mat. Da slapp vi å tenke.
De første ukene husker jeg knapt for jeg var helt zombie. Frem til begravelsen så gikk så og si all energi til den, koordinering med begravelsesbyrået, skrive tale, skrive dødsannonse etc etc.
Vi har også vært åpne hele veien og hadde mange menneske i bisettelsen.
Men som presten sa i begravelsen hos oss, husk på foreldrene ikke bare nå, men fremover også, for dette tar tid.

 

[Siadle]

Mat på døra er en fin måte å vise støtte og omtanke på, uten å invadere. Ønsker de ikke at du kommer inn, leverer du bare, og så drar du videre.

Mat er et grunnleggende behov, men noe av det som var vanskeligst å dekke når jeg mistet faren min (har gudskjelov aldri mistet et barn), vi gikk bare rundt oss selv. Ingen orket å handle, ingen orket å lage mat. Spise den kunne vi få til, men ikke de to førstnevnte.

 

[Julilykke-17]

Hei alle flotte damer. Jeg vil nå dele noe som er fryktelig vondt og vanskelig. Og håper kanskje noen av dere har noen råd?

Jeg fikk en nydelig, perfekt gutt 13. Juli, han er nå 3mnd. Og verdens beste. Jeg har ei god barndomsvenninne jeg har kjent i 20 år som gikk gravid sammen med meg, hun hadde termin nå 16. Oktober. Vi gledet oss masse sammen, snakket om at babyene skulle "bli kjærester" og at lille jenta hennes og gutten min skulle gå i samme klasse, akkurat som jeg og hun hadde gjort i 10 år. Vi shoppet inn babytig sammen og tok magebilder sammen osv.

Nå på tirsdag skjedde det grusomme som aldri skal skje. Den lille jenta hennes døde plutselig inni magen, helt plutselig og uventet, kun ei uke før termin. Helt perfekt og fullbårent, 3400g og 51cm. Hun kom stille til verden nå på onsdag 11. Oktober. Onsdag som kommer blir det begravelse...

Jeg kjenner også på en stor sorg over denne jenta jeg aldri kommer til å bli kjent med, og jeg gråter hver dag. Men jeg tenker smerten kun er en liten brøkdel av det mamman hennes, venninna mi må føle... Hun har isolert seg og ønsker ikke besøk, noe jeg har stor forståelse for. Hun sender bilder av den døde jenta på snap og melding, og jeg svarer at hun er helt nydelig og at hun ligner på mamman sin, noe som er helt sant. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til dette og hvordan jeg på best mulig måte skal være der for venninna mi? Jeg har allerede bestemt at det blir feil av meg å ta med en baby i begravelse av en baby, så må skaffe barnevakt.

Tusen tanker svirrer i hodet mitt, hvor er rettferdigheten her i verden? Hvorfor lever min gutt, mens hennes jente er død? Burde jeg skjerme henne fra bilder og samvær med sønnen min? Jeg føler at jeg og gutten min nå vil være en evig påminnelse om hva hun aldri fikk, og jenta som aldri vil vokse opp.

Noen som har erfaringer eller kanskje noen trøstende ord? Føler jeg ikke har noen å snakke med om dette, så litt godt å kunne skrive tankene mine anonymt[emoji173]️

Ei venninne av meg mistet plutselig i uke 37 i fjor. Det var helt grusomt, og ble brått mye vanskeligere når jeg satt med positiv graviditetstest 3 uker seinere. Her satt vi i lykkerus mens hun og samboeren opplevde bunnløs sorg, og det føltes så urettferdig! Alle sørger ulikt, noen trenger distraksjon, mennesker rundt seg og noe å se fram til, andre trenger helt fred. Jeg tror det viktigste du kan gjøre som venninne er å vise at du er der og at du bryr deg, uten å være for pågående. Spør hvordan det går, minn henne på at du er her hvis, og når hun har behov for å prate. Tilby deg å hjelpe med praktiske og enkle ting som å handle. Å gå på butikken og risikere å møte folk som kanskje ikke har fått med seg hva som har skjedd, og spør om babyen må være en kjempeutfordring.. om du baker, bak ei ladning næringsrike brød og stikk innom med f.eks. Sånne småting krever så lite, men betyr enormt. Og for all del ikke glem jenta hennes! Venninna mi og jeg snakker ofte om "tenk hvis E hadde vært her med oss, da hadde han vært så og så stor, han hadde kunnet gå, snakke"osv. Jeg var innom med blomster på det som skulle vært ettårsdagen hans, passer på å ringe på datoen han døde etc.
Som du sier så er det nok gjerne lurt å skjerme henne litt for din egen baby i starten, ikke send snap osv med din egen hverdagslykke mens det står på som verst. Det blir en voldsom påminner om hva hun skulle hatt selv.. men på sikt så går det seg forvåpentligvis til. Vær en bauta for henne nå, hun trenger garantert all omsorgen hun kan få, selv om hun kanskje ikke klarer å be om det akkurat nå

 

[Håper på nr 4]

Mistet og en baby i uke 19, en nydelig liten jente .. å kjenner enda de følelsene jeg satt igjenn med å hvor sterkt det gikk inn på meg når jeg såg andre gravide og andre babyer. 2 veninner av meg fikk baby i ca et halvt år etter jeg mistet å begge var "redd" for å fortelle meg at de var gravid i frykt for å såre meg. Men for meg var det mest trist å ikke få bli "inkludert" lenger. Dette er jo langt fra det samme som å miste et helt ferdig lite menneske,like før hun skulle se dagens lys, en sånn sorg kan nok ikke sammenlignes. Når veninna de viser tegn til at hun trenger noen å ting har roet seg så setter hun nok sikkert veldig stor pris på at du er der for henne.
Som de nevner over er det nok lurt å ordne barnevakt til begravelsen ja.

 

[Marrylou]

Jeg har ingen særlige råd å komme med, men bare gjenta at du alltid vil være der for henne! La henne få styre kontakten kanskje? D vil nok være en vond påminner for henne en stund! Men bare vær der [emoji171]

 

[Meteora]

Jeg har ikke mistet et barn selv, men mistet bestevenninnen min som hadde en sønn på 1 1/2 år når hun døde. Har også en jobb hvor jeg er i kontakt med familier som har mistet barn og familier som har alvorlig syke/kronisk syke barn. Etter mine erfaringer og opplevelser, har min bauta blitt. Vi må slutte å være så redde! Vi må slutte å være så redde for å ta kontakt/forstyrre! Slutte å være så redde for å spørre! Slutte å tenke at alle vil være i fred med sorgen! Slutte å være så redde for å "gjøre noe galt"! Slutte å tenke at vi må oppføre oss så "annerledes" med personer som sørger! Slutte å være så redde for denne sorgen, eller hva det er vi er så redde for. Sorgen er desverre noe vi alle vil oppleve i større eller mindre grad i løpet av livet. Men ja, noen ganger er den ekstra kjip og urettferdig. Sånn som når et helt perfekt lite barn dør. Eller en pappa. En bror. En venninne... ❤

Men man kan gjøre fint lite galt, er min erfaring hvertfall. Og personen er jo den samme, den har det bare fryktelig vondt. Og det værste man kan få er jo bare et nei. Og kanskje det blir et ja neste gang og så et nei igjen. Men da har man vist at man bryr seg. Og det skal så lite til. Mat på døra. En klem. Kanskje en liten distraksjon en dag. Kanskje noe helt annet neste dag. At du bare lytter. Bare å være i samme rom, så man ikke føler seg så alene.

Og det er etter begravelsen det virkelig begynner. Når alle de andre har gått "til sitt" og du sitter helt ferdig og tomhendt igjen. Da savnet jeg en venn som turte å være der ❤

Etter begravelsen til bestevenninnen min var jeg den eneste som var igjen sammen med familien hennes og jeg var sammen med dem noen dager. De har vært veldig takknemlige for det i ettertid. Og det er rart å si det, selv om de dagene var fryktelig vonde var de også noen av de flotteste dagene jeg har hatt. For vi var sånn "i livet".

 

[Naoomi]

De første ukene kan selv det å få i seg mat, og i alle fall finne på og å lage det til være et så stort tiltak at man ikke får i seg mat.
Etter vi mistet vår datter så var det strålende med de som ringte eller skrev melding om at de var på vei med mat. Da slapp vi å tenke.
De første ukene husker jeg knapt for jeg var helt zombie. Frem til begravelsen så gikk så og si all energi til den, koordinering med begravelsesbyrået, skrive tale, skrive dødsannonse etc etc.
Vi har også vært åpne hele veien og hadde mange menneske i bisettelsen.
Men som presten sa i begravelsen hos oss, husk på foreldrene ikke bare nå, men fremover også, for dette tar tid.

Veldig vondt å lese at du også har mistet ei datter... Stor klem til deg![emoji173]️ Veldig sant det som presten sa, at man må huske på foreldrene fremover. Viktig å vise at man ikke kun bryr seg nå, men at man er der fremover også. Jeg skal absolutt bake eller lage noe mat!

Det er nok forberedelse til begravelse de holder på med nå. Har fått beskjed om at hun ikke ønsker besøk. Klem[emoji173]️

 

[Naoomi]

Mat på døra er en fin måte å vise støtte og omtanke på, uten å invadere. Ønsker de ikke at du kommer inn, leverer du bare, og så drar du videre.

Mat er et grunnleggende behov, men noe av det som var vanskeligst å dekke når jeg mistet faren min (har gudskjelov aldri mistet et barn), vi gikk bare rundt oss selv. Ingen orket å handle, ingen orket å lage mat. Spise den kunne vi få til, men ikke de to førstnevnte.

Veldig trist å høre at du har mistet faren din... stor klem til deg[emoji173]️ Det med å levere mat på døra var et veldig godt tips, det skal jeg absolutt gjøre!

 

[Naoomi]

Ei venninne av meg mistet plutselig i uke 37 i fjor. Det var helt grusomt, og ble brått mye vanskeligere når jeg satt med positiv graviditetstest 3 uker seinere. Her satt vi i lykkerus mens hun og samboeren opplevde bunnløs sorg, og det føltes så urettferdig! Alle sørger ulikt, noen trenger distraksjon, mennesker rundt seg og noe å se fram til, andre trenger helt fred. Jeg tror det viktigste du kan gjøre som venninne er å vise at du er der og at du bryr deg, uten å være for pågående. Spør hvordan det går, minn henne på at du er her hvis, og når hun har behov for å prate. Tilby deg å hjelpe med praktiske og enkle ting som å handle. Å gå på butikken og risikere å møte folk som kanskje ikke har fått med seg hva som har skjedd, og spør om babyen må være en kjempeutfordring.. om du baker, bak ei ladning næringsrike brød og stikk innom med f.eks. Sånne småting krever så lite, men betyr enormt. Og for all del ikke glem jenta hennes! Venninna mi og jeg snakker ofte om "tenk hvis E hadde vært her med oss, da hadde han vært så og så stor, han hadde kunnet gå, snakke"osv. Jeg var innom med blomster på det som skulle vært ettårsdagen hans, passer på å ringe på datoen han døde etc.
Som du sier så er det nok gjerne lurt å skjerme henne litt for din egen baby i starten, ikke send snap osv med din egen hverdagslykke mens det står på som verst. Det blir en voldsom påminner om hva hun skulle hatt selv.. men på sikt så går det seg forvåpentligvis til. Vær en bauta for henne nå, hun trenger garantert all omsorgen hun kan få, selv om hun kanskje ikke klarer å be om det akkurat nå

Denne historien ligner veldig på den til venninna mi... Virker som du forstår hvor vanskelig dette er. Veldig trist å lese. Det blir litt vanskeligere å glede seg over det man selv har, når ei nær venninne opplever den største sorg man kan tenke seg[emoji20]

Jeg skal absolutt bake og komme innom med mat, så går jeg heller igjen med det samme siden hun har sagt de ikke ønsker besøk.

Veldig fint det du skriver om at man ikke må glemme. Det er helt sant! Venninna mi har jo også blitt mamma, hun har bare ikke fått med seg ei levende jente hjem fra sykehuset[emoji173]️

 

[XuperB]

Jeg har ikke mistet et barn selv, men mistet bestevenninnen min som hadde en sønn på 1 1/2 år når hun døde. Har også en jobb hvor jeg er i kontakt med familier som har mistet barn og familier som har alvorlig syke/kronisk syke barn. Etter mine erfaringer og opplevelser, har min bauta blitt. Vi må slutte å være så redde! Vi må slutte å være så redde for å ta kontakt/forstyrre! Slutte å være så redde for å spørre! Slutte å tenke at alle vil være i fred med sorgen! Slutte å være så redde for å "gjøre noe galt"! Slutte å tenke at vi må oppføre oss så "annerledes" med personer som sørger! Slutte å være så redde for denne sorgen, eller hva det er vi er så redde for. Sorgen er desverre noe vi alle vil oppleve i større eller mindre grad i løpet av livet. Men ja, noen ganger er den ekstra kjip og urettferdig. Sånn som når et helt perfekt lite barn dør. Eller en pappa. En bror. En venninne... ❤

Men man kan gjøre fint lite galt, er min erfaring hvertfall. Og personen er jo den samme, den har det bare fryktelig vondt. Og det værste man kan få er jo bare et nei. Og kanskje det blir et ja neste gang og så et nei igjen. Men da har man vist at man bryr seg. Og det skal så lite til. Mat på døra. En klem. Kanskje en liten distraksjon en dag. Kanskje noe helt annet neste dag. At du bare lytter. Bare å være i samme rom, så man ikke føler seg så alene.

Og det er etter begravelsen det virkelig begynner. Når alle de andre har gått "til sitt" og du sitter helt ferdig og tomhendt igjen. Da savnet jeg en venn som turte å være der ❤

Etter begravelsen til bestevenninnen min var jeg den eneste som var igjen sammen med familien hennes og jeg var sammen med dem noen dager. De har vært veldig takknemlige for det i ettertid. Og det er rart å si det, selv om de dagene var fryktelig vonde var de også noen av de flotteste dagene jeg har hatt. For vi var sånn "i livet".

Akkurat dette. Mistet en gutt i dødfødsel for 8 måneder siden, og det som dro meg igjennom det var at både familie og noen av de nærmeste vennene mine var der og dro meg med på ting - uten å kreve noe av meg.

Det jeg ikke hadde så mye igjen for var alle som sa at det bare var å si fra om jeg ville prate eller finne på noe. Jeg var egentlig ikke i stand til å ta kontakt selv i sorgen, og det sitter så veldig langt inne å skulle snakke om det når det virker som folk helst ikke vil det. Og å være den som tok initiativ til noe var veldig tungt å vanskelig syns jeg, for jeg hadde egentlig ikke lyst til noe, men om andre spurte så hendte det seg at jeg karret meg ut og ble med. Så at noen spurte om jeg ville være med på det eller det, som "presset" seg litt på, det hadde jeg mest igjen for. Dessverre var det ikke så mange som gjorde det, og det syns jeg i ettertid er litt sårt.

Og så er det viktig å huske det siste Meteora sier, det er etter begravelsen at det virkelig begynner og behovet for støtte rundt seg er der. Når en nettopp har mista og står oppi alt som må ordnes så er man i en unntakstilstand. Når hverdagen skal starte derimot, det er da det virkelig er tøft. Og gjerne i lengre tid etterpå enn det mange kanskje tror, spesielt når en har mista et barn.

 

[Naoomi]

Mistet og en baby i uke 19, en nydelig liten jente .. å kjenner enda de følelsene jeg satt igjenn med å hvor sterkt det gikk inn på meg når jeg såg andre gravide og andre babyer. 2 veninner av meg fikk baby i ca et halvt år etter jeg mistet å begge var "redd" for å fortelle meg at de var gravid i frykt for å såre meg. Men for meg var det mest trist å ikke få bli "inkludert" lenger. Dette er jo langt fra det samme som å miste et helt ferdig lite menneske,like før hun skulle se dagens lys, en sånn sorg kan nok ikke sammenlignes. Når veninna de viser tegn til at hun trenger noen å ting har roet seg så setter hun nok sikkert veldig stor pris på at du er der for henne.
Som de nevner over er det nok lurt å ordne barnevakt til begravelsen ja.

Veldig trist å høre at du har mistet ei lita jente[emoji173]️ Det må være svært vondt, og det må være vondt uansett hvor langt man er i graviditeten.

Takk for råd, jeg skal gjøre så godt jeg kan for å være der for henne fremover. Føler jeg må "føle meg litt frem" i starten mtp at hun blir disponert for sønnen min og at dette kan være veldig sårt...

Jeg kjenner også at jeg må ha barnevakt i begravelsen. Både pga. Respekt for venninna mi og familien hennes, men også for gutten min sitt beste da jeg sikkert kommer til å gråte fra begynnelse til slutt[emoji173]️

 

[Naoomi]

Jeg har ingen særlige råd å komme med, men bare gjenta at du alltid vil være der for henne! La henne få styre kontakten kanskje? D vil nok være en vond påminner for henne en stund! Men bare vær der [emoji171]

Tusen takk for svar. Jeg skal være der for henne så godt som mulig. Jeg tenker også det vil være svært sårt for henne å se min baby i starten, men håper og tror at dette vil gå seg til[emoji173]️

 

[Meteora]

Akkurat dette. Mistet en gutt i dødfødsel for 8 måneder siden, og det som dro meg igjennom det var at både familie og noen av de nærmeste vennene mine var der og dro meg med på ting - uten å kreve noe av meg.

Det jeg ikke hadde så mye igjen for var alle som sa at det bare var å si fra om jeg ville prate eller finne på noe. Jeg var egentlig ikke i stand til å ta kontakt selv i sorgen, og det sitter så veldig langt inne å skulle snakke om det når det virker som folk helst ikke vil det. Og å være den som tok initiativ til noe var veldig tungt å vanskelig syns jeg, for jeg hadde egentlig ikke lyst til noe, men om andre spurte så hendte det seg at jeg karret meg ut og ble med. Så at noen spurte om jeg ville være med på det eller det, som "presset" seg litt på, det hadde jeg mest igjen for. Dessverre var det ikke så mange som gjorde det, og det syns jeg i ettertid er litt sårt.

Og så er det viktig å huske det siste Meteora sier, det er etter begravelsen at det virkelig begynner og behovet for støtte rundt seg er der. Når en nettopp har mista og står oppi alt som må ordnes så er man i en unntakstilstand. Når hverdagen skal starte derimot, det er da det virkelig er tøft. Og gjerne i lengre tid etterpå enn det mange kanskje tror, spesielt når en har mista et barn.

Som jeg skulle skrevet det selv

 

[Naoomi]

Jeg har ikke mistet et barn selv, men mistet bestevenninnen min som hadde en sønn på 1 1/2 år når hun døde. Har også en jobb hvor jeg er i kontakt med familier som har mistet barn og familier som har alvorlig syke/kronisk syke barn. Etter mine erfaringer og opplevelser, har min bauta blitt. Vi må slutte å være så redde! Vi må slutte å være så redde for å ta kontakt/forstyrre! Slutte å være så redde for å spørre! Slutte å tenke at alle vil være i fred med sorgen! Slutte å være så redde for å "gjøre noe galt"! Slutte å tenke at vi må oppføre oss så "annerledes" med personer som sørger! Slutte å være så redde for denne sorgen, eller hva det er vi er så redde for. Sorgen er desverre noe vi alle vil oppleve i større eller mindre grad i løpet av livet. Men ja, noen ganger er den ekstra kjip og urettferdig. Sånn som når et helt perfekt lite barn dør. Eller en pappa. En bror. En venninne... [emoji173]

Men man kan gjøre fint lite galt, er min erfaring hvertfall. Og personen er jo den samme, den har det bare fryktelig vondt. Og det værste man kan få er jo bare et nei. Og kanskje det blir et ja neste gang og så et nei igjen. Men da har man vist at man bryr seg. Og det skal så lite til. Mat på døra. En klem. Kanskje en liten distraksjon en dag. Kanskje noe helt annet neste dag. At du bare lytter. Bare å være i samme rom, så man ikke føler seg så alene.

Og det er etter begravelsen det virkelig begynner. Når alle de andre har gått "til sitt" og du sitter helt ferdig og tomhendt igjen. Da savnet jeg en venn som turte å være der [emoji173]

Etter begravelsen til bestevenninnen min var jeg den eneste som var igjen sammen med familien hennes og jeg var sammen med dem noen dager. De har vært veldig takknemlige for det i ettertid. Og det er rart å si det, selv om de dagene var fryktelig vonde var de også noen av de flotteste dagene jeg har hatt. For vi var sånn "i livet".

Tusen takk for svar[emoji173]️ Veldig fint skrevet av deg. Takk for at du deler dine erfaringer! Jeg jobber selv med kreftsyke voksne, ikke barn. Og står selv ofte oppi sorg og dødsfall, og er mye involvert med pårørende. Jeg mener også det er veldig viktig å tørre og stå i sorgen. Tørre å snakke om det og tørre å være der! Men må innrømme at jeg syns dette er mye vanskeligere når det blir så nært som nå. Jeg skal være der så godt jeg kan, men tenker det samtidig må være på hennes premisser. Jeg forstår hvis hun nå i starten syns det er vanskelig å forholde seg til meg pga at jeg har fått et friskt barn og hun ikke.

Veldig gode refleksjoner og veldig gode poeng du har! Stor klem til deg, veldig trist å høre at du mistet bestevenninna di[emoji173]️

 

[Naoomi]

Akkurat dette. Mistet en gutt i dødfødsel for 8 måneder siden, og det som dro meg igjennom det var at både familie og noen av de nærmeste vennene mine var der og dro meg med på ting - uten å kreve noe av meg.

Det jeg ikke hadde så mye igjen for var alle som sa at det bare var å si fra om jeg ville prate eller finne på noe. Jeg var egentlig ikke i stand til å ta kontakt selv i sorgen, og det sitter så veldig langt inne å skulle snakke om det når det virker som folk helst ikke vil det. Og å være den som tok initiativ til noe var veldig tungt å vanskelig syns jeg, for jeg hadde egentlig ikke lyst til noe, men om andre spurte så hendte det seg at jeg karret meg ut og ble med. Så at noen spurte om jeg ville være med på det eller det, som "presset" seg litt på, det hadde jeg mest igjen for. Dessverre var det ikke så mange som gjorde det, og det syns jeg i ettertid er litt sårt.

Og så er det viktig å huske det siste Meteora sier, det er etter begravelsen at det virkelig begynner og behovet for støtte rundt seg er der. Når en nettopp har mista og står oppi alt som må ordnes så er man i en unntakstilstand. Når hverdagen skal starte derimot, det er da det virkelig er tøft. Og gjerne i lengre tid etterpå enn det mange kanskje tror, spesielt når en har mista et barn.

Så ufattelig grusomt å miste et barn[emoji24], mange klemmer til deg[emoji173]️

Jeg tenker det er veldig lett å sende meldinger med f.eks "bare si ifra hvis du vil finne på noe en dag, er her for deg". Veldig bra at du sier dette ikke var noe greit, så vet jeg hvertfall at jeg ikke skal gjøre det!

Men syns du selv det hadde vært greit hvis ei venninne spurte hvordan fødselen var? Eller spurte hva som skjedde og om hun vet hvorfor babyen døde? Syns det er vanskelig å vite hva som er "for mye" å snakke om, vertfall i starten[emoji173]️