vonde klumpen i magen...

mlinn*martinesmamma*

mlinn*martinesmamma*

Gift med forumet
klageinnlegg, men skal passe på å ikke "ta helt av"...
 
Har en vond klump i magen... savner romantikken og følelsen av å være "den eneste ene"...
Savner de følelsene jeg hadde ovenfor Martin før. Så DRITTLEI nå... Drittlei av å være ensom i tosomheten, ikke bli møtt med forståelse eller respekt..
 
Egoisme (hos han) og dårlig stemning hersker i stua.
Aller helst vil jeg bare at Martin skal gå ut på byn, være på jobb e.l for jeg trives godt alene.. Likevel sitter jeg og venter på han når han først ER på jobb [&:][&o] Hva feilier det meg?
 
jaja... måtte bare få ut litt skitt.. [;)] takk!
 
Etter å ha lest alle innleggene dine må jeg bare si at jeg tror du får det mye bedre alene! Da slipper du å irritere deg, blir såra og føle deg ensom....Du vet hva du har og forholde deg til....

Men skjønner godt at du vil kjempe for forholdet og....Høres bare ikke ut som Martin er det.....?

Kanskje du hadde hatt godt av en time-out? Bo litt fra hverandre, kanskje han skjønner hva han er på vei til å miste?
 
Det er så fryktelig synd at det skal bli slik ETTER man får barn... Men dere gikk/går i parterapi? Hvordan går det, noe bedring? Føler med deg!!! Skjønner de vonde følelsene! Før sambo var utro hatet jeg å sitte alene hjemme, nå elsker jeg det!!!
 
Huff vennen, får så vondt av deg.
Kan ikke du og Martine ta dere en tur nedover til Gran Canaria igjen? Få litt sol og varme, kjenne litt på det å være bare dere to? Føler du ikke at parterapien hjelper noe særlig? Jeg tror kanskje Martin er en av de typene som ikke skjønner hva han har før det er borte. Han trenger å ha det litt dritt rett og slett.
 
ORIGINAL: Mersa

Etter å ha lest alle innleggene dine må jeg bare si at jeg tror du får det mye bedre alene! Da slipper du å irritere deg, blir såra og føle deg ensom....Du vet hva du har og forholde deg til....

Men skjønner godt at du vil kjempe for forholdet og....Høres bare ikke ut som Martin er det.....?

Kanskje du hadde hatt godt av en time-out? Bo litt fra hverandre, kanskje han skjønner hva han er på vei til å miste?

 
 
så enig med deg....
 
Tror også du vil få det bedre alene...men forstår jo at du vil prøve alt først, og det står det stor respekt av!
 
Men...tror du ville følt deg fri og lykkelig uten han jeg...
 
ORIGINAL: carca

Det er så fryktelig synd at det skal bli slik ETTER man får barn... Men dere gikk/går i parterapi? Hvordan går det, noe bedring? Føler med deg!!!

 
Huff.. Signerer denne..
 
Mlinn....
Jeg kender godt den følelse.... Må(dk version) bare sige at du og du alene kan træffe det riktige valg for deg...
 
Vælger du at "tage Martine og gå", så se det som en positiv handling ikke bare for deg selv men også for Martine... hun har ikke godt av at være i en familie hvor mor og far ikke kan sammen... jeg har selv været der og blevet for børnenes skyld og det gik mere ud over dem end meg...
 
Valget er dit....
 
jeg føler med dig og du skal vide at jeg tenker på deg og ønsker deg det beste...
 
Knus Carina
 
ORIGINAL: Mersa

Etter å ha lest alle innleggene dine må jeg bare si at jeg tror du får det mye bedre alene! Da slipper du å irritere deg, blir såra og føle deg ensom....Du vet hva du har og forholde deg til....

Men skjønner godt at du vil kjempe for forholdet og....Høres bare ikke ut som Martin er det.....?

Kanskje du hadde hatt godt av en time-out? Bo litt fra hverandre, kanskje han skjønner hva han er på vei til å miste?

 
ja, jeg vet med meg selv at jeg ville fått det godt alene.. Hadde klart meg utmerket og jeg hadde vært en glad jente - MEN er jo glad i han også... Vi er en familie nå.. jeg vil uansett, alltid, måtte forholde meg til han som er far til barnet mitt... Og vil ikke "dele henne".. Høres mer egoistisk ut enn det er, men følelsen av å skulle vært uten snuppa enkelte juler / helger osv er grusom... Og er skilsmissebarn selv. Synes helligdager og slikt var grusomme.. Hatet og bli delt og lovet meg selv å aldri gå i samme fellen som mamma.. Selv om skilsmissebarn kan være velig lykkelige, jeg vet... Er bare tanken som er i meg..
 
Han har begynt i terapi for å få hjelp med sinnet sitt.. Bearbeide barndomen osv. Synes det er tøft av han å gå i terapi.. Han skal være så "tøff i trynet" utad, så dette var et stort skritt for han.
 
Tenkt tanken på time-out, men er en slik tøff prosess. Vil ikke klare meg økonomisk,  i allefall vil det bli knalltøft. En lang vei å gå ut av forholdet og dermed sikkert lenger vei å gå tilbake. [:o]
 
ORIGINAL: mlinn*martinesmamma*

ORIGINAL: Mersa

Etter å ha lest alle innleggene dine må jeg bare si at jeg tror du får det mye bedre alene! Da slipper du å irritere deg, blir såra og føle deg ensom....Du vet hva du har og forholde deg til....

Men skjønner godt at du vil kjempe for forholdet og....Høres bare ikke ut som Martin er det.....?

Kanskje du hadde hatt godt av en time-out? Bo litt fra hverandre, kanskje han skjønner hva han er på vei til å miste?


ja, jeg vet med meg selv at jeg ville fått det godt alene.. Hadde klart meg utmerket og jeg hadde vært en glad jente - MEN er jo glad i han også... Vi er en familie nå.. jeg vil uansett, alltid, måtte forholde meg til han som er far til barnet mitt... Og vil ikke "dele henne".. Høres mer egoistisk ut enn det er, men følelsen av å skulle vært uten snuppa enkelte juler / helger osv er grusom... Og er skilsmissebarn selv. Synes helligdager og slikt var grusomme.. Hatet og bli delt og lovet meg selv å aldri gå i samme fellen som mamma.. Selv om skilsmissebarn kan være velig lykkelige, jeg vet... Er bare tanken som er i meg..
 
Han har begynt i terapi for å få hjelp med sinnet sitt.. Bearbeide barndomen osv. Synes det er tøft av han å gå i terapi.. Han skal være så "tøff i trynet" utad, så dette var et stort skritt for han.
 
Tenkt tanken på time-out, men er en slik tøff prosess. Vil ikke klare meg økonomisk,  i allefall vil det bli knalltøft. En lang vei å gå ut av forholdet og dermed sikkert lenger vei å gå tilbake. [:o]

skjønner den der utrolig godt... Er vell en av de største grunnene for at jeg enda ikke har forlatt sambo!!! hater tanken på å ikke kan se barna mine når jeg vil og hater tanken på ei stemor...
 
ORIGINAL: carca

Det er så fryktelig synd at det skal bli slik ETTER man får barn... Men dere gikk/går i parterapi? Hvordan går det, noe bedring? Føler med deg!!! Skjønner de vonde følelsene! Før sambo var utro hatet jeg å sitte alene hjemme, nå elsker jeg det!!!

 
Vi har vært til EN time sammen... [&o] gikk bra det, men var mer en sånn "vurderingstime".. Kom ikke så langt med den.. Så nå venter vi på å få komme gjennom den vurderingen og gå fast til timer.. Ting tar tid!!! [:'(]
 
Han går til samtaler nå. Sånn sinnemestring + han skal bearbeide barndommen. Lege gamle sår og jobbe med seg selv. Så vidt kommet igang der...Håper det hjelper.
Nå for tiden er han mest deppa, men kan kanskje være en del av prosessen?!.. Vet bare ikke om jeg orker stort mer.. Depping, selvmedlidenhet osv. er ikke noe som biter på meg for tiden
 
ORIGINAL: Moni84

Huff vennen, får så vondt av deg.
Kan ikke du og Martine ta dere en tur nedover til Gran Canaria igjen? Få litt sol og varme, kjenne litt på det å være bare dere to? Føler du ikke at parterapien hjelper noe særlig? Jeg tror kanskje Martin er en av de typene som ikke skjønner hva han har før det er borte. Han trenger å ha det litt dritt rett og slett.

 
Skulle gjerne reist ned dit. Tenkt masse på det, men kan ikke ta oss råd nå [:o]
 
Martin skjønner tydeligvis ikke en dritt.. Vil ikke skjønne.. Jeg har prøvd så lenge og nå kommer bitterheten mer til overflaten.
Føler han har tatt fra meg mye av lykketiden vi skulle vært i nå, den gleden jeg skulle følt.
Mistet mye av respekten for han faktisk, desverre..
Bestekompisen min er borte..
 
Han jobber så mye også, og er sliten når kommer hjem. Helt utbrent. Men burde da vel ta seg litt tid til oss også? reparere det som er ødelagt, om ikke annet, prøve!
 
ORIGINAL: mlinn*martinesmamma*

ORIGINAL: Mersa

Etter å ha lest alle innleggene dine må jeg bare si at jeg tror du får det mye bedre alene! Da slipper du å irritere deg, blir såra og føle deg ensom....Du vet hva du har og forholde deg til....

Men skjønner godt at du vil kjempe for forholdet og....Høres bare ikke ut som Martin er det.....?

Kanskje du hadde hatt godt av en time-out? Bo litt fra hverandre, kanskje han skjønner hva han er på vei til å miste?


ja, jeg vet med meg selv at jeg ville fått det godt alene.. Hadde klart meg utmerket og jeg hadde vært en glad jente - MEN er jo glad i han også... Vi er en familie nå.. jeg vil uansett, alltid, måtte forholde meg til han som er far til barnet mitt... Og vil ikke "dele henne".. Høres mer egoistisk ut enn det er, men følelsen av å skulle vært uten snuppa enkelte juler / helger osv er grusom... Og er skilsmissebarn selv. Synes helligdager og slikt var grusomme.. Hatet og bli delt og lovet meg selv å aldri gå i samme fellen som mamma.. Selv om skilsmissebarn kan være velig lykkelige, jeg vet... Er bare tanken som er i meg..
 
Han har begynt i terapi for å få hjelp med sinnet sitt.. Bearbeide barndomen osv. Synes det er tøft av han å gå i terapi.. Han skal være så "tøff i trynet" utad, så dette var et stort skritt for han.
 
Tenkt tanken på time-out, men er en slik tøff prosess. Vil ikke klare meg økonomisk,  i allefall vil det bli knalltøft. En lang vei å gå ut av forholdet og dermed sikkert lenger vei å gå tilbake. [:o]


Siden du er skillsmissebarn selv vet du jo om fellene, og er demed veldig bevist at Martine skal ha minst mulig følelse av å bli delt. Det Martine ikke har godt av er å vokse opp med to forelde som later som alt er greit når det ikke er det, det er ikke fair ovenfor henne eller deg! DU fortjener bedre enn dette!

Ja, en time-out er en tøff prossess, men kanskje en helt nødvendig en? Du vil klare deg økonomisk, finnes masse støtteordninger (har en venninne som flyttet fra sin samboer og hun fikk omtrent like mye utbetalt i mnd som jeg gjør i min lærerstilling!)

Dere har Martine sammen, så må alltid samarbeide om henne. Og da er det kanskje best å skille veier mens man enda er venner og har utsikter til å ha et godt samarbeid? Er nok av de som går fra hverande i sinne og bruker barn(a) som maktmiddel i voksenkrangelen...


Uff, lett for oss å sitte å gi råd, mye verre å gjør det i virkeligheten!
 
ORIGINAL: mlinn*martinesmamma*

ORIGINAL: Moni84

Huff vennen, får så vondt av deg.
Kan ikke du og Martine ta dere en tur nedover til Gran Canaria igjen? Få litt sol og varme, kjenne litt på det å være bare dere to? Føler du ikke at parterapien hjelper noe særlig? Jeg tror kanskje Martin er en av de typene som ikke skjønner hva han har før det er borte. Han trenger å ha det litt dritt rett og slett.


Skulle gjerne reist ned dit. Tenkt masse på det, men kan ikke ta oss råd nå [:o]
 
Martin skjønner tydeligvis ikke en dritt.. Vil ikke skjønne.. Jeg har prøvd så lenge og nå kommer bitterheten mer til overflaten.
Føler han har tatt fra meg mye av lykketiden vi skulle vært i nå, den gleden jeg skulle følt.
Mistet mye av respekten for han faktisk, desverre..
Bestekompisen min er borte..
 
Han jobber så mye også, og er sliten når kommer hjem. Helt utbrent. Men burde da vel ta seg litt tid til oss også? reparere det som er ødelagt, om ikke annet, prøve!


Du, hadde en venninne kommet til deg og sagt det du sier til oss, hva ville du rådet henne til??
 
ORIGINAL: carca

ORIGINAL: mlinn*martinesmamma*

ORIGINAL: Mersa

Etter å ha lest alle innleggene dine må jeg bare si at jeg tror du får det mye bedre alene! Da slipper du å irritere deg, blir såra og føle deg ensom....Du vet hva du har og forholde deg til....

Men skjønner godt at du vil kjempe for forholdet og....Høres bare ikke ut som Martin er det.....?

Kanskje du hadde hatt godt av en time-out? Bo litt fra hverandre, kanskje han skjønner hva han er på vei til å miste?


ja, jeg vet med meg selv at jeg ville fått det godt alene.. Hadde klart meg utmerket og jeg hadde vært en glad jente - MEN er jo glad i han også... Vi er en familie nå.. jeg vil uansett, alltid, måtte forholde meg til han som er far til barnet mitt... Og vil ikke "dele henne".. Høres mer egoistisk ut enn det er, men følelsen av å skulle vært uten snuppa enkelte juler / helger osv er grusom... Og er skilsmissebarn selv. Synes helligdager og slikt var grusomme.. Hatet og bli delt og lovet meg selv å aldri gå i samme fellen som mamma.. Selv om skilsmissebarn kan være velig lykkelige, jeg vet... Er bare tanken som er i meg..
 
Han har begynt i terapi for å få hjelp med sinnet sitt.. Bearbeide barndomen osv. Synes det er tøft av han å gå i terapi.. Han skal være så "tøff i trynet" utad, så dette var et stort skritt for han.
 
Tenkt tanken på time-out, men er en slik tøff prosess. Vil ikke klare meg økonomisk,  i allefall vil det bli knalltøft. En lang vei å gå ut av forholdet og dermed sikkert lenger vei å gå tilbake. [:o]

skjønner den der utrolig godt... Er vell en av de største grunnene for at jeg enda ikke har forlatt sambo!!! hater tanken på å ikke kan se barna mine når jeg vil og hater tanken på ei stemor...

 
mhm..
kjenner til den...
Hatt mangt et mareritt om at Martin har funnet seg en ny jente.. En "sånn jente".... Sett de for meg hånd i hånd, forelsket i Bogstadveien... Usj, vil ikke tenke sånn...
 
VIL HA DET BRA!!!
 
Er vel derfor jeg prøver og prøver...
 
ORIGINAL: Mersa

ORIGINAL: mlinn*martinesmamma*

ORIGINAL: Moni84

Huff vennen, får så vondt av deg.
Kan ikke du og Martine ta dere en tur nedover til Gran Canaria igjen? Få litt sol og varme, kjenne litt på det å være bare dere to? Føler du ikke at parterapien hjelper noe særlig? Jeg tror kanskje Martin er en av de typene som ikke skjønner hva han har før det er borte. Han trenger å ha det litt dritt rett og slett.


Skulle gjerne reist ned dit. Tenkt masse på det, men kan ikke ta oss råd nå [:o]
 
Martin skjønner tydeligvis ikke en dritt.. Vil ikke skjønne.. Jeg har prøvd så lenge og nå kommer bitterheten mer til overflaten.
Føler han har tatt fra meg mye av lykketiden vi skulle vært i nå, den gleden jeg skulle følt.
Mistet mye av respekten for han faktisk, desverre..
Bestekompisen min er borte..
 
Han jobber så mye også, og er sliten når kommer hjem. Helt utbrent. Men burde da vel ta seg litt tid til oss også? reparere det som er ødelagt, om ikke annet, prøve!


Du, hadde en venninne kommet til deg og sagt det du sier til oss, hva ville du rådet henne til??


Å gå....
Det innser jeg. Jeg hadde rådet henne til å gå og sagt at hun kom til å finne en som var så mye bedre for henne.. Men det er så innmari lett å si.
 
Er så utrolig glad i gutten og i det vi har klart å bygge opp SAMMEN. Er så stolt av datteren VÅR, leiligheten, tingene og det vi har lagt bak oss. Er vel noe av det som gjør situasjonen ekstra forvirrende å sitte oppi.
 
Grønn av misunnelse når jeg hører om fornøyde, lykkelige par.. Det er min store drøm.
Elsker mammarollen, datteren min og igrunnen mesteparten av livet mitt.. men skulle gjerne vært meg suss,klapp og klem her. Mer kjærlighet..
 
Føler meg litt dum når jeg skriver dette, men det er sånn jeg føler det..
 
Har så vondt av deg. Flott at han har begynt i terapi. Du må bare være forderedt på at nå når han må bearbeide dette og kjenne på vonde følelser, blir det nok tøffere for dere i en periode før det forhåpentligvis blir bedre når han får litt orden på følelsene sine igjen. Får håpe dette hjelper for han, slik at dere kan få det fint igjen. Lykke til med parterapien. Hva med å leve hvert deres liv under samme tak i en periode? Si at i kveld skal du ut, så han får ta Martine. Så ser han at du kan ha et liv uten han også, kanskje det kan være med på å vekke han? Samtidig som at det er lettere for han å knytte bånd til Martine når han er alene med henne.
Klem fra meg
 
Off, synes virkelig synd på deg snuppa - ikke kjekt å vite at du har det vanskelig!!! [&o][&o]
Skjønner godt alle tankene dine, om bitterheten, drømmene om det perfekte familielivet og om å "dele lille snuppa". Sånne tanker man ikke skulle burde tenke i det hele tatt!!! [:o]

Vil ikke komme med noen råd i grunn, føler ikke jeg har noen gode løsninger å komme med. Forstår at det er kjempe tøft for deg og dere, og vanskelig å ta en beslutning. Bli? Gå? Pause? 
MEN, jeg må si at jeg helt ærlig tror du bør gå VIRKELIG inn for å ta bedre vare på deg selv!!! I mine øyner virker du altfor snill, godtar for mye og får alt får lite respekt og forståelse fra han som du gir enorme mengder av tålmodighet og håp til!! Og det er ikke rett!!!!!!!!!!
Tenk godt i gjennom hva som faktisk er best for deg, når har du det bra? Hva vil du med livet ditt, neste mnd. og år??

Og husk at de små vokser til, og vil ikke ha det super bra med en mamma og pappa som "later" som alt er bra (det vet jeg ALT om) Da er det bedre å kose seg hos dem, på hver sin kant!! For all del ikke meningen å gi deg dårlig samvittighet, men noen ganger bør ikke familielivet gå foran alt!! [;)]

SENDER DEG HUNDRE GODE KLEMMER!!!! [:)]
 
Ikke bra at du skal måtte ha det sånn her over så lang tid. Greit nok at ting ikke nødvendigvis er lyserosa og sukkerspinnaktige alltid i et forhold, men synes det virker som den vonde klumpen i magen din har vokst seg veldig stor.[:(]

Det er ikke så mange gode råd igjen å gi. Du må selv finne ut hva som føles riktig for deg, om dette er noe du tror kan repareres. Og da hjelper det jo ikke om det bare er du som vil reparere. Ikke sikkert det er så dumt med en time-out nei, det kan få ting til å fremstå klarere å få de litt på fysisk avstand.

Skjønner at du vil kjempe, det er tøft av deg. Men husk på det, at selv om du er ei tøff jente, så må du ta vare på deg selv også. Og selv om man skal tenke langsiktig, så må man innimellom også tenke: Hva skal til for at jeg skal ha det bra NÅ? For livet er faktisk nå, og alle de dagene vi går og har det dårlig, de får vi ikke tilbake.
 
Nå skal jeg være helt ærlig,For meg høres det ut som dine følelser for han begynner å forsvinne,siden du ønsker at han ikke er der og at liker deg best alene
 
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp