Bkno9990820
Andre møte med forumet
Er gravid med nr. 2. I første svangerskap hadde jeg en kort cervix, 2 cm, gjennom hele svangerskapet, endte opp på sykehuset grunnet truende prematur fødsel (måtte gjennom to omganger med riestoppende og var der i 5 dager), lå så til observasjon igjen senere grunnet det samme. Så to omganger med truende prematur fødsel og sykehusopphold. Endte dog til slutt med å føde i uke 39.
Denne graviditeten la de inn en cervix sjekk, grunnet tidligere svangerskapshistorie. Denne sjekken var i uke 20, og ble da målt til 3.5 cm lang cervix (som er helt perfekt!) og ble fortalt at alt var greit og ingen grunn til bekymring
For et par dager siden hadde jeg samleie med mannen min, og følte en del ubehag i underlivet etter det. Så stod ettåringen opp, og jeg bar en del på ham. Da ble det verre og verre. Kan beskrives som en slags sprengende nedpressfølelse. Som om alt der nede var hovent, sprengte, og at hele vaginaen kom til å dette ut. Det gav seg når jeg la meg ned flatt, men ble like ille når jeg reiste meg igjen. Det var skikkelig vondt og urovekkende.
Dro til slutt ned på sykehuset for en sjekk, og de sa at cervixen hadde krympet fra 3.5 til 2.5. Hun ba meg begynne med Lutinus, og ta det veldig med ro de neste dagene; og at i og med min forhistorie var det svært lav terskel for at jeg skulle ta kontakt. Senere på ettermiddagen hadde jeg regelmessige tak i ryggen over en periode på 2 timer, så jeg ringte ned og fikk en ny sjekk. Da målte hun cervix til 2.3; og sa at de ikke trengte å måle etter rieaktivitet; for noe drev tydeligvis og påvirket cervixen.
Siden de ikke har prematuravdeling der ble jeg sendt med ambulanse til Ullevål i Oslo. Jeg prøvde å krangle litt imot det, for det er noe hersens slit å dra inn til sykehuset i Oslo og jeg følte jeg ikke nødvendigvis hadde rier. Jeg vil ikke bli sett som hysterisk, og hadde ikke lyst til å dra inn med mindre det virkelig var noe på ferde. Foreslo at jeg heller kunne være på mitt sykehus over natten, istedet for å bli sendt inn til Oslo. Men de insisterte, jeg gav meg, og ble sendt inn midt på natten i ambulanse til Oslo.
På Ullevål var de skikkelig kritiske. Jeg hørte resepsjonen snakke om at de ikke skjønte hvorfor jeg var sendt inn når det ikke var rieaktivitet, og at jeg ikke "kvalifiserte". Legen kom etterhvert og sjekket cervix, mente den lå fint på 2.6 til 2.8 "et eller annet sted" og at alt virket normalt. Lege nr 2 sa at det var absolutt ingen grunn for meg å være der, at cervix var lang og fin. De sa også at det var ingen grunn til at jeg skulle begynne på Lutinus, at alt så helt fint ut; men sa samtidig at det var skikkelig teit å ha samleie "med mindre jeg ønsket å føde prematurt".
Jeg hadde jo fått beskjed på første kontroll om at alt var greit, så kan ikke da forstå at jeg da var teit som hadde samleie som normalt?!
Så jeg ringte da på vei hjem til mitt egentlig sykehus, altså der de målte den korte cervixen kvelden før: bare for å dobbelt-sjekke hvilke instrukser som gjelder. Skal jeg fremdeles på Lutinus eller ikke, skal jeg fremdeles ringe de opp igjen ved bekymring eller ikke, er det fremdeles lav takhøyde og skal jeg være forsiktig?
Og hun jeg snakket med på telefonen da var skikkelig defensiv.
"Vi vet da ikke alt mellom himmel og jord."
"Det aner jeg ikke, det får du diskutere med "navn på legen jeg var hos først"
"cervixen din er jo på nesten 3 cm så det er jo tydelig ikke noe alvorlig med deg"
Så nå sitter jeg her og er skikkelig deppa/føler meg kjempeteit. Min opplevelse er at jeg først fikk beskjed om at alt var greit, at det var OK å ha samleie og leve som normalt. Så skjedde dette, og de forteller meg (og viser på skjermen) at cervixen min er blitt kortere og har en "sprekk" og "bulk", og at de er bekymret og at jeg må være forsiktig. Så sier sykehus nr 2 at alt er helt OK, og behandler meg som om jeg er hysterisk og overengstelig. Så sier person på første sykehus at cervixen min aldri var kort i utgangspunktet, og at jeg er tullete som ringer opp igjen for å dobbeltsjekke disse instruksene.
Føler jeg var kjempeteit som i det hele tatt ringte ned og lot meg sjekke i utgangspunktet; at jeg burde ha skjønt at det ikke var noe farlig siden jeg tross alt har født før! Jeg føler meg både teit for å ha hatt samleie, og teit for å bekymre meg om å ha samleie, og jeg aner ikke om jeg bør ta lutinus eller ikke.
Og jeg vil virkelig ikke ha merkelappen "engstelig" eller "hysterisk" på meg, da det kan føre til at det ikke blir tatt seriøst om det brått oppstår noe faktisk alvorlig. Men det var jo ikke jeg som ønsket noen overføring til sykehuset, det var jo de som bestemte og så ombestemte seg! Jeg bare spurte om dette nedpressgreine var normalt, og om jeg burde passe meg litt videre i svangerskapet.
Beklager alt for lang post! Alt av tanker er velkomment. Jeg prøver bare å prosessere og finne ut av hvordan i alle dager jeg skal forholde meg til ting videre i graviditeten og i det hele tatt hele denne opplevelsen.
Redigert: Jeg innser nå at jeg har postet dette feil sted, og ber om at den slettes herfra.
Denne graviditeten la de inn en cervix sjekk, grunnet tidligere svangerskapshistorie. Denne sjekken var i uke 20, og ble da målt til 3.5 cm lang cervix (som er helt perfekt!) og ble fortalt at alt var greit og ingen grunn til bekymring
For et par dager siden hadde jeg samleie med mannen min, og følte en del ubehag i underlivet etter det. Så stod ettåringen opp, og jeg bar en del på ham. Da ble det verre og verre. Kan beskrives som en slags sprengende nedpressfølelse. Som om alt der nede var hovent, sprengte, og at hele vaginaen kom til å dette ut. Det gav seg når jeg la meg ned flatt, men ble like ille når jeg reiste meg igjen. Det var skikkelig vondt og urovekkende.
Dro til slutt ned på sykehuset for en sjekk, og de sa at cervixen hadde krympet fra 3.5 til 2.5. Hun ba meg begynne med Lutinus, og ta det veldig med ro de neste dagene; og at i og med min forhistorie var det svært lav terskel for at jeg skulle ta kontakt. Senere på ettermiddagen hadde jeg regelmessige tak i ryggen over en periode på 2 timer, så jeg ringte ned og fikk en ny sjekk. Da målte hun cervix til 2.3; og sa at de ikke trengte å måle etter rieaktivitet; for noe drev tydeligvis og påvirket cervixen.
Siden de ikke har prematuravdeling der ble jeg sendt med ambulanse til Ullevål i Oslo. Jeg prøvde å krangle litt imot det, for det er noe hersens slit å dra inn til sykehuset i Oslo og jeg følte jeg ikke nødvendigvis hadde rier. Jeg vil ikke bli sett som hysterisk, og hadde ikke lyst til å dra inn med mindre det virkelig var noe på ferde. Foreslo at jeg heller kunne være på mitt sykehus over natten, istedet for å bli sendt inn til Oslo. Men de insisterte, jeg gav meg, og ble sendt inn midt på natten i ambulanse til Oslo.
På Ullevål var de skikkelig kritiske. Jeg hørte resepsjonen snakke om at de ikke skjønte hvorfor jeg var sendt inn når det ikke var rieaktivitet, og at jeg ikke "kvalifiserte". Legen kom etterhvert og sjekket cervix, mente den lå fint på 2.6 til 2.8 "et eller annet sted" og at alt virket normalt. Lege nr 2 sa at det var absolutt ingen grunn for meg å være der, at cervix var lang og fin. De sa også at det var ingen grunn til at jeg skulle begynne på Lutinus, at alt så helt fint ut; men sa samtidig at det var skikkelig teit å ha samleie "med mindre jeg ønsket å føde prematurt".
Jeg hadde jo fått beskjed på første kontroll om at alt var greit, så kan ikke da forstå at jeg da var teit som hadde samleie som normalt?!
Så jeg ringte da på vei hjem til mitt egentlig sykehus, altså der de målte den korte cervixen kvelden før: bare for å dobbelt-sjekke hvilke instrukser som gjelder. Skal jeg fremdeles på Lutinus eller ikke, skal jeg fremdeles ringe de opp igjen ved bekymring eller ikke, er det fremdeles lav takhøyde og skal jeg være forsiktig?
Og hun jeg snakket med på telefonen da var skikkelig defensiv.
"Vi vet da ikke alt mellom himmel og jord."
"Det aner jeg ikke, det får du diskutere med "navn på legen jeg var hos først"
"cervixen din er jo på nesten 3 cm så det er jo tydelig ikke noe alvorlig med deg"
Så nå sitter jeg her og er skikkelig deppa/føler meg kjempeteit. Min opplevelse er at jeg først fikk beskjed om at alt var greit, at det var OK å ha samleie og leve som normalt. Så skjedde dette, og de forteller meg (og viser på skjermen) at cervixen min er blitt kortere og har en "sprekk" og "bulk", og at de er bekymret og at jeg må være forsiktig. Så sier sykehus nr 2 at alt er helt OK, og behandler meg som om jeg er hysterisk og overengstelig. Så sier person på første sykehus at cervixen min aldri var kort i utgangspunktet, og at jeg er tullete som ringer opp igjen for å dobbeltsjekke disse instruksene.
Føler jeg var kjempeteit som i det hele tatt ringte ned og lot meg sjekke i utgangspunktet; at jeg burde ha skjønt at det ikke var noe farlig siden jeg tross alt har født før! Jeg føler meg både teit for å ha hatt samleie, og teit for å bekymre meg om å ha samleie, og jeg aner ikke om jeg bør ta lutinus eller ikke.
Og jeg vil virkelig ikke ha merkelappen "engstelig" eller "hysterisk" på meg, da det kan føre til at det ikke blir tatt seriøst om det brått oppstår noe faktisk alvorlig. Men det var jo ikke jeg som ønsket noen overføring til sykehuset, det var jo de som bestemte og så ombestemte seg! Jeg bare spurte om dette nedpressgreine var normalt, og om jeg burde passe meg litt videre i svangerskapet.
Beklager alt for lang post! Alt av tanker er velkomment. Jeg prøver bare å prosessere og finne ut av hvordan i alle dager jeg skal forholde meg til ting videre i graviditeten og i det hele tatt hele denne opplevelsen.
Redigert: Jeg innser nå at jeg har postet dette feil sted, og ber om at den slettes herfra.
Last edited:
