Så mye adrenalin i kroppen nå!
Var ute å gikk tur nå, og hørte høye lyder fra naboen. Bor en eldre mann med ei hyggelig dame fra Thailand der. Hun er alltid så blid og koselig, mannen er litt stille, men nikker/smiler og er høflig.
Først trodde jeg det var latter fra henne og at han tøyset med å rope og skråle. Hørt det før, og de er alltid så blide.
Kom nærmere og hørte han si noe sånt som at "du kan ikke bruke penger på sånt, også så dyrt!" etterfulgt av lyd helt tydelig fra en ørefik, og så et slag med noe og enda ett! Og hun skrek i smerte!
Jeg frosset seriøst fast til bakken før jeg løp å satte vognen med Lillemor utenfor inngangsdøren dems, gikk på fremsiden mens jeg tenkte hva i helvette gjør jeg.
Før jeg rakk å reagere hadde kroppen min gjort det alt. Jeg banket på terrassedøren og han kom bort og bare "Kan jeg hjelpe deg med noe?"
Kjeften min spør på autopilot om de har parkert bilen sin på min plass. Han sier nei og hun kommer i døråpningen. Jeg spør om det går bra med henne, jeg ser han aner mistanke så jeg runder av før hun rekker å svare. Sa i en halvveis spøkefull tone at de jammen var høylytte i dag. "Godt folk er på jobb, liksom haha!" Lo så godt jeg kunne.
Før jeg snudde om på hæla så jeg på henne en gang til og sa at "de" fikk si i fra hvis de trengte hjelp til noe. "Er jo bare 10 meter unna oss, så vi hører det om dere roper på oss."
Også gikk jeg og nå sitter jeg her og gråter. Aldri følt meg så liten i hele mitt liv. Så fort mannen er hjemme ringer jeg politiet og slenger inn en bekymring og en bønn om at de tar en tur dit. I mellomtiden har jeg campet på terrassen og tjuvlytter med Lillemor på fanget.
En påminnelse til alle og meg selv om at det finnes slikt overalt:-( Men det man ser/hører kan man heldigvis gjøre noe med.
Var ute å gikk tur nå, og hørte høye lyder fra naboen. Bor en eldre mann med ei hyggelig dame fra Thailand der. Hun er alltid så blid og koselig, mannen er litt stille, men nikker/smiler og er høflig.
Først trodde jeg det var latter fra henne og at han tøyset med å rope og skråle. Hørt det før, og de er alltid så blide.
Kom nærmere og hørte han si noe sånt som at "du kan ikke bruke penger på sånt, også så dyrt!" etterfulgt av lyd helt tydelig fra en ørefik, og så et slag med noe og enda ett! Og hun skrek i smerte!
Jeg frosset seriøst fast til bakken før jeg løp å satte vognen med Lillemor utenfor inngangsdøren dems, gikk på fremsiden mens jeg tenkte hva i helvette gjør jeg.
Før jeg rakk å reagere hadde kroppen min gjort det alt. Jeg banket på terrassedøren og han kom bort og bare "Kan jeg hjelpe deg med noe?"
Kjeften min spør på autopilot om de har parkert bilen sin på min plass. Han sier nei og hun kommer i døråpningen. Jeg spør om det går bra med henne, jeg ser han aner mistanke så jeg runder av før hun rekker å svare. Sa i en halvveis spøkefull tone at de jammen var høylytte i dag. "Godt folk er på jobb, liksom haha!" Lo så godt jeg kunne.
Før jeg snudde om på hæla så jeg på henne en gang til og sa at "de" fikk si i fra hvis de trengte hjelp til noe. "Er jo bare 10 meter unna oss, så vi hører det om dere roper på oss."
Også gikk jeg og nå sitter jeg her og gråter. Aldri følt meg så liten i hele mitt liv. Så fort mannen er hjemme ringer jeg politiet og slenger inn en bekymring og en bønn om at de tar en tur dit. I mellomtiden har jeg campet på terrassen og tjuvlytter med Lillemor på fanget.
En påminnelse til alle og meg selv om at det finnes slikt overalt:-( Men det man ser/hører kan man heldigvis gjøre noe med.
Han skjønner sikkert det er oss som har meldt, om det kommer politi på døren deres i dag eller i morgen. Hjælp! 
