Vil, men vil ikke

[Hageblomsten]

Vi har ei vakker tulle på litt over ett år. Hun har krevd sitt siden hun ble født, hvor nærhet har vært alfa omega for å få ro i huset, i tillegg til kolikk. Jeg slet med fødselsdepresjon en god stund og mislikte sterkt å være hjemme i permisjon, rett og slett fordi jeg var helt utslitt. Bare det å ta ut søpla var en kjempbragd for meg og jeg talte ned minuttene til mannen min kom hjem fra jobb.

Selv har jeg tre søsken som jeg har hatt stor glede av gjennom oppveksten, og unner dattera mi gleden et søsken kan gi.

Både mannen min og jeg er veldig usikre på om vi ønsker en til. Noen dager skjønner vi ikke hvorfor vi ikke allerede har begynt å prøve, mens andre dager kan det ene barnet vi har nå nesten føles for mye.
Vi vil veldig gjerne være unge foreldre og ikke få barn i midten av 30-årene. Hvis dette skal skje, må vi snart begynne å prøve på nr. 2.

Det er så mye jeg er redd for. Svangerskapet med vesla gikk veldig fint uten noen komplikasjoner. Fødselen husker jeg fortsatt som ekstremt smertefull og utmattende, men var i det store og hele en veldig fin fødsel.
Jeg var (som veldig mange andre) konstant bekymret under svangerskapet og fryktet noe skulle være galt med lille spira, om det så var sykdom eller SA. Den intense bekymringsfølelsen, hvor jeg selv ikke kunne sjekke til barnet mitt når jeg ønsket (som var typ hvert minutt) ønsker jeg ikke å gå gjennom på nytt.
Fødselen er heller ikke noe jeg vil gjøre igjen. Den var så brå, intens og vanvittig vond. Beskjeden jeg fikk fra jordmødrene etter fødselen var at hvis jeg skulle få en til, ville den fødselen gå enda raskere og jeg måtte komme inn på første rie.
Jeg frykter også å gjennomgå fødselsdepresjonen på nytt. Det var en grusom periode, og jeg klarte ikke nyte tiden med gullet mitt. Det var først når hun begynte i barnehagen at jeg virkelig klarte å kose meg med henne.
I tillegg var ammingen et mareritt fra ende til annen med sugevansker og amming annenhver time døgnet rundt. For at jeg skulle orke å være mamma, måtte jeg slutte å amme da hun var 6 mnd, noe som ga meg innmari dårlig samvittighet.

Mannen min og jeg hadde også en tung periode etter fødselen, for jeg var rett og slett et mareritt. Ettersom jeg var så sliten, la jeg et enormt press på mannen min. Jeg krevde alt for mye av han, som etterhvert gjorde han utmattet og amper. Jeg var apatisk til både han og dattera vår. Dette førte til at vi jobbet mot hverandre og klarte ikke være den nybakte, lille familien som vi hadde gledet oss sånn til.

Jeg er veldig bevisst på "feilene" vi begikk som førstegangsforeldre, og hvis vi får en vet jeg hva jeg kan forvente og hvordan jeg bør håndtere dette. Men hva om jeg ikke får det til?
Hvordan skal jeg klare å ha energi nok til to barn? Hva om nr. 2 blir "værre" enn førstemann? Vil mannen min og jeg ha det bedre med kun ett barn?

 

[Sara]

Det aller viktigste du kan gjøre er vel å snakke med helsestasjonen om fødselsderesjon og be om at de er ekstra oppmerksom og setter inn tiltak ved mistanke neste gang. Slik depresjon kan behandles, du skal ikke gå og vente til ungen begynner i bhg og det går over.

En annen ting er å vurdere alternativ fordeling av permisjonen. Det er mulig det passer bedre for dere at faren er hjemme en større andel av permisjonen?

Dersom dere velger å få en til altså

 

[Hageblomsten]

Det aller viktigste du kan gjøre er vel å snakke med helsestasjonen om fødselsderesjon og be om at de er ekstra oppmerksom og setter inn tiltak ved mistanke neste gang. Slik depresjon kan behandles, du skal ikke gå og vente til ungen begynner i bhg og det går over.

En annen ting er å vurdere alternativ fordeling av permisjonen. Det er mulig det passer bedre for dere at faren er hjemme en større andel av permisjonen?

Dersom dere velger å få en til altså

HS kom med veldig gode tiltak når jeg først innså at jeg trengte hjelp. Da var frøkna ca. 2 mnd.

Vi delte permisjonen 50/50, men pga. depresjonen ble jeg sykemeldt fra min permisjon og ble derfor hjemme noen måneder lengre enn planlagt.
Dette er en av tingene jeg hadde håpet på ville blitt annerledes med barn nr. 2, men frykter jo at det blir likt som med førstemann [emoji53]

 

[Sara]

Da skal du sørge for at HS setter inn de tiltakene med en gang og ikke etter to mnd neste gang, om det trengs. Og sett gjerne noen utenfor deg til å se at det trengs i tillegg til deg selv.

 

[Styx]

Hadde en kollega som merka at jeg ikke trivdes så godt med baby. Hun gjenkjente seg selv og fortalte om at hun hadde hatt svangerskapsdepresjon og derfor ikke fikk mer enn ett barn. Det hadde hun angret på hele livet etter... Jeg ventet fire år før jeg prøvde å lage en til

 

[Camilla1995 ♛]

Historien din er veldig lik min, med hvordan barnet var som liten! Noen dager nå tenker jeg at jeg vil ha en til baby NÅ, mens andre tenker jeg at jeg aldri skal ha en til, haha. Min er 2 år! Har samme bekymringer som deg

 

[Eliz92]

Min første også var veldig slitsom. Bærte på han hele døgnet og han sov kun på armen til han var 6 mnd. Måtte puppes i søvn. Hev han alltid over til faren når han kom hjem og hadde dager jeg var så sliten st jeg ville gråte og nesten kaste ungen vegg i mellom etter å holdt på i 2,5 time å prøve å legge en unge som bare hylte. Jeg hadde dager jeg tenkte han ble enebarn og dager hvor jeg kunne ha klart en til. For meg hjalp det vell igrunn å starte i jobb igjen.

Så kom nr 2. Det har vært kjempe fint og mye lettere og bedre enn forventet. Selvfølgelig slet vi en periode med kolikktendenser (mye meg smerter som kom etter rotavirus vaksine og varte I flere mnd, med mye uro og skrik.
Hatt litt problemer med helsesøsteren også som gjorde at jeg til tider tenkte at det var noe feil med ungen min.. fordi hun ikke brydde seg om hva ungen kunne men hva hun forventet.

Under graviditeten snakket jeg med jordmor om bekymringer rundt fødsel blant annet og det hjelp veldig å bare snakke ut følelsene sine.
Barn nr To har vært det fineste som kunne skjedd oss. Og fra å være usikker på om jeg ville ha en til, så har jeg nå lyst på nr tre. Elsket denne permisjonstiden

 

[Terne]

Har ganske lik historie som deg (bortsett fra at jeg nektet å motta hjelp ). Er heldigvis/dessverre en sånn type som glemmer ekstremt fort det vonde og leie. Frykter jo at det skal skje igjen og forholdene blir jo ikke akkurat BEDRE (vi har to tette og prøver på en tredje).

Jeg har jo erfart at det var fælt, men at det gikk bra, vi lærte litt alle mann. Så ble jeg gravid igjen, enda tyngre med en liten en, andre utfordringer, humper i veien etc.

Men nå er det siste. Vi får barn fordi vi ønsker det, men jeg tror oppriktig talt det at barn har godt av søsken så den kortvarige plagen med disse greiene her de får heller bare komme. Det går jo over, vi blir glad i barna våre og så husker vi som regel det beste sammen med det verste.

 

[Junibarn84]

Slik hadde jeg det med nr 2.
Har alltid hat lyst på tre barn, men nå er jeg tvil. Jeg har tenkt jeg vil merke etter om jeg har overskudd til en til eller ikke (minste er 1.5 år).
Også har vi blitt enig om å snakke om det til sommeren igjen...

 

[Nanakorobi Yaoki]

Mitt tips er: gi det tid!!

Jeg tenkte ganske likt som deg. Jeg hadde en graviditet der jeg var kvalm og dårlig i 9 måneder, deretter en to døgns forferdelig vond fødsel som er den verste tortur jeg har opplevd, og deretter fem måneder kolikk.

Så lenge du føler det sånn som du gjør nå bør du legge det på hylla! Mannen min sa til meg at vi trenger ikke ta avgjørelsen nå, vi har god tid. Det var godt. Jeg var absolutt IKKE klar for nytt svangerskap eller et barn til før nå i sommer, da første var to og et halvt. Tanken var fortsatt lott skummel, men vi følte oss begge helt klare og 100% sikre på at dette var noe vi ville. Eldste blir tre og et halvt år før babyen blir født og det er en helt Ok aldersforskjell. Utrolig deilig å ha vært tilbake på jobb en god stund, at eldste har blitt så stor og flink, forstår så mye, gleder seg til å få lillesøster/lillebror, sover godt hele natta og har gjort det lenge nå.

Alle jeg kjenner som har to tette virker det utenfra (fra mitt ståsted) som om det er veldig mye kaos, støy, krangling.

Nå koser jeg med graviditeten selv om jeg er kvalm og dårlig, har likevel så mye på plass ellers i livet og en så støttende mann og barn at det går kjempefint har dessuten slått meg til ro med og akseptert at fødselen potensielt blir forferdelig igjen, og at det er verdt det, for bare ett år siden var det en utenkelig tanke.

Jeg anbefaler at du gir det tid og venter til du føler deg klar. Jeg er så glad for at vi gjorde det. Nå er det bare gode følelser rundt det å skulle få en til.

 

[Irith]

Hei!

Hadde selv alvorlig fødselsdepresjon med førstemann, og var kjemperedd for å få det med andremann.
Jeg ordnet meg et godt nettverk av lege/psykiatrisk sykepleier gjennom lege og jordmor under graviditeten og etter, for å være sikker på at jeg hadde noen som fulgte meg opp om det skulle bli tungt, og det har hjulpet masse!! Vær ærlig med en gang, og be dem sette igang tiltak før det skjer noe, slik at du får bearbeidet alt du måtte gå og tenke på!

Førstemann hadde KISS, gråt i 8 mnd og jeg burde vært lagt inn på psykiatrisk avdeling. Jeg brukte langt over ett år på å komme meg etter fødselen og depresjonen. Fødselen var kjip... Barseltida var verre.. Jeg burde vært sykemeldt og latt mannen ta over permisjonen, men sånn ble det ikke.
Så med nr 2 hadde jeg mange samtaler med jordmor både på helsestasjonen og på sykehuset. Vi la planer om det og det skulle skje, jeg fikk snakket om det jeg ikke ville og ville, og de prøvde å etterkomme ønskene mine.

Resultatet:
Kjip graviditet, men det kan ingen noe for..

Men fødselen gikk over all forventing! Ja, det var vondt og langdrygt for min del (HasteKS første gang, vaginal andre gang), men jeg sitter igjen med en veldig god følelse rundt både fødsel og barsel. Var i superform raskt etter fødselen! Ja, det gjorde vondt der nede... Men jeg var oppegående!
Babyen (som nå er snart 9.5 mnd) har vært helt ulik broren. Så mye enklere! Ikke måneder med kolikk. Litt styr med amming. Litt styr med psyken, men aldri alvorlig!

Jeg grua meg som et uvær til nr 2. Men i dag angrer jeg absolutt ikke!

Og når det kommer til samlivet: Joda, det er slitsomt å få nr 2 også! Men man vet litt mer om hva man går til!

 

[1600km nord]

Mitt tips er: gi det tid!!

Jeg tenkte ganske likt som deg. Jeg hadde en graviditet der jeg var kvalm og dårlig i 9 måneder, deretter en to døgns forferdelig vond fødsel som er den verste tortur jeg har opplevd, og deretter fem måneder kolikk.

Så lenge du føler det sånn som du gjør nå bør du legge det på hylla! Mannen min sa til meg at vi trenger ikke ta avgjørelsen nå, vi har god tid. Det var godt. Jeg var absolutt IKKE klar for nytt svangerskap eller et barn til før nå i sommer, da første var to og et halvt. Tanken var fortsatt lott skummel, men vi følte oss begge helt klare og 100% sikre på at dette var noe vi ville. Eldste blir tre og et halvt år før babyen blir født og det er en helt Ok aldersforskjell. Utrolig deilig å ha vært tilbake på jobb en god stund, at eldste har blitt så stor og flink, forstår så mye, gleder seg til å få lillesøster/lillebror, sover godt hele natta og har gjort det lenge nå.

Alle jeg kjenner som har to tette virker det utenfra (fra mitt ståsted) som om det er veldig mye kaos, støy, krangling.

Nå koser jeg med graviditeten selv om jeg er kvalm og dårlig, har likevel så mye på plass ellers i livet og en så støttende mann og barn at det går kjempefint har dessuten slått meg til ro med og akseptert at fødselen potensielt blir forferdelig igjen, og at det er verdt det, for bare ett år siden var det en utenkelig tanke.

Jeg anbefaler at du gir det tid og venter til du føler deg klar. Jeg er så glad for at vi gjorde det. Nå er det bare gode følelser rundt det å skulle få en til.

[emoji173]️

Helt enig, ingen hastverk. Det er viktigere at dere føler dere klare enn at dere fremdeles er i 20-åra når det kommer en evt nummer 2. Tenker nå jeg i allefall [emoji5]
Jeg hadde heller ikke tenkt for mye på aldersforskjellen. Basert på det jeg ser rundt meg har personligheten mye mer å si for søskenforholdet enn aldersforskjellen.
Vi har en i overkant aktiv og utfordrende 2-åring og en 2mnd gammel baby. Det er travelt og krevende. I vårt tilfelle tror jeg det hadde vært lettere om eldste hadde vært litt eldre og klart seg mer selv. Også en grunn til at det kan lønne seg å vente litt, at eldste har kommet litt ut av den småbarnsfasen (med søvnproblemer, bleier og 2åringskrangling..)