VIL IKKE HA MIN MANN MED PÅ FØDSELEN

ORIGINAL: Mazter

For det første må jeg bare si at det er helt utrolig hvor stor andel av postene her som er skrevet uten at personene har lest hele tråden [8|] Det blir mye om hvor egoistisk du er og om mannen vil være med må han få lov etc, selv om du har skrevet lenge før at dette er noe dere er enige om.


Det er bra du har lest hele tråden før du skriver noe [;)] Mange som mener jeg er egoistisk fordi de tror jeg nekter mannen min å være med. Som du sier er vi enige, men om han ombestemmer seg siden ville jeg aldri nektet ham å være tilstede. Man skal aldri si aldri mener jeg. Jeg tror ikke man kan bestemme seg for dette helt 100% før man faktisk er oppe i situasjonen.
Jeg har forresten nå bestemt meg for å ha en god venninne tilstede, en som har født før og vet hva jeg går gjennom [;)]
 
Mannfolket mitt er den som står meg aller aller nærmest.... ingen kan ta hans plass. Vil neppe ligge å skreve foran et familiemedlem eller venninne... [8D]
 
ORIGINAL: TonjeJenta

Mannfolket mitt er den som står meg aller aller nærmest.... ingen kan ta hans plass. Vil neppe ligge å skreve foran et familiemedlem eller venninne... [8D]

 
Tror ikke du tenker slik når du ligger der, en blir ganske "blottet" under en fødsel uansett, skjønner godt at hun vil ha med seg noen som hun VET kommer til å støtte nettopp HENNE under hele fødselen.[:)]
Venninden hennes kommer jo sikkert også til å holde seg oppe ved hode enden under fødselen!
 
 
 
for å være ærlig, midt under smertehelvete uten pauser kunne jeg ikke brydd meg mindre om hvem som var der. bare lå stille i min egen verden og enset ikke annet enn smerte..
 
MEN jeg er glad han var med i ettertid, sånn at han har sett og vet hvor vondt det var! og det for hans egen del, at han fikk sett sønnen sin i samme øyeblikk som meg.
 
han holdt seg ved hodeenden min.
 
dessuten kan det skje komplikasjoner, og vet at om noe hadde skjedd med meg eller barnet, så ville han ha angret veldig på at han ikke var tilstede.
 
men man må vurdere situasjonen og hva man ønsker selv som par da. ingen som kan fortelle noen hva som er rett og galt. og jeg velger å tro at de fleste pappaer er med på fødselen fordi de ønsker det selv, ikke fordi det er "moderne" eller at de føler seg presset til det.
 
ORIGINAL: Lolodi

Jeg skal ha med mannen min, men han trenger jo ikke å se der nede. Men for meg er det en selvfølge at han er inne på rommet sammen med meg.


han kan jo være oppe i hodeenden.... hehe
 
Jeg synes dette skal dere føle på helt selv. å hvis ikke din mann vil være med på fødselen. er jo det også helt forståelig. fordi det er mye som skjer der nede.
Mannen min sier at han ikke angrer på det han så. men han faktisk vurderer og la være og være med neste gang.

Men en ting må dere også huske at det er bedre at han angrer på at han så diverse enn at han angrer på at han ikke var med.
Fordi samtidig som det er grusomt og se mye blod osv. så er det en utrolig opplevelse som man aldri glemmer.
Jeg syns det var utrolig godt og ha min mann der. fordi han var en helt ved siden av meg [:)] så jeg har sagt til han at neste fødsel kan han bare være oppe i hode regionen. fordi derfra ser du ikke alt som skjer. men da er de der og støtter masse.
 
Her fikk sambo velge om han ville være med eller ikke, og han ville det....[:D]
Det er jeg utrolig gla for... For her ble det keisersnitt.. Han bestemte selv hvor han sto, det brydde jeg meg ikke noe om....[;)]
Er lurt å prate om dette, ja... Dele hverandres meninger....
 
Det er mange meininger her, men man må prøve å se det fra flere sider. Jeg personlig vil ha med min samboer, men andre må gjøre som dem selv vil.
 
Men andre må kjenne etter hva som er best for dem. Men ikke sett deg helt fast slik at noe annet er helt uaktuelt. Kan dere ikke gjøre det som føles naturlig?? Om både han og du vil han skal gå ut, så gjør dere det. Men vent med å ta avgjørelsen til dere er i stuasjonen. Kan hende dere begge føler det annerledes da dere er i stuasjonen. Men er selvfølgelig viktig at dere har snakket om det på forhånd!
 
Ellers vil jeg si lykke til da du skal føde, og håper du og mannen din får en fin opplevelse ut av det[:)]
 

Min mann er enig med dette heldigvis; han vil være tilstede før og etter, men ikke under selve fødselen. Dette har ikke vært noen diskusjon mellom oss, og vi har vært enige helt fra første stund om dette.
Om han ville virkelig ville være der ville jeg ALDRI nektet ham dette! Som dere sier; det er jo hans barn også og han har rett å være med å bestemme.

Jeg tror også at det er mange menn som kanskje ikke har lyst å være med, men som ikke tør å si nei fordi de er redd for reaksjoner. Det er liksom så "moderne" at mannen skal være med.
Og jeg føler meg også annerledes fordi jeg ikke ønsker det. Virker som de fleste kvinner vil dette. Jeg er vel også en veldig selvstendig og tøff jente som føler at dette klarer jeg fint selv, så lenge jeg får den hjelpen jeg trenger der og da.


Jeg er helt enig med deg her. Min mann vet ikke helt om han vil være med og jeg vet ikke helt om jeg vil ha han med... [8|] Vi avventer og ser hva vi tenker når det nærmer seg. Har ikke termin før i slutten av Februar. Fint at du tok dette opp i denne tråden. Har tenkt litt det samme og folk ser faktisk rart på meg hvis jeg nevner det.. [;)] hehe..
 
ORIGINAL: fnissa


Min mann er enig med dette heldigvis; han vil være tilstede før og etter, men ikke under selve fødselen. Dette har ikke vært noen diskusjon mellom oss, og vi har vært enige helt fra første stund om dette.
Om han ville virkelig ville være der ville jeg ALDRI nektet ham dette! Som dere sier; det er jo hans barn også og han har rett å være med å bestemme.

Jeg tror også at det er mange menn som kanskje ikke har lyst å være med, men som ikke tør å si nei fordi de er redd for reaksjoner. Det er liksom så "moderne" at mannen skal være med.
Og jeg føler meg også annerledes fordi jeg ikke ønsker det. Virker som de fleste kvinner vil dette. Jeg er vel også en veldig selvstendig og tøff jente som føler at dette klarer jeg fint selv, så lenge jeg får den hjelpen jeg trenger der og da.


Jeg er helt enig med deg her. Min mann vet ikke helt om han vil være med og jeg vet ikke helt om jeg vil ha han med... [8|] Vi avventer og ser hva vi tenker når det nærmer seg. Har ikke termin før i slutten av Februar. Fint at du tok dette opp i denne tråden. Har tenkt litt det samme og folk ser faktisk rart på meg hvis jeg nevner det.. [;)] hehe..


Ja, ikke sant folk ser rart på deg? [:D] Jeg også føler det, og har ingen venninner som mener det samme.
Fra min side er det jo ikke VI som er rare, det har jo alltid vært slik tidligere at kvinnen føder uten mannen tilstede.
Men i dag er det liksom så tabu å ikke ville ha mannen med.
 
Samboeren min har store problemer med å takle blod, han svimte nesten av under første UL (innvendig - for å sjekke hvor langt jeg var på vei), så han ga klar beskjed om at han ikke kom til å klare å være med på fødselen. Selv om han så gjerne ville være der å støtte meg. Jeg alierte meg med min mor som kom å var med. Men underveis fant også samboeren min ut at han faktisk ikke reagerte slik han trodde han ville, så han var også med på fødselen. Satt selvfølgelig ikke "down under" å så på... I ettertid er både han og jeg glade for at han klarte det - føler at det har knyttet oss nærmere[:)] Var utrolig godt for meg å ha ham der, selv om jeg til tider glemte av at han var der, var bare godt å vite at han var i umiddelbar nærhet hvis jeg trengte han [8D]
 
Ja, jeg vil jo også ha ham i umiddelbar nærhet hele tiden. Han skal være med meg hele tiden, bare ikke under selve utdrivingsfasen, som jo kanskje ikke trenger å være så lang heller.
Uansett er han rett utenfor om vi skulle ombestemme oss [:D]

Men han vil være der som støtte for meg under hele ventetiden, under rier osv.
 
ORIGINAL: snowball

Ja, jeg vil jo også ha ham i umiddelbar nærhet hele tiden. Han skal være med meg hele tiden, bare ikke under selve utdrivingsfasen, som jo kanskje ikke trenger å være så lang heller.
Uansett er han rett utenfor om vi skulle ombestemme oss [:D]

Men han vil være der som støtte for meg under hele ventetiden, under rier osv.


Er jo det som er fødselen.. Utdrivningsfasen er jo ofte bare en liten del av det hele, men den kan også bli det mest dramatiske/tøffeste. Jeg tror jeg hadda daua i panikk om mannen min skulle gått fra meg da..
 
Jeg er helt enig, vi er ikke rare. Det jeg syns er rart er at det er så mange som reagerer så voldsomt på det hvis jeg sier at jeg ikke har så lyst til å ha han med.. Det er liksom ingen forståelse for det..? Det skjønner jeg ikke.. [8|]

Jeg har ei venninne som jeg har snakket med om dette, som har fått vite at han ikke vet om han vil være med selv.. Det virker som hun helt har fortrengt/glemt at jeg har sagt at jeg ikke har så lyst til å ha han med. (hun syns det er så grusomt at jeg kanskje skal gå gjennom dette forferdelige helt alene... [;)]) For den ene dagen vi snakket så sa hun liksom "trøstende" at kanskje han kom til å forandre mening angående fødselen og ville være med alikevel. Hun kan liksom ikke skjønne at jeg ikke syns det er forferdelig at han ikke vil. Jeg syns jo at det er en lettelse! hehe

Men som sagt tidligere så skal jeg ikke nekte han hvis han skulle få lyst, det kan jo også godt hende at det faller seg naturlig at han er med når fødselen starter. (etter å ha telt rier hjemme og kjørt meg til sykehuset og sånt..) Vi får se, vi har bestemt oss for å ikke gruble så mye på akkurat det og heller ta det som det kommer.. [:)]
 
nei du jeg ser heller ikke egoismen i dette,men hvilke fårhold har dere til deres menn????????å ikke minst kroppen deres???????Den naturligste ting hær i verden er faktisk å føde en baby.....
å at mannen skal være med er virkelig på sin plass.....han trenger ikke å stå å glane rett ned i .....jeg fatter ikke at det er ett tema i det store og hele!!!har du klart å anskaffa deg type å blitt gravid med han får du /dere begge ta dere i nakken så pass att dere klarer å dele denne "siden av medaljen".....å dele denne opplevelsen med sin kjære er med på å skape bånt ikke bare for mor og far men også for far og barn.hun som startet denne tråden spør-og hun får svar.....




ORIGINAL: 1ise

Jeg har det akkurat slikt jeg også ! Jeg vet egentli ikke hvorfor, men jeg vil heller ikke ha han med. Skal ha med mamma, også kanskje jeg enderer meining etterhvært, hvem vet?

Og at folk synes det er egoistisk å bestemme at faren ikke får lov å bli med, er tåpent syns jeg.
Greit det er hannes barn også, men det er MIN kropp og JEG som skal gå igjennom dette ! Og om man føler at det blir ekkelt/feil eller noe sånt, å ha med faren så greier man ikke å slappe av slik man skal. Så jeg ser ikke noen plass hvor dette er egoistisk.
 
Har snakket om det med min kjæreste også . jeg fikser det alene .Og sier til han at baby kom med storken
 
ORIGINAL: kms77

nei du jeg ser heller ikke egoismen i dette,men hvilke fårhold har dere til deres menn????????å ikke minst kroppen deres???????Den naturligste ting hær i verden er faktisk å føde en baby.....
å at mannen skal være med er virkelig på sin plass.....han trenger ikke å stå å glane rett ned i .....jeg fatter ikke at det er ett tema i det store og hele!!!har du klart å anskaffa deg type å blitt gravid med han får du /dere begge ta dere i nakken så pass att dere klarer å dele denne "siden av medaljen".....å dele denne opplevelsen med sin kjære er med på å skape bånt ikke bare for mor og far men også for far og barn.hun som startet denne tråden spør-og hun får svar.....


Unnskyld meg, men dette er noe av det dummeste jeg har hørt.
Jeg fødte nå for 3 uker siden og min mann var med hele veien under fødselen, unntatt under selve utdrivingsfasen, som varte ca. 45 minutter. Jeg klarte meg fint uten, og jeg hadde ærlig talt ikke behov for ham, da jeg hadde nok med mitt og å presse osv.

Og rett etter at min datter hadde kommet ut kom min mann inn igjen på fødestuen og fikk se henne. Vil du si at pga. dette så er det noe som er ødelagt i forhold til båndet mellom min datter og min mann? Det er ganske tåpelig å si syns jeg. Det er jo alt som kommer etterpå som har betydning for dette.
Vil det også si at alle menn som ikke opplevde fødselen for mange år tilbake, da dette ikke var vanlig, ikke har hatt nære bånd til sine barn?
Og hva med alle andre kulturer hvor det ikke er vanlig at menn ikke er med på fødselen?
Syns dette er å se det litt svart/hvitt. Det er jo ikke dette som avgjør om far-barn får et godt forhold.

Jeg forstår de som velger både det ene eller det andre, men det virker ikke som om du forstår hvorfor noen velger det som du ikke er enig i. Jeg er ihvertfall glad for at man kan velge dette selv, og så lenge man er enige ser jeg ikke problemet, og hvorfor ikke andre kan forstå det.
 
Jeg ville heller ikke det når jeg skulle føde, men i følge han selv, jordmor, og legen hadde jeg ingenting jeg skulle sagt. Her i landet er vi så likestilt at far kan bestemme alt, uavhengig av hva eieren av den fødende kroppen måtte ønske. Jeg måtte ha ham med og det hemmet meg veldig. Han var også tilstede etterpå, under samtale med lege om riften min og samtale med jordmor om fødselen. Dettte gjorde at jeg ikke fikk spurt om det jeg ville og visste dermed ikke hva jeg kunne forvente av sårheling og hvordan jeg skulle behandle riften, eller hvordan jordmor opplevde fødslen i forhold til meg selv...Anbefaler VELDIG at du forsøker å foklare for ham at det er du som skal føde og håper du har større hell enn meg. Hurra for "likestilling"...
 
ORIGINAL: ActionPaction

Jeg er forresten jæv... glad for at min mann var tilstede. Tror ikke jeg hadde kommet meg gjennom uten ham
 
ORIGINAL: Lydia

Jeg ville heller ikke det når jeg skulle føde, men i følge han selv, jordmor, og legen hadde jeg ingenting jeg skulle sagt. Her i landet er vi så likestilt at far kan bestemme alt, uavhengig av hva eieren av den fødende kroppen måtte ønske. Jeg måtte ha ham med og det hemmet meg veldig. Han var også tilstede etterpå, under samtale med lege om riften min og samtale med jordmor om fødselen. Dettte gjorde at jeg ikke fikk spurt om det jeg ville og visste dermed ikke hva jeg kunne forvente av sårheling og hvordan jeg skulle behandle riften, eller hvordan jordmor opplevde fødslen i forhold til meg selv...Anbefaler VELDIG at du forsøker å foklare for ham at det er du som skal føde og håper du har større hell enn meg. Hurra for "likestilling"...


Jeg lurer på hva slags forhold man egentlig har om man ikke kan snakke om sånt foran mannen sin.. [8|]
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp