I dag hadde alle bhg i kommunen kurs med tema demokratisk kommunikasjon.
Det var et utrolig flott kurs!
Han er en flott motvekt til alle nanny-programmene på tv som bruker metoder for å forme og oppdra barn.
Jeg klarer ikke gjengi alt, men skal prøve å gi en liten essens i hva det handler om.
Det viktigste i møte med barn, er å være anerkjennende- bekrefte at du ser og hører barnet ditt. Det å bli sett og hørt er viktig for barn, det styrker barnets selvfølelse.
Å samarbeide med barnet kan føre til at utagerende oppførsel minker, og mange konflikter kan unngås.
Barn er født samarbeidsvillige, det er vi som voksne som må bli mer samarbeidsvillige med barna, så det er vi voksne som ofte må endre oss i måten vi møter barna på.
Vi skal ikke gi barna ansvar for våre egne følelser, de må vi ta ansvar for selv. Man skal aldri si: "når du slår meg blir jeg lei meg". Da legger vi skylden og vår følelse over på barnet, og gir barnet dårlig samvittighet og lav selvfølelse.
Skam og skammekrok er fryktelig. Det handler ikke om skyld, men om å tie i hjel, unnskyld at jeg er til og hemmelighold. "Sett deg der og tenk over hva du har gjort". Små barn har ingen forutsetning for å klare å tenke over hva de har gjort. De lever i nuet.
Å snakke til et sint barn er bortkastet tid. Når man er rasende sinna så er man faktisk ikke til stede nok til å tenke. Det er et senter i hjernen (klarer ikke å huske navnet akkurat nå, men det sitter i pannelappen) som styrer sinne, og når man er sinna så kobles det senteret vekk fra resten av hjernen, og man klarer ikke tenke. Man snakker med barnet når det har roet seg.
Lær barnet å sette ord på følelsene sine. Vær anerkjennende. Ett eksempel:
Pappa kommer til Ole og forteller at de skal på besøk til tante Olga i morgen. Men Ola vil slettes ikke besøke tante Olga. Han blir sinna. Vanligvis vil man kanskje si; jo, vi skal det, for det har mamma og pappa bestemt, så sånn blir det. Da får man mer krangel, og turen til tante Olga blir sikkert ikke hyggelig.
i stedet kan man Si; Jeg ser du er sinna. Hva er det som gjør at du ikke vil besøke tante Olga? Da vil man mest sannsynlig få et svar. Kanskje lukter tante Olga rart, kanskje liker ikke Ola at tante Olga maser på kos med en gang de kommer osv. Da kan man snakke om ting, og kanskje får man løst problemet. Man kan si at; ok, du vil ikke at tante maser om kos. Da skal jeg si det til tante sånn at hun ikke maser.
Da har man avverget en konflikt, og turen blir hyggelig.
Barn må ikke alltid få viljen sin, men det og bli sett og hørt kan gjøre at konflikter renner ut i sanden. Barnet trenger likevel ikke å være enig i avgjørelsen, men de har fått medvirkning og fått anerkjennelse for sine følelser.
Man skal ikke presse barn til å gi klemmer osv når de ikke vil. Barn må få lov til å sette sine egne grenser når det gjelder kroppen sin. Vi lik heller ikke å gå og klemme på folk støtt og stadig. La barnet styre dette selv. Får de anerkjennelse for sine grenser vil det også bli enklere når de blir større med tanke på seksuelle overgrep osv. De tør å sette grenser for seg selv Og ta ansvar for sine egne følelser.
Ikke si: "jeg liker ikke at du slår meg" Man kan tåle mye man ikke liker.
si heller: " jeg vil ikke at du slår meg". Det er et mye sterkere ord.
"vil" er et ord det er mye bedre å bruke.
Kunne ha skrevet mye mer, men begynner å få lite strøm på ipaden.
Men slenger med noen nettadresser til sidene hans som dere kan se på
www.raptus-barn.com
www.learningbox.com
raptusbarn@live.no
Det var et utrolig flott kurs!
Han er en flott motvekt til alle nanny-programmene på tv som bruker metoder for å forme og oppdra barn.
Jeg klarer ikke gjengi alt, men skal prøve å gi en liten essens i hva det handler om.
Det viktigste i møte med barn, er å være anerkjennende- bekrefte at du ser og hører barnet ditt. Det å bli sett og hørt er viktig for barn, det styrker barnets selvfølelse.
Å samarbeide med barnet kan føre til at utagerende oppførsel minker, og mange konflikter kan unngås.
Barn er født samarbeidsvillige, det er vi som voksne som må bli mer samarbeidsvillige med barna, så det er vi voksne som ofte må endre oss i måten vi møter barna på.
Vi skal ikke gi barna ansvar for våre egne følelser, de må vi ta ansvar for selv. Man skal aldri si: "når du slår meg blir jeg lei meg". Da legger vi skylden og vår følelse over på barnet, og gir barnet dårlig samvittighet og lav selvfølelse.
Skam og skammekrok er fryktelig. Det handler ikke om skyld, men om å tie i hjel, unnskyld at jeg er til og hemmelighold. "Sett deg der og tenk over hva du har gjort". Små barn har ingen forutsetning for å klare å tenke over hva de har gjort. De lever i nuet.
Å snakke til et sint barn er bortkastet tid. Når man er rasende sinna så er man faktisk ikke til stede nok til å tenke. Det er et senter i hjernen (klarer ikke å huske navnet akkurat nå, men det sitter i pannelappen) som styrer sinne, og når man er sinna så kobles det senteret vekk fra resten av hjernen, og man klarer ikke tenke. Man snakker med barnet når det har roet seg.
Lær barnet å sette ord på følelsene sine. Vær anerkjennende. Ett eksempel:
Pappa kommer til Ole og forteller at de skal på besøk til tante Olga i morgen. Men Ola vil slettes ikke besøke tante Olga. Han blir sinna. Vanligvis vil man kanskje si; jo, vi skal det, for det har mamma og pappa bestemt, så sånn blir det. Da får man mer krangel, og turen til tante Olga blir sikkert ikke hyggelig.
i stedet kan man Si; Jeg ser du er sinna. Hva er det som gjør at du ikke vil besøke tante Olga? Da vil man mest sannsynlig få et svar. Kanskje lukter tante Olga rart, kanskje liker ikke Ola at tante Olga maser på kos med en gang de kommer osv. Da kan man snakke om ting, og kanskje får man løst problemet. Man kan si at; ok, du vil ikke at tante maser om kos. Da skal jeg si det til tante sånn at hun ikke maser.
Da har man avverget en konflikt, og turen blir hyggelig.
Barn må ikke alltid få viljen sin, men det og bli sett og hørt kan gjøre at konflikter renner ut i sanden. Barnet trenger likevel ikke å være enig i avgjørelsen, men de har fått medvirkning og fått anerkjennelse for sine følelser.
Man skal ikke presse barn til å gi klemmer osv når de ikke vil. Barn må få lov til å sette sine egne grenser når det gjelder kroppen sin. Vi lik heller ikke å gå og klemme på folk støtt og stadig. La barnet styre dette selv. Får de anerkjennelse for sine grenser vil det også bli enklere når de blir større med tanke på seksuelle overgrep osv. De tør å sette grenser for seg selv Og ta ansvar for sine egne følelser.
Ikke si: "jeg liker ikke at du slår meg" Man kan tåle mye man ikke liker.
si heller: " jeg vil ikke at du slår meg". Det er et mye sterkere ord.
"vil" er et ord det er mye bedre å bruke.
Kunne ha skrevet mye mer, men begynner å få lite strøm på ipaden.
Men slenger med noen nettadresser til sidene hans som dere kan se på
www.raptus-barn.com
www.learningbox.com
raptusbarn@live.no
Så er det bare å få til å etterleve dem da 
