Herlighet, jeg flirer litt av min egen reise..
Jeg skrev på forumet sist jeg var gravid, i april. Men da mistet vi i uke 6. Jeg skrev igjen da jeg tok eggløsningstester 4 uker etter, og fikk 6 dager med fullt utslag etter hverandre.. Jeg skjønte ingenting og søkte råd. Jeg fikk tips fra dere på forumet om å ta graviditetstest, og den slo selvfølgelig ut i full blomst.
Vi ble altså gravide bare 2 uker etter abort. Jeg regner med at jeg hadde en missed abortion, og at kroppen trodde det var normal mens. Det morsomme er at vi ikke prøvde å bli gravide, jeg kan knapt huske at vi har gjort det når vi må ha gjort det
Men jeg har noen vage minner om at jeg ville prøve litt forsiktig for å sjekke om det gjorde vondt, etter aborten (man tenker jo så mye rart..) Så det må jo ha vært da vi ble gravide. At vi traff en eggløsning akkurat den ene gangen er jo bare et mirakel.
Kort fortalt så er jeg 36 år, og gift for 2.gang.
Jeg fikk aldri barn med min første mann, rett og slett fordi jeg var en av de som ikke ville ha barn.. Så skiltes vi etter 12 år, og jeg møtte en ny mann. Han hadde 3 barn fra før..
nå har vi vært sammen i 7 år, og jeg har vært stemor en god stund. Det har vært ekstremt vanskelig, med masse utfordringer pga krevende diagnoser på barna hans. Det var flere ganger de første årene jeg holdt på å gi opp.. Men så ble det bedre og bedre, og til slutt ble jeg vant til barna og utfordringene de kom med.. Og de ukene vi ikke hadde dem i hus begynte jeg å savne å ha barn i huset. 
Vi hadde snakket frem og tilbake om å få barn sammen helt fra begynnelsen, ettersom jeg ikke har barn selv, men det var jeg som holdt igjen lengst.. Vi bestemte oss og begynte så smått å prøve i desember 2018. I mars satt første, som vi mistet, og så satt den andre for alvor igjen i mai.
Vi bestemte oss for å reise til Danmark for å ta panoramatest i uke 11, og slo det sammen med sommerferien med barna.
De fikk være med på ultralyden og hele opplevelsen, og det var veldig fint
Vi fikk svar i slutten av juli, og alle testene var lav risiko. Vi får ei litta jente, og terminen er 28.januar 2020.
jeg kan ikke tro at jeg allerede er 16 uker på vei.. 
Jeg hadde jo sagt hele livet at jeg aldri skal ha barn, så sjokket ble stort for både min mor, søsken, venner og eksmann
Jeg synes det er litt skummelt å være gravid, det har jeg alltid syntes - og har alltid synes at fødsel er skummelt. Jeg har hatt 5 nyrestein, så det er ikke smertene, men hele greia med at det skal komme et annet menneske ut av meg
Jeg prøver å nyte det, som alle sier jeg må, og håper det kommer naturlig ettersom magen vokser og det blir mer bevegelse.
Jeg er veldig glad det blir ei litta jente, og gleder meg til å møte henne om 5 mnds tid.
Jeg skrev på forumet sist jeg var gravid, i april. Men da mistet vi i uke 6. Jeg skrev igjen da jeg tok eggløsningstester 4 uker etter, og fikk 6 dager med fullt utslag etter hverandre.. Jeg skjønte ingenting og søkte råd. Jeg fikk tips fra dere på forumet om å ta graviditetstest, og den slo selvfølgelig ut i full blomst.
Vi ble altså gravide bare 2 uker etter abort. Jeg regner med at jeg hadde en missed abortion, og at kroppen trodde det var normal mens. Det morsomme er at vi ikke prøvde å bli gravide, jeg kan knapt huske at vi har gjort det når vi må ha gjort det
Men jeg har noen vage minner om at jeg ville prøve litt forsiktig for å sjekke om det gjorde vondt, etter aborten (man tenker jo så mye rart..) Så det må jo ha vært da vi ble gravide. At vi traff en eggløsning akkurat den ene gangen er jo bare et mirakel.
Kort fortalt så er jeg 36 år, og gift for 2.gang.
Jeg fikk aldri barn med min første mann, rett og slett fordi jeg var en av de som ikke ville ha barn.. Så skiltes vi etter 12 år, og jeg møtte en ny mann. Han hadde 3 barn fra før..
nå har vi vært sammen i 7 år, og jeg har vært stemor en god stund. Det har vært ekstremt vanskelig, med masse utfordringer pga krevende diagnoser på barna hans. Det var flere ganger de første årene jeg holdt på å gi opp.. Men så ble det bedre og bedre, og til slutt ble jeg vant til barna og utfordringene de kom med.. Og de ukene vi ikke hadde dem i hus begynte jeg å savne å ha barn i huset. Vi hadde snakket frem og tilbake om å få barn sammen helt fra begynnelsen, ettersom jeg ikke har barn selv, men det var jeg som holdt igjen lengst.. Vi bestemte oss og begynte så smått å prøve i desember 2018. I mars satt første, som vi mistet, og så satt den andre for alvor igjen i mai.
Vi bestemte oss for å reise til Danmark for å ta panoramatest i uke 11, og slo det sammen med sommerferien med barna.
De fikk være med på ultralyden og hele opplevelsen, og det var veldig fint
Vi fikk svar i slutten av juli, og alle testene var lav risiko. Vi får ei litta jente, og terminen er 28.januar 2020.
jeg kan ikke tro at jeg allerede er 16 uker på vei.. Jeg hadde jo sagt hele livet at jeg aldri skal ha barn, så sjokket ble stort for både min mor, søsken, venner og eksmann
Jeg synes det er litt skummelt å være gravid, det har jeg alltid syntes - og har alltid synes at fødsel er skummelt. Jeg har hatt 5 nyrestein, så det er ikke smertene, men hele greia med at det skal komme et annet menneske ut av meg
Jeg prøver å nyte det, som alle sier jeg må, og håper det kommer naturlig ettersom magen vokser og det blir mer bevegelse.
Jeg er veldig glad det blir ei litta jente, og gleder meg til å møte henne om 5 mnds tid.
det er et lite mirakel for oss. Og ei sterk lita frøken tror jeg. 
