Verdiløs

[Hanne Irene]

Dette blogginnlegget skrev jeg i dag, og jeg håper noen av dere kan fortelle meg hva dere ville gjort/har gjort i samme situasjon, for jeg begynner å miste motet:

I dag klamrer jeg meg til et strå. Jeg er veldig usikker på om jeg klarer å holde meg oppe, men jeg har vel egentlig ikke noe valg. I dag er dagen stappet full av forskjellige ting som jeg bare må gjennomføre. Det kommer en venninne for å hente noen varer (ok, det skal ikke ta så mange krefter), skal på et besøk hos den psykiatriske sykepleieren (som jeg vurderer å avlyse) og et FAU-møte (som jeg tenker at de kanskje kan klare uten meg) og i kveld skal jeg på et Perfect Home party. 

Begge barna våknet rundt sekstiden (merkelig i grunn siden Milla ikke sovnet ordentlig før i tolvtiden i natt), og før jeg hadde åpnet øynene kjente jeg at hele kroppen streiket. Jeg klarte rett og slett ikke å røre meg, følte at jeg skulle kaste opp om jeg bare flyttet på en finger, fikk ikke puste hvis jeg rørte på armen, følte jeg skulle besvime om jeg flyttet på et bein, følte at jeg skulle begynne å gråte om Milla stilte meg et spørsmål og at hvis Martin ikke hadde hjulpet meg hadde jeg dødd. Slik føltes det altså, virkeligheten er jo selvfølgelig en annen, men når man våkner med denne følelsen er det vel ikke rart at man har mer lyst til å grave seg langt ned i jorden og ikke titte opp igjen før om et par uker. Det verste er nesten at man skulle ønske man bare kunne besvime en dag, for å endelig få slappet ordentlig av og vise de rundt deg at det er så dårlig man virkelig er.

Martin hadde tatt unna flere av morgenrutinene, men alt føltes likevel uoverkommelig. I tillegg var jeg veldig i tvil om Milla var frisk nok til å dra i barnehagen, men etter en stor kamp for å få lov til å ta tempen under armen hennes og den viste 36,1 grader bestemte jeg meg for at hun ville ha det mye bedre der enn hjemme. Jeg hadde allerede skreket til henne to ganger, så i dag føler jeg meg rett og slett som verdens verste mamma. Etter kampen om termometeret så jeg på klokken at den bare var kvart over syv. Jeg kom plutselig på at foreldrene mine kanskje kunne ta med seg Milla på veien til jobb, og heldigvis kunne mamma det. Så hun ble hentet, jeg fikk en hadetkos og fikk sagt at jeg var glad i henne (skrikingen hadde jeg unnskyldt tidligere) og idet jeg lukket døren bak henne knakk jeg sammen. 

Det er en helt elendig følelse å ikke engang klare å bringe min egen datter i barnehagen, og nå som jeg sitter og skriver gråter jeg fortsatt på grunn av dette. Når jeg gikk opp trappen måtte jeg puste inn og ut og fokusere på å prøve å smile til Magnus som sto øverst ved grinden og ventet på meg. Jeg har jo ikke noe annet valg! Denne masken i form av et smil, sminke, klær og børstet hår føler jeg at bare river meg enda lenger ned. JEG HAR DET FOR SØREN IKKE BRA! Så hvorfor prøver jeg i det hele tatt å fremstå slik? Gjett en gang! Barna mine. Barna mine. Barna mine.

Jeg skjønner ikke at jeg ikke bare kan bli frisk. Fremtiden min ser bare dyster ut når jeg tenker fremover, uten drømmer og håp. Jeg gleder meg ikke til noen ting. Jeg ser ikke at jeg noen gang skal klare å komme meg ut i arbeid igjen og har ingen tro på at jeg skal klare meg gjennom en skolegang. Og gjør jeg ikke dette kommer jeg alltid til å føle meg håpløs og verdiløs. Som nå. 

Barna mine fortjener en lykkelig mor, ikke en mor som klistrer på seg et smil og prøver så godt hun kan. For selvfølgelig merker de det! De fortjener alt, men hvordan i svarte skal jeg få til det når jeg egentlig har mest lyst til å... Jeg velger å ikke fullføre den setningen. Dø er ikke det jeg har lyst til, jeg vil bare ha tilbake livet mitt (og jeg beklager at det går på repeat her inne). Men det er jo denne tanken man sitter med: De hadde hatt det bedre uten meg. Hadde jeg elsket meg selv, slik alle oppfordrer en til, hadde jeg ikke skrevet dette nå, men det har jeg aldri gjort, og vil jeg trolig aldri gjøre. Kunne jeg bare blitt den personen jeg var tidligere skulle jeg sluttet å klage, men antageligvis er det bare et spørsmål om tid før et lignende innlegg dukker opp igjen. 

Beklager, men valget om å lese dette tar dere selv,
jeg skjønner godt hvis dere blir lei.

 

[hønepønemor]

Skjønner hva du går gjennom tror jeg..har hatt det sånn selv, og tror nok det er veldig mange andre som har hatt det på samme måte..Har du noen ganger mulighet til litt barnefri? Der du får være litt alene, sovet ut og gjøre ting som er kun av din intresse? Det er kjempeviktig å få litt tid for segselv innimellom og pleie egne interesser. For meg, når jeg tenkte over hvordan dette var for meg, så var det en følelse av å være en maskin, en som måtte gjøre alle andre fornøyd, evig dårlig samvittighet og selvutsletting om jeg ble sliten og følte jeg ikke strakk til, og skrek til ungen min e.l..Har slitt med depresjoner før, men etter jeg fikk gulligull så er det så mye vondere, for det er liksom ikke "lov" å ikke være lykkelig og 100% tilstrekkelig for sine barn.

Jeg kan bare snakke for megselv da, men for min egen del så var det viktig for meg å søke hjelp, være åpen og ærlig om disse tingene, at eg sleit å komme meg opp om morgenen for å levere gulligull i barnehagen, at jeg var så sliten at eg kunne skrike høyt, og få evig dårlig samvittighet og at denne samvittigheen reiv og sleit i meg til selvrespekten nådde bånn. jeg snakket med barnehagen (hun som hadde mest med min gull å gjøre), psykolog, helsesøster eg var desperat etter å få orden på dette fordi jeg ville gjøre alt for at ting skulle bli bedre. For jeg visste at hadde jeg det bra ville gulligull ha det bra. Dette skulle eg fixe om, selv om kreftene overhodet ikke var der. Heldigvis fikk jeg tilbud om å få hjemmebesøk istedenfor at jeg trengte å dra på alle mulige møter overalt. Bruk eventuelt de rundt deg, vær åpen og ærlig til de du stoler på som du vet kunne hjulpet deg til å ev kjøre deg til psykolog, familievernkontor eller hvor enn det måtte være.

Det er viktig å gjøre noe med det, fortelle hvordan du har det og at du ønsker å få en bedre situasjon. For selv om du skulle ønske det, jeg vet selv at jeg inderlig øsnket det selv på den tiden: så er det ingen som er tankelesere og kan vite hvordan du egentlig har det med mindre du forteller det selv. Og så lenge du virkelig ønsker at ting skal bli bedre for degselv og situasjoen, så må du ta tak  i det selv. Du skal ikke klare alt på en gang, men å begynne ett sted.

Ble mye greier her no, og jeg snakker utifra mine egne erfaringer, kan hende du føler situasjonen er en helt annen for deg. Håper værtfall ting ordner seg, ikke vær for streng med degselv ihvertfall, for livet er ikke alltid lett, men det finnes som oftes løsninger :)