VeJe
Betatt av forumet
Det sies at den som venter på noe godt han venter ikke for gjeves... Vel nå har jeg født før så om det er selve fødselen jeg venter på så tror jeg ikke jeg vil bruke ordet "godt" på den fasen. Men nå er det jo strengt tatt lillebror vi venter på, så da så
Tålmodigheten min er uansett satt på en hard prøve denne gang. Har termin i morgen, men med de to små jeg har fra før har jeg født før tiden. Dermed klarte jeg ikke å unngå og skru forventningene mine til at lillebror også ville komme før. I natt var verst. Da hoppet jeg inn og ut av søvnen som i angst, og hver gang kjente jeg etter om det var noe på gang. Har dermed brukt dagen i dag til å hente igjen søvn.
Føler jeg stadig er på leit etter tegn som skal si meg at nå er vi snart i gang. Men det er vanskelig å bedømme disse tegnene. Utrolig hvor skrullete man kan bli. Her er hva jeg opplever og hva jeg tillater meg å tenke:
- Bærer magen høyt, omtrent under drøvvelen ;P Alle mener magen burde synke ned og har spådd at det nok ennå er en stund til lillemann kommer. Jordmor konstaterer også at hodet på lille ikke har festet seg, og at de helst vil at det skal det. Jeg tenker som mange andre - kanskje dette er den gangen jeg skal få oppleve å måtte bli satt i gang, uten at jeg egentlig har særlig lyst.
- Avføring... Vel den har endret seg. Men ikke slik at den er veldig løs. Går ofte på do med nr 2 et par ganger om dagen, noen ganger fast andre ganger litt løsere. Har tenkt at endringen var et tegn, men i og med at avføringen har blitt fastere har jeg slått det i fra meg.
- Kynnere. Har de hver dag, noen ganger mer enn andre. De er ubehagelige, men ikke veldig vonde. De dagene jeg har flere kynnere blir jeg i "giv akt" og tenker at NÅ skjer det noe, men nei...
- Vondt i korsrygg og hofter. Tenker det er lillemann som banker på nervene mine. Tenker at disse smertene også er kjent for meg i forbindelse med rier, så jeg må likesom kjenne etter om det er tak eller om det blir bedre om jeg skifter stilling. Blir visst alltid bedre...
- Tynn, vannaktig utflod. Har hatt det en stund. Mistenker noen ganger at det er fostervann, men fostervann slutter jo ikke å komme selv om det bare er lekkasje. Egentlig bare irriterende for jeg må bruke truseinnlegg og skifte ofte.
- Leting etter slimproppen og blod. Jeg studerer dopapiret hver gang jeg er på do. Slimproppen gikk med begge mine forrige barn, men nå er det neste så jeg skulle tro jeg ikke har noen propp ;P
- Halsbrann. Ikke et tegn på fødsel akkurat, men får meg til lengte stadig mer til at graviditeten skal være over og lillemann skal ligge i armene mine.
- Ødem. Herlighet hvordan beina mine ser ut for tiden. Kjenner dem ikke igjen. Som om lårene mine har sunket ned i anklene og fotbladet mitt!!! Sko passer jeg omtrent ikke lengre og jeg har problemer med å stå særlig lenge da jeg får et fryktelig press, særlig i høyre foten. Tenker dette er plager som kanskje kan indikere på at tiden snart er inne, omså ved igangsetting.
- Aktiv liten venn. Han har turnet mye om kveldene den siste tiden. Kanskje trener han til det som er en av livets største prøvelser?!
- Søvnig mor. Kanskje er jeg på ladding?
- Stikking i underlivet. Er det modning? Hadde mye slikt med frøkna mi på 6 år, men da jeg kom inn på føden eter å ha begynt å lekke fostervann kunne hun ikke finne tegn til åpning eller slikt... Så jeg er vel redd for å la meg "lure" denne gangen også.
Ellers lurer jeg på hvor mye psyken kan spille inn. Har tenkt mye på fødselen de siste tre ukene og bedt lillebror om å vente litt da jeg bare skal få gjort det eller det. Det er alltid noe jeg liksom vil ha ferdig... Nå skal ungene mine ha avslutning på skolen i morgen kveld og til helga har vi planlagt å gjøre ferdig jula i huset. Likevel er vel innstillingen min blitt noe forandret for nå sier jeg bare til han at jeg er klar, kom fort Samtidig er det en liten dobbeltmoral i det for jeg gruer fert til fødselen... Kanskje det også kan spille inn?
Flere som vil dele tanker de har rundt ventingen og den forestående fødselen?
Tålmodigheten min er uansett satt på en hard prøve denne gang. Har termin i morgen, men med de to små jeg har fra før har jeg født før tiden. Dermed klarte jeg ikke å unngå og skru forventningene mine til at lillebror også ville komme før. I natt var verst. Da hoppet jeg inn og ut av søvnen som i angst, og hver gang kjente jeg etter om det var noe på gang. Har dermed brukt dagen i dag til å hente igjen søvn.
Føler jeg stadig er på leit etter tegn som skal si meg at nå er vi snart i gang. Men det er vanskelig å bedømme disse tegnene. Utrolig hvor skrullete man kan bli. Her er hva jeg opplever og hva jeg tillater meg å tenke:
- Bærer magen høyt, omtrent under drøvvelen ;P Alle mener magen burde synke ned og har spådd at det nok ennå er en stund til lillemann kommer. Jordmor konstaterer også at hodet på lille ikke har festet seg, og at de helst vil at det skal det. Jeg tenker som mange andre - kanskje dette er den gangen jeg skal få oppleve å måtte bli satt i gang, uten at jeg egentlig har særlig lyst.
- Avføring... Vel den har endret seg. Men ikke slik at den er veldig løs. Går ofte på do med nr 2 et par ganger om dagen, noen ganger fast andre ganger litt løsere. Har tenkt at endringen var et tegn, men i og med at avføringen har blitt fastere har jeg slått det i fra meg.
- Kynnere. Har de hver dag, noen ganger mer enn andre. De er ubehagelige, men ikke veldig vonde. De dagene jeg har flere kynnere blir jeg i "giv akt" og tenker at NÅ skjer det noe, men nei...
- Vondt i korsrygg og hofter. Tenker det er lillemann som banker på nervene mine. Tenker at disse smertene også er kjent for meg i forbindelse med rier, så jeg må likesom kjenne etter om det er tak eller om det blir bedre om jeg skifter stilling. Blir visst alltid bedre...
- Tynn, vannaktig utflod. Har hatt det en stund. Mistenker noen ganger at det er fostervann, men fostervann slutter jo ikke å komme selv om det bare er lekkasje. Egentlig bare irriterende for jeg må bruke truseinnlegg og skifte ofte.
- Leting etter slimproppen og blod. Jeg studerer dopapiret hver gang jeg er på do. Slimproppen gikk med begge mine forrige barn, men nå er det neste så jeg skulle tro jeg ikke har noen propp ;P
- Halsbrann. Ikke et tegn på fødsel akkurat, men får meg til lengte stadig mer til at graviditeten skal være over og lillemann skal ligge i armene mine.
- Ødem. Herlighet hvordan beina mine ser ut for tiden. Kjenner dem ikke igjen. Som om lårene mine har sunket ned i anklene og fotbladet mitt!!! Sko passer jeg omtrent ikke lengre og jeg har problemer med å stå særlig lenge da jeg får et fryktelig press, særlig i høyre foten. Tenker dette er plager som kanskje kan indikere på at tiden snart er inne, omså ved igangsetting.
- Aktiv liten venn. Han har turnet mye om kveldene den siste tiden. Kanskje trener han til det som er en av livets største prøvelser?!
- Søvnig mor. Kanskje er jeg på ladding?
- Stikking i underlivet. Er det modning? Hadde mye slikt med frøkna mi på 6 år, men da jeg kom inn på føden eter å ha begynt å lekke fostervann kunne hun ikke finne tegn til åpning eller slikt... Så jeg er vel redd for å la meg "lure" denne gangen også.
Ellers lurer jeg på hvor mye psyken kan spille inn. Har tenkt mye på fødselen de siste tre ukene og bedt lillebror om å vente litt da jeg bare skal få gjort det eller det. Det er alltid noe jeg liksom vil ha ferdig... Nå skal ungene mine ha avslutning på skolen i morgen kveld og til helga har vi planlagt å gjøre ferdig jula i huset. Likevel er vel innstillingen min blitt noe forandret for nå sier jeg bare til han at jeg er klar, kom fort
Samtidig er det en liten dobbeltmoral i det for jeg gruer fert til fødselen... Kanskje det også kan spille inn?Flere som vil dele tanker de har rundt ventingen og den forestående fødselen?
