Nesten et år etter at vi mistet vår lille gutt i uke 19 var jeg på en ny ultralyd i uke 19. Denne gangen var det er sterk jente som sparket så hardt at det kjentes ut som en tørketrommel der inne. Alt så bra ut, hjerte, hjerne, hender, føtter, navlesnor, hele jenta fra topp til tå. Vi pustet lettet ut og tenkte at vi endelig kunne si det til litt flere, for vi hadde ikke delt det med så mange denne gangen.
Noen dager senere merket jeg med skrekk og gru at det kom litt vel mye utflod. Det var klissete, seigt og litt rosa/rødt, jeg fikk også plutselig stikking i bekkenet og ubehag som jeg ikke hadde hatt denne gangen. Det var nøyaktig slik alt startet et år tidligere, så jeg ringte hikstende til sykehuset og vi fikk komme med en gang.
I mottaket ble vi tatt hånd om av jordmor med varme hender og rolige stemme «Her er det fin og sterk puls». Dessverre var det nøyaktig slik året før også også, så det virket ikke beroligende for meg. Jeg var redd for at livmorhalsen hadde åpnet seg, som forrige gang, og at kroppen min skulle kvitte seg med enda en perfekt baby.
Vi fikk tilsyn med legen og alt så normalt ut på utvendig ultralyd, men med innvendig ultralyd kunne man se at det var som jeg hadde fryktet. Det var en åpning der og noe nebbing attpåtil, «truende senabort». Fikk beskjed om at «vi må vente og se». «Hvis du blir gravid igjen kan man gjøre noe med det, men nå er det ikke noe vi kan gjøre før om tre uker».
«Vente og se». Det fikk vi høre året før også, men den gangen visste vi ikke hva vi ventet på. Nå var legene tydelige på at vi ventet på å se om denne babyen skulle komme ut om noen timer, en dag, en uke, et ukjent tidspunkt, men trolig ikke 3 uker. Vi var i uke 20 og de kunne ikke «satse» på babyen før i uke 23. Vi dro hjem etter eget ønske og satte oss i den emosjonelle berg- og dalbanen. Den lille jenta sprelte og sparket, trøstet meg gjennom de mørkeste stundene. Enn så lenge.
Situasjonen var på mange måter lik som året før, men det var også ulikheter. Det var ikke noe ferskt blod, det var ingen knip-følelse eller hard ball i magen. Det kvernet i hodet og jeg leste meg opp på det ene og det andre. Etter noen dager med dette så klarte jeg ikke å slå meg til ro med at det ikke var noe som kunne gjøres. Det virket jo ikke som at noen abort var på gang og jenta vår var full av liv. Jeg måtte få det inn med teskje, ringte mottaket og fikk samme beskjed en gang til.
Til slutt tryglet jeg meg til å få en ny undersøkelse på sykehuset. Denne gangen møtte vi andre mennesker som sa ting i et annet toneleie og fikk situasjonen til å virke mer lystbetont. Det hadde ikke vært noe mer slim eller blod, det hadde ikke vært noen rier, det var fin mengde med fostervann, så ikke ut til at babyen var påvirket. Etterhvert fikk vi beskjed om at de vil sette meg på antibiotika i en uke for så å vurdere om det kunne settes inn cerclage. «Start på antibiotika, så får vi vente og se».
Jeg hadde så vidt rukket de to første antibiotikakurene som skulle sørge for at vi kunne redde henne da riene startet. «Enda en senabort..Du har ingen levende barn?» spurte jordmoren i mottaket med fortvilelse i stemmen. Vi innstilte oss atter en gang på at nå er det over. Riene roet seg i løpet av natten, uten resultat. Jeg lot meg ikke lure av det, for sist stoppet det også opp et og et halvt døgn før den lille gutten plutselig kom stille og rolig til verden.
Utvendig ultralyd viste at hun fortsatt hadde fostervann dagen etter og at hun trolig var godt inne i livmoren uten at noe hang ut, selv om hun var litt sammenkrøpet i bunnen. En hel natt med rier, uutholdelige smerter, blod og tårer. For en elendig livmor jeg hadde som ikke en gang hadde kvittet seg med litt fostervann etter at den har jobbet hele natten. Flaks i uflaks. Vi tok ikke kjangsen på innvendig ultralyd for ikke å provosere livmoren, så vi fikk ikke vite noe om åpningen.
Jeg fikk endelig kjenne sparking på kvelden igjen, det hadde jeg aldri trodd jeg skulle få igjen. Den tapreste lille jenta i verden holder det gående der inne og forteller oss at hun har det fint. Nå tar vi en time om gangen og tør ikke håpe på noe, men jeg nyter hvert spark jeg får. Så lenge det varer.
Noen dager senere merket jeg med skrekk og gru at det kom litt vel mye utflod. Det var klissete, seigt og litt rosa/rødt, jeg fikk også plutselig stikking i bekkenet og ubehag som jeg ikke hadde hatt denne gangen. Det var nøyaktig slik alt startet et år tidligere, så jeg ringte hikstende til sykehuset og vi fikk komme med en gang.
I mottaket ble vi tatt hånd om av jordmor med varme hender og rolige stemme «Her er det fin og sterk puls». Dessverre var det nøyaktig slik året før også også, så det virket ikke beroligende for meg. Jeg var redd for at livmorhalsen hadde åpnet seg, som forrige gang, og at kroppen min skulle kvitte seg med enda en perfekt baby.
Vi fikk tilsyn med legen og alt så normalt ut på utvendig ultralyd, men med innvendig ultralyd kunne man se at det var som jeg hadde fryktet. Det var en åpning der og noe nebbing attpåtil, «truende senabort». Fikk beskjed om at «vi må vente og se». «Hvis du blir gravid igjen kan man gjøre noe med det, men nå er det ikke noe vi kan gjøre før om tre uker».
«Vente og se». Det fikk vi høre året før også, men den gangen visste vi ikke hva vi ventet på. Nå var legene tydelige på at vi ventet på å se om denne babyen skulle komme ut om noen timer, en dag, en uke, et ukjent tidspunkt, men trolig ikke 3 uker. Vi var i uke 20 og de kunne ikke «satse» på babyen før i uke 23. Vi dro hjem etter eget ønske og satte oss i den emosjonelle berg- og dalbanen. Den lille jenta sprelte og sparket, trøstet meg gjennom de mørkeste stundene. Enn så lenge.
Situasjonen var på mange måter lik som året før, men det var også ulikheter. Det var ikke noe ferskt blod, det var ingen knip-følelse eller hard ball i magen. Det kvernet i hodet og jeg leste meg opp på det ene og det andre. Etter noen dager med dette så klarte jeg ikke å slå meg til ro med at det ikke var noe som kunne gjøres. Det virket jo ikke som at noen abort var på gang og jenta vår var full av liv. Jeg måtte få det inn med teskje, ringte mottaket og fikk samme beskjed en gang til.
Til slutt tryglet jeg meg til å få en ny undersøkelse på sykehuset. Denne gangen møtte vi andre mennesker som sa ting i et annet toneleie og fikk situasjonen til å virke mer lystbetont. Det hadde ikke vært noe mer slim eller blod, det hadde ikke vært noen rier, det var fin mengde med fostervann, så ikke ut til at babyen var påvirket. Etterhvert fikk vi beskjed om at de vil sette meg på antibiotika i en uke for så å vurdere om det kunne settes inn cerclage. «Start på antibiotika, så får vi vente og se».
Jeg hadde så vidt rukket de to første antibiotikakurene som skulle sørge for at vi kunne redde henne da riene startet. «Enda en senabort..Du har ingen levende barn?» spurte jordmoren i mottaket med fortvilelse i stemmen. Vi innstilte oss atter en gang på at nå er det over. Riene roet seg i løpet av natten, uten resultat. Jeg lot meg ikke lure av det, for sist stoppet det også opp et og et halvt døgn før den lille gutten plutselig kom stille og rolig til verden.
Utvendig ultralyd viste at hun fortsatt hadde fostervann dagen etter og at hun trolig var godt inne i livmoren uten at noe hang ut, selv om hun var litt sammenkrøpet i bunnen. En hel natt med rier, uutholdelige smerter, blod og tårer. For en elendig livmor jeg hadde som ikke en gang hadde kvittet seg med litt fostervann etter at den har jobbet hele natten. Flaks i uflaks. Vi tok ikke kjangsen på innvendig ultralyd for ikke å provosere livmoren, så vi fikk ikke vite noe om åpningen.
Jeg fikk endelig kjenne sparking på kvelden igjen, det hadde jeg aldri trodd jeg skulle få igjen. Den tapreste lille jenta i verden holder det gående der inne og forteller oss at hun har det fint. Nå tar vi en time om gangen og tør ikke håpe på noe, men jeg nyter hvert spark jeg får. Så lenge det varer.
Hvor langt er du på vei nå?
Tenker på deg!
