Sandbakk skrev:
Minnelli skrev:
Klatremus Lillemann skrev:
Minnelli skrev:
Klatremus Lillemann skrev:
Jeg føler mye av det samme. Jeg har veldig mange venner, men få bestevenner. Og de nærmeste vennene mine er gutter, og de har mannen min på sett og vis adoptert litt... Så de er liksom ikke "mine" lenger, hvis dere skjønner hva jeg mener.Minnelli skrev:
De venninnene jeg har føler jeg har sviktet litt etter at jeg gikk ut i permisjon. Mange av dem er kolleger som jeg har hatt ett nært forhold til også på fritiden. Men nå inviteres jeg ikke med på sammenkomster lenger, de ringer aldri og de kommer heller ikke på besøk :( Jeg har invitert de, og når de da ikke kommer vil ikke jeg ringe ned de..
Heldigvis har jeg fått opp igjen kontakten med en venninne jeg gikk på vgs sammen med. Hun fødte 2 dager før meg, på samme sykehus. Jeg er utrolig glad jeg har henne nå. Hadde det ikke vært for henne tror jeg rett og slett jeg hadde følt meg veldig ensom om forlatt!
Vi får slå oss sammen vi da ;)
Ja, det synes jeg høres ut som en god plan! ;-)
Godt denne konken er over snart sånn at vi får møttes ;-) Kanskje ta en skritt-teller-tur
Ja, du slenger ut den ene gode planen etter den andre du!! Det hadde vært veldig koselig altså!
Jeg og vil!
Bare dumt jeg bor en 6 timers kjøretur fra dere!
Men hadde vært artig å fått til å møtest en gang da! :) Kanskje til våren når snø og is forsvinner!
Ja, det hadde vært veldig koselig! Vi får finne en "storby" som passer for flere, og ta en dagstur!
