Venner....

Venternummer3

Venternummer3

Juni12s tålmodige :)
VIP
Augustlykke 2015
MayDay2021
Flere som synes at dette med venner har endret seg etter man fikk barn? Vi er en gjeng jenter som har holdt sammen mye siden vi begynte på sykepleien i 07..Alltid vært mye sammen.
Men nå synes jeg liksom jeg har mye mindre til felles med dem. Enda to av dem har barn, men de er dog single..Faktisk så er alle av dem blitt single nå. Føler i alle fall at jeg på dette tidspunkt ikke har noen venner som er på samme sted som meg i livet, og det er faktisk litt ensomt til tider.
Veldig uvant, for jeg har alltid vært vant med å ha masse venner tilgjengelig rundt meg hele tiden...Vi har ikke rukket og hatt mer enn 2 treff i barselgruppa enda, men håper jeg etterhvert kan bli bedre kjent med noen av jentene der..
 
Merker at ting forandrer seg nå når jeg har fått ei lita jent selv:) meen jeg føler ikke vennskapene mine til noen har tatt en negativ retning av den grunn.. At jeg er mamme er en ny del av meg, men jeg har ikke forandret meg såå mye at jeg ikke har noe til felles md dem. Men de fleste er i forhold, om det har noe å si:)
 
Jeg har ikke mer enn et par gode venninner, den ene med to eldre tvillingjenter, den andre barnløs. Nå har vi aldri møttes masse (eller jo, hun med døtrene er en kollega av meg), men vi møtes innimellom alle tre. Blir selvfølgelig sjeldnere etter at jeg fikk barn, men vi finner da tid. Har møtt mange damer/jenter via barselgruppene også, men de gruppene sklir liksom ut etterhvert. Men nå har vi flytta etter barselgruppa med storebror riktignok. Men det hadde vært fint å ha flere gode venner. Og gjerne vennepar. Vi har ikke mange rundt her.
 
Det eneste som har forandret seg her, er at jeg har mindre tid til å være med venner. 
 
Så mye har nok ikke forandret seg etter jeg fikk Amina, men mye forandret seg mens jeg gikk gravid, fikk nok av venner som ikke kunne respektere meg og mine ønsker så kuttet de ut, derav var det en veldig god kompis av meg men han kunne ikke respektere at jeg ikke ville ha noen bilder offentlig og lignende så da orket jeg ikke mer.

 
Har mye mindre tid kjenner jeg. Er litt skuffa over kollegaene mine, de avlyste bestandig noen timer før de skulle komme på besøk, til tross for at spurte om å komme...
 
Jeg har mista all kontakt med de jeg betegna som mine venner. Men har ei bestevennine som jeg snakker med ofte, bare synd ho bor på motsatt side av landet. Har lange samtaler med henne når vi først snakker sammen. 
Prøvde å ta kontakt med ei klassevennine i dag på facebook som fikk nr i juli, spurte hvordan det gikk og fikk til svar "hva mener du med det" Da tar jeg hintet om at du ikke er interessert i kontakt.
 
hender seg dessverre det blir slik når man får barn.... je har vel fortsatt mye kontakt med alle mine venner, men nå blir det mest på nettet og ikke så veldig mye live..... men bare je får inn skikkelig leggerutine håper je de kan begynne å komme på kvelden når je sitter hjemme alene.
 
Føler det samme her ja..
Alle har liksom blitt borte.. Har vel 2 stk vi har kontakt med enda, på samme måte som før liksom..

Håper kontakten mellom dere endrer seg da =)
 
Jeg har bare et par gode venner, og heldigvis er ikke de blitt borte..!
Men jeg merker at jeg savner veldig å ha venner som har barn. Er liksom ikke alle temaer som er like interessante for dem som ikke har barn...
Det ble ingen barselgruppe her jeg bor, men jeg har blitt med på en trillegruppe så jeg får lufta litt bæsj/gulp/grøt/soving/osv.-tanker innimellom :-)
 
Merker at noen har falt litt bort etter at vi fikk gutten vår, men de var ikke veldig nære fra før av! Bestevenninna mi er der enda, og så har vi et vennepar med barn som det hender vi treffer og et vennepar som snart skal ha barn :)
 
Jeg føler mye av det samme. Jeg har veldig mange venner, men få bestevenner. Og de nærmeste vennene mine er gutter, og de har mannen min på sett og vis adoptert litt... Så de er liksom ikke "mine" lenger, hvis dere skjønner hva jeg mener. 

De venninnene jeg har føler jeg har sviktet litt etter at jeg gikk ut i permisjon. Mange av dem er kolleger som jeg har hatt ett nært forhold til også på fritiden. Men nå inviteres jeg ikke med på sammenkomster lenger, de ringer aldri og de kommer heller ikke på besøk :( Jeg har invitert de, og når de da ikke kommer vil ikke jeg ringe ned de.. 

Heldigvis har jeg fått opp igjen kontakten med en venninne jeg gikk på vgs sammen med. Hun fødte 2 dager før meg, på samme sykehus. Jeg er utrolig glad jeg har henne nå. Hadde det ikke vært for henne tror jeg rett og slett jeg hadde følt meg veldig ensom om forlatt! 
 

Minnelli skrev:
Jeg føler mye av det samme. Jeg har veldig mange venner, men få bestevenner. Og de nærmeste vennene mine er gutter, og de har mannen min på sett og vis adoptert litt... Så de er liksom ikke "mine" lenger, hvis dere skjønner hva jeg mener. 

De venninnene jeg har føler jeg har sviktet litt etter at jeg gikk ut i permisjon. Mange av dem er kolleger som jeg har hatt ett nært forhold til også på fritiden. Men nå inviteres jeg ikke med på sammenkomster lenger, de ringer aldri og de kommer heller ikke på besøk :( Jeg har invitert de, og når de da ikke kommer vil ikke jeg ringe ned de.. 

Heldigvis har jeg fått opp igjen kontakten med en venninne jeg gikk på vgs sammen med. Hun fødte 2 dager før meg, på samme sykehus. Jeg er utrolig glad jeg har henne nå. Hadde det ikke vært for henne tror jeg rett og slett jeg hadde følt meg veldig ensom om forlatt! 
Vi får slå oss sammen vi da ;)
 

Klatremus Lillemann skrev:

Minnelli skrev:
Jeg føler mye av det samme. Jeg har veldig mange venner, men få bestevenner. Og de nærmeste vennene mine er gutter, og de har mannen min på sett og vis adoptert litt... Så de er liksom ikke "mine" lenger, hvis dere skjønner hva jeg mener. 

De venninnene jeg har føler jeg har sviktet litt etter at jeg gikk ut i permisjon. Mange av dem er kolleger som jeg har hatt ett nært forhold til også på fritiden. Men nå inviteres jeg ikke med på sammenkomster lenger, de ringer aldri og de kommer heller ikke på besøk :( Jeg har invitert de, og når de da ikke kommer vil ikke jeg ringe ned de.. 

Heldigvis har jeg fått opp igjen kontakten med en venninne jeg gikk på vgs sammen med. Hun fødte 2 dager før meg, på samme sykehus. Jeg er utrolig glad jeg har henne nå. Hadde det ikke vært for henne tror jeg rett og slett jeg hadde følt meg veldig ensom om forlatt! 
Vi får slå oss sammen vi da ;)

Ja, det synes jeg høres ut som en god plan! ;-)
 

Minnelli skrev:

Klatremus Lillemann skrev:

Minnelli skrev:
Jeg føler mye av det samme. Jeg har veldig mange venner, men få bestevenner. Og de nærmeste vennene mine er gutter, og de har mannen min på sett og vis adoptert litt... Så de er liksom ikke "mine" lenger, hvis dere skjønner hva jeg mener. 

De venninnene jeg har føler jeg har sviktet litt etter at jeg gikk ut i permisjon. Mange av dem er kolleger som jeg har hatt ett nært forhold til også på fritiden. Men nå inviteres jeg ikke med på sammenkomster lenger, de ringer aldri og de kommer heller ikke på besøk :( Jeg har invitert de, og når de da ikke kommer vil ikke jeg ringe ned de.. 

Heldigvis har jeg fått opp igjen kontakten med en venninne jeg gikk på vgs sammen med. Hun fødte 2 dager før meg, på samme sykehus. Jeg er utrolig glad jeg har henne nå. Hadde det ikke vært for henne tror jeg rett og slett jeg hadde følt meg veldig ensom om forlatt! 
Vi får slå oss sammen vi da ;)

Ja, det synes jeg høres ut som en god plan! ;-)

Godt denne konken er over snart sånn at vi får møttes ;-) Kanskje ta en skritt-teller-tur
 

Klatremus Lillemann skrev:

Minnelli skrev:

Klatremus Lillemann skrev:

Minnelli skrev:
Jeg føler mye av det samme. Jeg har veldig mange venner, men få bestevenner. Og de nærmeste vennene mine er gutter, og de har mannen min på sett og vis adoptert litt... Så de er liksom ikke "mine" lenger, hvis dere skjønner hva jeg mener. 

De venninnene jeg har føler jeg har sviktet litt etter at jeg gikk ut i permisjon. Mange av dem er kolleger som jeg har hatt ett nært forhold til også på fritiden. Men nå inviteres jeg ikke med på sammenkomster lenger, de ringer aldri og de kommer heller ikke på besøk :( Jeg har invitert de, og når de da ikke kommer vil ikke jeg ringe ned de.. 

Heldigvis har jeg fått opp igjen kontakten med en venninne jeg gikk på vgs sammen med. Hun fødte 2 dager før meg, på samme sykehus. Jeg er utrolig glad jeg har henne nå. Hadde det ikke vært for henne tror jeg rett og slett jeg hadde følt meg veldig ensom om forlatt! 
Vi får slå oss sammen vi da ;)

Ja, det synes jeg høres ut som en god plan! ;-)

Godt denne konken er over snart sånn at vi får møttes ;-) Kanskje ta en skritt-teller-tur

Ja, du slenger ut den ene gode planen etter den andre du!! Det hadde vært veldig koselig altså!  
 
tja det er noen en på en måte dabber av med litt for plutselig har du ikke det samme fokuset og interesseemnene en snakker om lenger.. men har noen gode venner som fortsatt henger i.. og ei har jeg fått etter at jeg fikk første - fant henne inne på bv :P hehe men alle de har barn... 
 
Her er vi en hel gjeng med venner, alle med barn. Og vi jentene prøver å møtes en kveld i måneden for å skravle... Og så møtes vi andre ganger med barn og mann... og mannfolka har også noen guttekvelder innimellom... Men det krever litt å holde kontakt for alle er jo så opptatte på hver sin kant..

Men vi har desverre et vennepar som før var med i gjengen men som har trukket seg unna fordi de ikke har barn.. Litt synd men sånn blir det bare. Men prøver jo å holde kontakt med de også, bare ikke like lett.
 

Minnelli skrev:

Klatremus Lillemann skrev:

Minnelli skrev:

Klatremus Lillemann skrev:

Minnelli skrev:
Jeg føler mye av det samme. Jeg har veldig mange venner, men få bestevenner. Og de nærmeste vennene mine er gutter, og de har mannen min på sett og vis adoptert litt... Så de er liksom ikke "mine" lenger, hvis dere skjønner hva jeg mener. 

De venninnene jeg har føler jeg har sviktet litt etter at jeg gikk ut i permisjon. Mange av dem er kolleger som jeg har hatt ett nært forhold til også på fritiden. Men nå inviteres jeg ikke med på sammenkomster lenger, de ringer aldri og de kommer heller ikke på besøk :( Jeg har invitert de, og når de da ikke kommer vil ikke jeg ringe ned de.. 

Heldigvis har jeg fått opp igjen kontakten med en venninne jeg gikk på vgs sammen med. Hun fødte 2 dager før meg, på samme sykehus. Jeg er utrolig glad jeg har henne nå. Hadde det ikke vært for henne tror jeg rett og slett jeg hadde følt meg veldig ensom om forlatt! 
Vi får slå oss sammen vi da ;)

Ja, det synes jeg høres ut som en god plan! ;-)

Godt denne konken er over snart sånn at vi får møttes ;-) Kanskje ta en skritt-teller-tur

Ja, du slenger ut den ene gode planen etter den andre du!! Det hadde vært veldig koselig altså!  
Jeg og vil! 
Bare dumt jeg bor en 6 timers kjøretur fra dere! 
Men hadde vært artig å fått til å møtest en gang da! :) Kanskje til våren når snø og is forsvinner! 
 
Her er det veldig ensom til tider. Blir aldri spurt om jeg vil være med lenger,jeg må invitere meg selv.. Jeg forventer ikke at dem skal invitere meg hver gang,men jeg mener det godt kan være toveis.. At det ikke må være bare jeg som tar kontakt. 
Har en vennine som også er ute i perm.. men hun bor en liten time med kjøring fra meg,så blir ikke så ofte vi møtest.. Men vi prøver så ofte vi kan :D 
Men vi har ett veldig godt vennepar som også er nermeste nabo,det setter jeg veldig stor pris på! :D Og dem har barn i alder med våre :)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp