Vektproblemer(samme som slankeforum)

lykkelita*

lykkelita*

Forumet er livet
Øverste del har jeg kun skrevet her på nov07: Huff, jeg håper virkelig at dere ikke ser på meg kun som en sutrekopp, men jeg har virkelig ingen andre å snakke med! -Jo, sambo selvfølgelig, men han sier jo bare at han synes jeg er fin sånn som jeg er uansett! Han skjønner ikke hvor alvorlig dette er for meg... Jeg har faktisk gått opp minst tre klesstørrelser på et halvt år![&:] Jeg føler et behov for å snakke med andre kvinnfolk, sambo skjønner ikke at det er så big deal! Og når det kommer til venninner, så har jeg svært få... Jeg skjemmes virkelig over å poste dette innlegget, men jeg er helt desperat etter en eller annen form for hjelp akkurat nå[&o] Om så bare at noen kan fortelle at de har opplevd det samme selv?! Jeg er sååå trist[:(]

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------
(kopiert fra slankeforumet:)
Jeg er så utrolig trist og lei for tiden pga. vektøkning. Etter min første fødsel startet jeg å slanke meg og det gikk kjempe bra! Jeg trente daglig og spiste sunt, jeg ble nok litt for tynn! Jeg er 165 cm og veide 44 kg i over et år. Men så var vi så heldige at vi fikk lån i banken og bygde oss hus i hjembygda til sambo, dette betydde store endringer i hverdagen vår. Vi valgte å flytte på landet pga. økonomiske årsaker i tillegg til at vi synes det er en flott plass for sønnen vår å vokse opp. For meg har den nye hverdagen betydd pendling til skole, endring i treningsvaner (tidligere var jeg på treningssenter daglig, nå må jeg legge opp nesten all trening selv) og økt stress i hverdagen.

Jeg er bare på skolen 3 dager i uka og nå har jeg jo ferie der i fra! når jeg ikke er på skolen så jobber jeg i en matvarebutikk. Jeg sykler på jobb hver dag, halvtime hver vei. I tillegg jogger jeg 1-1,5 timer på fridager, går gjerne tur på kveldstid og har en del trenings DVD-er som jeg bruker om været er for dårlig. Hvis vi regner 1 times sykling til og fra jobb som en treningøkt, så trener jeg 5-6 dager i uka, og det hender også at jeg tar en fjelltur/joggetur i tillegg til syklingen!

Jeg vet ikke hva dere synes, men jeg føler selv at jeg klarer å holde en realtivt aktiv livsstil selv uten de daglige besøkene på SATS. Det skal også sier at når jeg pendler til skolen, så besøker jeg sats på turen -Konklusjonen min er at det er kostholdet mitt som er problemet... Jeg trøstespiser!! Jeg har hatt et "turbulent" forhold til mat og kropp etter fødselen, og har vel gått fra å spise "for sunt" til å spise for mye...

Det virker også som at jo mer jeg legger på meg, jo mer spiser jeg Jeg har havnet i en ond sirkel, jeg trøstespiser fordi jeg er ensom eller sliten, jeg legger på meg og blir lei meg -og spiser mer! Jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal få stoppet vekta, er så redd for at det skal gå alt for langt! Jeg har allerede spist meg ut av klesskapet, går kun i joggebukser og sambos skjorter Føler meg så fæl at jeg ikke har lyst til å treffe andre mennesker en gang

Skjønner at dette innlegget sikkert ikke vil hjelpe meg, men jeg trengte bare å få det ut og så håper jeg at kanskje det finnes noen her inne som har gode tips til meg? Jeg er så oppgitt og fortvilet over min egen situasjon, jeg prøver så hardt, men er bare så sliten og lei
 
Hei Kjære deg!
 
Dette hørtes slitsomt ut og leit for deg.
Får jeg lov å spørre hva du veier nå? (jeg vet at høyde og vekt ikke sier alt når man ikke ser en person, men det gir en pekepinn.)
 
Jeg tenker at det ikke er noe feil med innsatsen på treningsområdet. Du er absolutt aktiv nok så da er den andre siden av det kosten. Det hele handler jo om balanse, at man forbrenner like mye eller mer enn det man putter inn. Dette vet jo du helt sikkert masse om som har vært så opptatt av kost og vekt en god tid nå.
Det er ikke så rart at du føler ubehag ved å gå opp 3 klesstr på ett halvår, det betyr jo ikke at du har blitt overvektig, men jeg forstår at det handler om å føle seg komfortabel i sitt eget skinn og det gjør du åpenbart ikke.
 
Hva var årsaken til trøstespisingen i utgangspunktet, det at dere flyttet? At du hadde for mye å gjøre i hverdagen med jobb, skole og mammarollen?
Det er jo alltid en bakenforliggende grunn til at man trøstespiser og da må man kanskje prøve å fikse årsaken til det, ellers så vil det jo være meningsløst å forsøke å gå ned i vekt etter min mening. Det blir jo bare å fikse på "symptomene" ikke sant?
 
Klem
 
Huff, jeg lurer selv på hvor mye jeg veier! Jeg veide 50 kg for ca. 1 måned siden og jeg har ikke turt å veie meg etter det! Vil ikke bli for besatt av vekt heller, er jo også redd for at det skal gå for langt hvis jeg begynner å slanke meg igjen også [:(] Prøver å se de positive sidene med vektøkningen, som at jeg har fått menstruasjonen tilbake etter et helt år uten. Det er jo åpenbart et sunnhetstegn, men det er noen kg siden den kom tilbake for å si det sånt!

Det er vanskelig å sette fingeren på hva som er årssakene til problemet, men det startet like etter at vi flyttet fra byen! Da besøkte jeg jo selvfølgelig SATS mindre, men fortsatt ofte før sommerferien startet. En ting som har endret seg veldig er at jeg har blitt så asosial, enda mer enn tidligere. Da jeg gikk på VGS hadde jeg i det minste noen venninner på skolen, sånn ble det liksom ikke da jeg startet på privatgymnas. Sambo jobber veldig ofte, og mye ekstra for at vi skal rekke over alt økonomisk. Jeg kjenner ingen her som vi bor nå, unntaken svigers da... Jeg er egentlig kun sammen med Thorbjørn og sambo etter arbeidstid, og TB er jo bare våken noen timer når vi kommer oss hjem og sambo reiser på jobb kll seks på kvelden. Jeg er veldig ensom... Herregud for et patetisk innlegg[:(]
 
ORIGINAL: lykkelita*

Huff, jeg lurer selv på hvor mye jeg veier! Jeg veide 50 kg for ca. 1 måned siden og jeg har ikke turt å veie meg etter det! Vil ikke bli for besatt av vekt heller, er jo også redd for at det skal gå for langt hvis jeg begynner å slanke meg igjen også [:(] Prøver å se de positive sidene med vektøkningen, som at jeg har fått menstruasjonen tilbake etter et helt år uten. Det er jo åpenbart et sunnhetstegn, men det er noen kg siden den kom tilbake for å si det sånt!

Det er vanskelig å sette fingeren på hva som er årssakene til problemet, men det startet like etter at vi flyttet fra byen! Da besøkte jeg jo selvfølgelig SATS mindre, men fortsatt ofte før sommerferien startet. En ting som har endret seg veldig er at jeg har blitt så asosial, enda mer enn tidligere. Da jeg gikk på VGS hadde jeg i det minste noen venninner på skolen, sånn ble det liksom ikke da jeg startet på privatgymnas. Sambo jobber veldig ofte, og mye ekstra for at vi skal rekke over alt økonomisk. Jeg kjenner ingen her som vi bor nå, unntaken svigers da... Jeg er egentlig kun sammen med Thorbjørn og sambo etter arbeidstid, og TB er jo bare våken noen timer når vi kommer oss hjem og sambo reiser på jobb kll seks på kvelden. Jeg er veldig ensom... Herregud for et patetisk innlegg[:(]

 
Jeg er 160 høy og veier 49 kg. Jeg får daglig kommentarer på hvor tynn jeg er etter å ha født 2 barn, så tykk er du nok ikke søta[;)] 44 kg og 165 høy, person eller ikke, det er lite uansett hvor du legger de kiloene. Jeg tror nok sambo har helt rett når han sier du er fin[:D]
 
Jeg tror fokuset ditt på "sunn mat" var litt i overkant og har kanskje gjort noe med hodet og synet på kropp og sjel. Det er jo ingen tvil om at du er sunn og frisk. Derfor tror jeg kanskje at "profesjonell" hjelp kunne vært noe. Kanskje en samtale med helsesøster?
 
 
 
 
Det er ikke vekten du skal fokusere på


MEN


Din trivsel.

Står du og ser på badevekta hver dag så gjør det noe med deg psykisk.....

KAST DEN UT!!!!!

Jeg er og 165 cm, men jeg er over 100 kilo.
Hadde jeg stilt meg på vekta så hadde jeg og stresset voldsomt med de kiloene.

MEN jeg får på meg klærne fra i fjor sommer og jeg er overlykkelig pga det.
Jeg fikk på meg brudekjolen jeg giftet meg i for 2 år siden og DET er jeg og lykkelig over.

Jeg sliter med å gå ned i vekt pga sykdommene mine så jeg har bare lært meg at dette er noe jeg må leve med og ta små skritt av gangen.
Jeg har satt meg en vektgrense på 75 kilo. Kommer jeg ned dit om ørten år så er jeg overlykkelig.

Prøv heller og fokuser på andre ting i livet ditt enn vekta...


Hilsen feita[8D]
 
Syns det er så leit at du har et så dårlig selvbilde på kropp og vekt. Jeg støtter forslaget om å kaste ut vekta.

Helt ærlig så skjønner jeg ikke at du kan ha økt 3 størrelser i klær etter å ha gått opp 6 kg, men samtidig vet jeg at det er stor variasjon på klær og størrelser. Jeg finner aldri klær som passer om de er i smalt/trangt snitt, mens er det vid mote så må jeg ned flere hakk. Jeg har klær som passer meg bra fra 34 til 46! i klesskapet mitt. Det er irriterende for jeg kan ikke kjøpe noe uprøvd om jeg ikke har et identisk plagg fra før.

Tror nok ensomheten din er problemet her, hva med å finne en å gå tur sammen med i området du bor i? Snakk med naboene dine, heng opp en lapp på butikken osv. Jeg vil tro det er andre som mangler en venn i området du bor i og eller har lyst på en turkamerat.

Tror også det er lurt å snakke med helsesøster, kanskje hun har noen gode råd[;)]
 
uff kjære deg. Jeg har blitt bekymret for deg tidligere og nå kjenner jeg at bekymringen kommer tilbake. Det at du har mistet mensen er et tegn på¨at kroppen din ikke har det bra og at du veier for lite. Jeg har ingen tanker om at du veier for mye, tvert i mot..og at du får en reaksjon på at vekten peker oppover kan jeg skjønne når du har veid så lite. Men det betyr ikke at du blir usunn, det kan rett og slett bety at kroppen din reparerer seg.
I stedet for å fokuserer på trening(når jeg ser at du er såpass aktiv som du er) ville jeg heller fokusert på kostholdet ditt. Slik at du ihvertfall ser til å få riktig næring til kroppen, så som tussa skriver kan det være en ide å finne årsaken til at du trøstespiser.
Husk at du som er så aktiv skal ha nok energiinntak for energiuttaket ditt!
Husk at muskler også veier en del, så å veie en som er veldig aktiv/trener jevnlig kan gi et misvisende resultat. En vekt kan ødelegge mye mer enn å være motiverende..

Jeg vil anbefale deg å ta en skikkelig prat med f.eks fastlegen din hvis du klarer å åpne deg for h*n, eller helsesøster.

Dette er slett ikke et patetisk innlegg kjære deg, det er flott at du åpner deg og søker etter råd.[:)]

Jeg har en bror som er en slags kostholdsekspert og treningsveileder, så hvis du vil kan jeg be han lese innlegget ditt når han kommer hjem fra ferie og du kan få litt "ekspertråd" ang kosthold og trening[;)]

Stor klem
 
Hvis du veide 50 kg for 1 mnd siden, så er nok ikke vektøkningen formidabel siden da. Som Bdancer skriver så er du godt innenfor ifht normalvektig.
Men som jeg skriver over, dette tror jeg ikke handler egentlig så mye om kg, men om at du ikke føler at du har det bra med kroppen din. Alle andre vil nok si at du er slank/tynn, mens du ser noe helt annet. Du har tidligere hatt tendens til ett forstyrret forhold til mat og kropp/vekt. Jeg støtter også derfor forslaget om å snakke med noen. FOrtrinnsvis legen din som eventuelt kan henvise deg til psykolog med spisskompetanse på dette. Det fine er at du er klar over selv at du veide for lite og ikke var sunn, så jeg tror at med den rette hjelpen skal du få det bra igjen.
Hvor er det du bor egentlig? Ikke så lett å skaffe seg nytt nettverk når man flytter og man er så travel som du er i hverdagen. Det krever jo litt innsats og det er ikke enkelt når man ikke så lett kan komme fra pga barn osv.
Kanskje du skulle bytte ut en treningsøkt med en form for kurs/annen organisert aktivitet hvor du kanskje kan treffe noen likesinnede?
 
 
 
Hei søte deg. For meg kan det høres ut som om du har litt feil kroppsbilde ja. Du burde finne noen som du kan snakke med, som har peiling på dette. Lykke til[:)]
 
Tusen takk for så mange gode ord og råd! Det føles godt at så mange har tatt seg tid til å lese innlegget mitt og å svare på det[:)] Jeg kontaktet faktisk fastlegen min pga av dette allerede i februar 2010 og jeg har hatt flere timer hos henne, før jeg nå i august fikk treffe en psykolog. Jeg har vært til tre samtaler med han og har avtalt en ny time i september, denne blir muligens den siste... Når jeg sitter på kontoret hans så har jeg plutselig ingenting på hjertet, jeg tar meg selv i å sitte og prøve å høres fornuftig ut! Jeg er redd at han skal tenke jeg ikke er en god mor, at jeg er egoistisk som tenker så mye på meg selv osv. Samtidig så vet jeg at det bare er tull av meg, for jeg søkte jo hjelp nettopp for Thorbjørn sin del. Jeg var oppriktig redd for at jeg skulle bli ordentlig syk på et punkt! Men da jeg fikk hjelpen jeg ønsket meg, så ser det ut til at det ikke fungerer så godt likevel [&:] Psykologen min sier at da jeg er så bevisst på problemene mine selv, så tror han at jeg er på rett vei og derfor kan vi godt avslutte behandlingen for denne gang så lenge jeg føler meg komfortabel med det. Når han foreslår at jeg ikke trenger mer hjelp, så tror jeg heller ikke at han kan hjelpe meg. Jeg tror egentlig at jeg bare må hjelpe meg selv, men det er jo lettere sagt enn gjort!

Flere av dere foreslår at jeg skal kaste ut badevekta, men jeg er faktisk ikke så opptatt av vekt. Hvis jeg hadde veid 60 kg og sett bra ut, så hadde det vært helt ok. Det er når jeg ser meg selv i speilet at jeg blir misfornøyd, proporsjonene er feile, magen er ikke flat, lårene er for store, til og med knærne mine er blitt tjukke[&:] Jeg ser ikke bra ut i noen typer klær, jeg finner ingenting i butikkene og ender derfor opp med å bruke sambo sine joggebukser og store t-skjorter. Det gjør ikke akkurat at jeg ser bedre ut[8D]

Skulle ønske at jeg klarte å bare være fornøyd med kroppen min nå, jeg har en helt fantastisk kjæreste som daglig forteller at han forguder meg og at jeg ser mye bedre ut enn på lenge, men likevel får jeg rundt med en dårlig følelse hele dagen bare fordi jeg mistrives med hvordan jeg ser ut. Det høres sikker overfladisk ut at jeg bruker så mye tid på å være lei meg på grunn av eget utseendet, men jeg kan ikke noe for det. Jeg prøver å tenke på hvor heldig jeg er som har så mye positivt i livet mitt, og det er klart at det hjelper litt på! Jeg er jo glad når jeg er sammen med TB og sambo, men jeg er så mye alene og da blir den ekle, vonde følelsen mye sterkere igjen. Jeg går egentlig rundt med dårlig samvittighet hele dagen, selv når jeg ikke har noen grunn til det...

Huff, dette ble langt! Nå skal jeg faktisk krype til sengs med TB som enda ikke har sovnet. Han sitter i senga si og roper på meg [:)] Tenker vi får dele seng for i natt, det er alltid koselig! Men igjen, tusen takk for all respons! Jeg føler at jeg får mer igjen for å snakke med dere enn med psykologen min[;)][8D]
 
Kjære deg!

Dette er absolutt ikke et innlegg å skamme seg over! Du bør heller være stolt over at du tør å være åpen rundt det du føler er et problem. Det er absolutt et steg i riktig retning, men likevel langt fra mål...

Nå skal jeg ikke gjenta for mye av det som har blitt sagt i innleggene over her, men jeg må bare også få understreke at om en bare ser på vekt i forhold til høyde, så er det ingenting som tyder på at du har gått for mye opp i vekt. Den vektøkningen du har hatt, har mest sannsynlig vært en positiv endring for kroppen din, noe som mellom annet vises ved at du har fått igjen menstruasjonen. Det du skriver om at din kjære også sier at du ser mye bedre ut enn på lenge, viser også at vektoppgangen har gjort kroppen din godt. Å være undervektig (generelt sett, uavhengig om det er i forbindelse med spiseforstyrrelse eller ikke) fører nemlig til flere konsekvenser enn en gjerne tenker over, både fysiske og psykiologiske som bl.a.: måten en tenker på, redusert konsentrasjonsevne, redusert stemningsleie, "maskert" personlighet, "tvangsmessig atferd" (mtp rutiner og struktur), omfattende konsekvenser for hjerte og sirkulasjon, endringer i både hormonbalanse, beinstruktur, fordøyelse og muskulatur ++

(Om du vil vite mer om akkurat dette med konsekvenser av undervekt, så ta gjerne kontakt med meg på pm. Har nettopp hatt eksamen i et relativt omfattende fag der spiseforstyrrelser og spesielt atferd knyttet til dette var en stor del av emnet).

Når du skriver at du går til psykolog, hvorfor gjør du dette (altså, hva er målet med behandlingen)?
Er det "bare" for å få "lufta" det en evt måtte sitte inne med, eller er det et spesifikt behandlingsopplegg mtp spiseforstyrrelser?
Og om det er mtp spiseforstyrrelser, hvordan foregår behandlingen? Er det kun samtaler, eller et mer aktivt opplegg?

Det du skriver om at du plutselig ikke har noe på hjertet og at du er redd for hva han skal tenke om deg og dine evner som mor osv, er dessverre veldig vanlig, spesielt mtp det en kaller "flink-pike-syndrom". Men dessverre hjelper dette ikke til progresjon i behandlingen, siden problemene som burde ha komt frem i dagen holdes skjulte. Eneste resultat av dette er at du gir behandler et "falskt" inntrykk av at problemene er mindre enn de er (noe som gjerne gir deg som person en positiv bekreftelse på at du har kontroll), uten at en kommer noen vei med de faktiske problemene. Jeg har selv erfaring akkurat på dette feltet, da jeg har gjort akkurat samme feilen selv...

Når det gjelder spesifikk behandling av evt spiseforstyrrelser, finnes det mange ulike måter å utføre dette på, men noe som begynner å bli mer og mer vanlig, er kognitiv atferdsterapi. Denne behandlingsmetoden tar sikte på å endre atferden rundt spiseproblemet før en evt legger fokus på selve årsaken til problemet. På denne måten sikrer en at nye "friske" vaner er godt innarbeidet, noe som igjen er med på å minske risikoen for tilbakefall. Å kun fokusere på å identifisere årsaken bak problemet, legger ikke det samme gode grunnlaget, fordi følelser spesielt er mye vanskeligere å endre enn atferden.

...jeg merker at jeg kunne ha skrevet en hel bok her, så jeg tror jeg skal gi meg nå.

Men som nevnt, så har jeg god kunnskap rundt dette med evt spiseforstyrrelser og også en del kompetanse på CBT-E (kognitiv atferdsterapi v/ spiseforstyrrelser) i tillegg til en god del egenerfaring, så om du lurer på noe eller bare vil lufte deg litt, så ikke nøl på å ta kontakt med meg på pm [:)]

Til slutt, bare for å oppsummere litt, det andre over meg her nevner om mulig spiseforstyrrelse:
Ut fra det du har skrevet før, og skriver i denne tråden, passer det meste rimelig godt inn det en kaller for "spesifikk psykopatologi for spiseforstyrrelser:

• Selvevaluering baseres figur, kropp og vekt (du beskriver hvordan du føler deg/er ut fra hvordan kroppen din ser ut)
• Regulere følelser ved å forsøke å kontrollere kroppen gjennom mat (du skriver at du trøstespiser)

Konsekvenser:
• Overopptatt og bekymring rundt vekt (noe som kommer tydelig frem i hele innlegget)
• Kroppssjekking og frekvent evaluering av figur (du nevner bl.a. at du er "feilproporsjonert")
• Følelsen av å være lite attraktiv: ”Å føle seg tykk”
• Overkontrollere matinntak
• Kompensasjon (i ditt tilfelle: trening, eller kompenserer du på andre måter også?)

Jeg sier ikke alt dette for å virke "bedrevitende" ved at "jeg vet hva som er best for deg", men jeg blir oppriktig bekymret av å lese innlegget ditt, og håper noe av dette kan bidra til å hjelpe deg, slik at du kan få det bedre med deg selv.

Stor klem
 
Ble sittende her og tenke jeg...

...og ser at innlegget mitt over her kanskje kan virke litt "dømmende", og at jeg slår veldig hardt ned på deg. Det er absolutt ikke meningen...

Men, for å ta det helt enkelt, om jeg skal komme med spesifikke råd, uten å analysere og lese så mye mellom linjene, har jeg følgende å komme med:

Når det gjelder trøstespisingen, sier du selv at du er kommet inn i en ond sirkel, og for å kunne få bukt med dette problemet er du nødt til å bryte den onde sirkelen. Det som kan være lurt er å sette opp en "kjedeanalyse" over forløpet rundt trøstespisingen.
Hva er det som utløser trøstespisingen? Er det spesielle situasjoner som trigger? (At du er alene, at du kjeder deg, at du tenker "for mye" osv.) Når du har satt opp et slikt "skjema", prøver du å lage deg "kriseruter", altså andre "veier" som fører bort fra trøstespisingen. At du f.eks. løper en tur (kun et eksempel, selvsagt går ikke det om du er alene med TB), ringer noen du kan snakke med osv. Og gjør det gjerne slik at du innfører "kriseløsningene" lenge før sele situasjonen oppstår. (F.eks. at du allerede om formiddagen avtaler med en venninne at du kommer til å ringe henne denne kvelden, siden du vet at du f.eks. skal være alene).

Treningen din er det ingenting i veien med, og du sier selv at da må det være kostholdet det er noe galt med. Jeg VET, utfra alt du har skrevet her tidligere at du er en ekstremt kunnskapsrik og oppegående jente, som har FULL oversikt over hva som er et sunt kosthold. Problemet her er ikke at du ikke "vet" at det er usunt å spise f.eks. store mengder sjokolade, men at kostholdsatferden din (altså i dette tilfellet: trøstespising) ikke er sunn. Og for å få bukt med dette må du altså komme deg ut av den onde sirkelen.



...nå er det natta her, men jeg kunne ha skrevet side opp og ned her kjenner jeg [:o]
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp