Prøverpåbabynr3
Forelsket i forumet
Hmm, så en del av dere som la ut slike dagbøker, og jeg har litt lyst til å øke innleggstallene mine så hvorfor ikke?
Må allikevel innrømme at jeg syns sånt er en smule ukomfortabelt, men da er det godt man er ganske anonym til tross
Så som overskriften sa så er jeg nå på min vei til å bli tobarnsmamma I en tidlig alder. Før jeg fikk sønnen min så ville jeg egentlig ikke ha barn.. Eller riktigere sagt, jeg så for meg et liv med enten tre barn eller ingen. Jeg hadde hvertfall ingen ønsker om å få barn såpass tidlig!
Vel, jeg og faren hans hadde vært sammen en god stund, 2-3 år hadde det vel gått. Og p-pillene mine bestemte seg for å ikke fungere. Flott! Jeg var 15 og skulle bli mamma.... What!?!?
Vel det mest logiske for andre var visst at jeg skulle ta abort. Jeg ble møtt med avsky og stygge blikk. Allikevel var det ingen som ga meg noe særlig kjeft, utenom moren min. Hun sa jeg MÅTTE ta abort, endte med at jeg løy om at jeg hadde tatt abort og kom etter uke 12 og løy enda mer og kom med noe tåpelig som at "legen sa aborten ikke funka".
Nå ler jeg av det, men der og da var jeg livredd. At hun skulle tvinge meg allikevel, eller at jeg nå skulle bli kastet ut av familien igjen.
Vel det gikk veldig bra, og idag mens jeg ser på sønnen min kan jeg ta meg selv i å tenke at mennesker rundt som liksom skal være glad i meg, ville at jeg skulle drepe den vakre gutten som nå løper omkring og ber meg se på alle de forskjellige steinene I veikanten, og som kommer med blomster og sier her mamma, se!
Den flotte gutten hadde jeg null peiling på at lå i magen, alt jeg visste var at det var en baby. Jeg fikk en smart og god gutt, som snart fyller 2 år, og som snakker som en foss og gir meg klemmer og kyss herfra til månen. Han trasser og sutrer, men han gir så mye kjærlighet at det ser man lett forbi.
Hvordan vil man ikke ha flere av han?
Må allikevel innrømme at jeg syns sånt er en smule ukomfortabelt, men da er det godt man er ganske anonym til tross
Så som overskriften sa så er jeg nå på min vei til å bli tobarnsmamma I en tidlig alder. Før jeg fikk sønnen min så ville jeg egentlig ikke ha barn.. Eller riktigere sagt, jeg så for meg et liv med enten tre barn eller ingen. Jeg hadde hvertfall ingen ønsker om å få barn såpass tidlig!
Vel, jeg og faren hans hadde vært sammen en god stund, 2-3 år hadde det vel gått. Og p-pillene mine bestemte seg for å ikke fungere. Flott! Jeg var 15 og skulle bli mamma.... What!?!?
Vel det mest logiske for andre var visst at jeg skulle ta abort. Jeg ble møtt med avsky og stygge blikk. Allikevel var det ingen som ga meg noe særlig kjeft, utenom moren min. Hun sa jeg MÅTTE ta abort, endte med at jeg løy om at jeg hadde tatt abort og kom etter uke 12 og løy enda mer og kom med noe tåpelig som at "legen sa aborten ikke funka".
Nå ler jeg av det, men der og da var jeg livredd. At hun skulle tvinge meg allikevel, eller at jeg nå skulle bli kastet ut av familien igjen.
Vel det gikk veldig bra, og idag mens jeg ser på sønnen min kan jeg ta meg selv i å tenke at mennesker rundt som liksom skal være glad i meg, ville at jeg skulle drepe den vakre gutten som nå løper omkring og ber meg se på alle de forskjellige steinene I veikanten, og som kommer med blomster og sier her mamma, se!
Den flotte gutten hadde jeg null peiling på at lå i magen, alt jeg visste var at det var en baby. Jeg fikk en smart og god gutt, som snart fyller 2 år, og som snakker som en foss og gir meg klemmer og kyss herfra til månen. Han trasser og sutrer, men han gir så mye kjærlighet at det ser man lett forbi.
Hvordan vil man ikke ha flere av han?
Gleder meg til å følge deg 
Jeg er virkelig ikke flink til å loggføre noen ting 
Nå er han snart 2 år! 
og denne gangen legger jeg merke til symptomer jeg IKKE hadde før jeg var laaaangt ut i graviditeten med S 
halsbrann, en god del ligamentsmerter, voksesmerter i beina!? 
