Varmeteppe og massasjepistol

[*Maya*]

For en skjønn mann du har
Min mann bekymrer seg over hvilke ulemper dette medfører for han
Spennende å høre hva jordmora sier om varmeteppe.

Ja jeg er så heldig som har han Han har fått meg til å klare å holde ut prøvetida når jeg har hatt nedturer og vært nær å gi opp. Han bærer handleposer og stiller opp uansett hva jeg måtte trenge hjelp med. Han er med på ultralydsjekker og jordmortimer. Historien rundt hans engasjement er at han har 3 barn fra før som han ser veldig lite. Ho eldste har vi hver 3 helg, mens de to yngste kanskje vi har her på en overnatting et par ganger i året da mamman flytta veldig langt unna og dessverre ikke er særlig samarbeidsvillig. Han ønsker så veldig å få følelsen av å være pappa på orntlig og ikke bare når det passer de mødrene. Når hans unger var små og han bodde med dem ble han ikke inkludert av mora da alt kun var bra nok når hun selv gjorde ting. Så han har et veldig stort ønske om å få være pappa på fulltid og kunne delta og oppleve reisa fra start og følge utviklingen. Nå går han glipp av alt med barna sine. Han er også helt fantastisk med de tre store barna mine. Han stiller opp og er tilstede for dem.
Vi møttes i Juni 2023 og har hatt det helt magisk siden. Vi finner løsninger på alt og samarbeider så utrolig bra. Nå gleder vi oss til å få en liten krabat som kan bli med ut på masse turer i skog og mark

 

[Lykkenerkjærlighet]

Ja jeg er så heldig som har han Han har fått meg til å klare å holde ut prøvetida når jeg har hatt nedturer og vært nær å gi opp. Han bærer handleposer og stiller opp uansett hva jeg måtte trenge hjelp med. Han er med på ultralydsjekker og jordmortimer. Historien rundt hans engasjement er at han har 3 barn fra før som han ser veldig lite. Ho eldste har vi hver 3 helg, mens de to yngste kanskje vi har her på en overnatting et par ganger i året da mamman flytta veldig langt unna og dessverre ikke er særlig samarbeidsvillig. Han ønsker så veldig å få følelsen av å være pappa på orntlig og ikke bare når det passer de mødrene. Når hans unger var små og han bodde med dem ble han ikke inkludert av mora da alt kun var bra nok når hun selv gjorde ting. Så han har et veldig stort ønske om å få være pappa på fulltid og kunne delta og oppleve reisa fra start og følge utviklingen. Nå går han glipp av alt med barna sine. Han er også helt fantastisk med de tre store barna mine. Han stiller opp og er tilstede for dem.
Vi møttes i Juni 2023 og har hatt det helt magisk siden. Vi finner løsninger på alt og samarbeider så utrolig bra. Nå gleder vi oss til å få en liten krabat som kan bli med ut på masse turer i skog og mark

Ååå dette høres jo bare heeelt nydelig ut Så utrolig herlig. Forstår veldig godt at han har lyst å få være pappa helt fra starten av, både i svangerskap og etter fødselen. Man klarer jo ikke å utvikle den samme relasjon om en først ikke slipper til og deretter ser barna så lite. Magisk med et sånt engasjement

 

[*Maya*]

Han hadde ikke lyst på flere barn. Den ulempen det medfører for han at jeg får hyperemesis At jeg da ikke kan gjøre alt jeg ellers gjør og at det da blir overveldende mye på han.

Å herlighet, dette hørtes ikke helt bra ut Håper du får den hjelpen du trenger av han?

 

[Lykkenerkjærlighet]

Å herlighet, dette hørtes ikke helt bra ut Håper du får den hjelpen du trenger av han?

 

[mamat2prinsesser&4prinser]

Han hadde ikke lyst på flere barn. Den ulempen det medfører for han at jeg får hyperemesis At jeg da ikke kan gjøre alt jeg ellers gjør og at det da blir overveldende mye på han.

Huff Han høres ikke særlig grei ut:-/ altså, dere har større barn, så er vel ikke akkurat så mye som "ligger" på han?

 

[Lykkenerkjærlighet]

Huff Han høres ikke særlig grei ut:-/ altså, dere har større barn, så er vel ikke akkurat så mye som "ligger" på han

 

[mamat2prinsesser&4prinser]

Nei det blir ikke like mye på han denne gang som sist. Da var de så små og han kjørte for livet for å rekke å hente i bhg når han måtte både hente og levere. Og å rekke middag og å besøke meg på sykehuset før 2 to små skulle legges. Og klesvask, husarbeid og handling, alt alene. Men all oppfølging av barna, lekser, middag og husarbeid vil jo falle på han selv om de wr større. Så det er jo mye når en ikke er vant med alt alene. De er nå 9 og 12 år

Joa, men jeg ser bare ikke den Du som gjør all jobben og som ligger dausjuk Mannen min tar seg av 5 barn i alderen 15år, 13 år, 10 år, 4 år og 18 mnd Ordner alt, han klager ikke Jeg er tydeligvis en veldig heldig dame

 

[*Maya*]

Nei det blir ikke like mye på han denne gang som sist. Da var de så små og han kjørte for livet for å rekke å hente i bhg når han måtte både hente og levere. Og å rekke middag og å besøke meg på sykehuset før 2 to små skulle legges. Og klesvask, husarbeid og handling, alt alene. Men all oppfølging av barna, lekser, middag og husarbeid vil jo falle på han selv om de wr større. Så det er jo mye når en ikke er vant med alt alene. De er nå 9 og 12 år

Unskyld at jeg sier dette, men.....det du ramser opp der er helt vanlig å gjennomføre for alle de tusenvis av aleneforeldre rundt omkring. Og da varer det i årevis. Han må trå til litt ekstra i noen få måneder og det burde han klare uten å klage. Jeg hadde 3 barn fra 5,5 år og nedover alene i mange år. Såklart er det hektisk men han har fint lite å klage over for den korte perioden syns jeg. Ungene dine er jo store så han får null sympati fra meg. Sorry for min korte gravidlunte men nå syns jeg han behandla deg dårlig ved å klage over at du er dårlig i formen

 

[Lykkenerkjærlighet]

Huff Han høres ikke særlig grei ut:-/ altså, dere har større barn, så er vel ikke akkurat så mye som "ligger" på han?

Nei for øyeblikket skal jeg være enig. Han synes nok fryktelig synd på seg selv pga dette her. Han vil ikke snakke om graviditeten. Og trenger nok mer tid på å fordøye det. Men.... Han hadde ikke lyst på flere.... Og gjorde det likevel for meg

 

[Lykkenerkjærlighet]

Unskyld at jeg sier dette, men.....det du ramser opp der er helt vanlig å gjennomføre for alle de tusenvis av aleneforeldre rundt omkring. Og da varer det i årevis. Han må trå til litt ekstra i noen få måneder og det burde han klare uten å klage. Jeg hadde 3 barn fra 5,5 år og nedover alene i mange år. Såklart er det hektisk men han har fint lite å klage over for den korte perioden syns jeg. Ungene dine er jo store så han får null sympati fra meg. Sorry for min korte gravidlunte men nå syns jeg han behandla deg dårlig ved å klage over at du er dårlig i formen

Ja det er det nok. Men det passet ikke for han, han hadde ikke valgt det, verken da eller igjen. Akurat det har jeg sagt tidligere, da han brukte det som argument for å ikke prøve igjen. Hvor vanskelig han hadde det. Aleneforeldre klarer det, de med partnere i nordsjøen osv . Men han mener det over hodet ikke kunne sammenlignes og ble drit sur over å høre det. For det er enten valg man har tatt eller en hverdag man er vant med. Ikke noe som plutselig oppstår ut av det blå fordi partneren blir syk, og man samtidig må innom sykehuset med ungene fordi de savner mamma. Og man bekymrer seg over syk partner.

Det var da altså. Han syntes han hadde det helt ekstremt tøft og han syntes det var veldig synd på han. (Selvfølgelig syntes han synd på meg og). Slik var hans opplevelse av det, at han hadde det sykt tøft. Og det kan jeg ikke si så mye på. Utover at han ikke tåler så mye og har dårlig kapasitet. Så kan ikke jeg si at han ikke opplevde det som fryktelig hardt.

Han klager ikke over at jeg er i dårlig form altså. Men han er furten og nedstemt. Fordi jeg har blitt gravid.

 

[mamat2prinsesser&4prinser]

Nei for øyeblikket skal jeg være enig. Han synes nok fryktelig synd på seg selv pga dette her. Han vil ikke snakke om graviditeten. Og trenger nok mer tid på å fordøye det. Men.... Han hadde ikke lyst på flere.... Og gjorde det likevel for meg

Synes fortsatt ikke noe om hvordan han behandler deg

 

[mamat2prinsesser&4prinser]

Ja det er det nok. Men det passet ikke for han, han hadde ikke valgt det, verken da eller igjen. Akurat det har jeg sagt tidligere, da han brukte det som argument for å ikke prøve igjen. Hvor vanskelig han hadde det. Aleneforeldre klarer det, de med partnere i nordsjøen osv . Men han mener det over hodet ikke kunne sammenlignes og ble drit sur over å høre det. For det er enten valg man har tatt eller en hverdag man er vant med. Ikke noe som plutselig oppstår ut av det blå fordi partneren blir syk, og man samtidig må innom sykehuset med ungene fordi de savner mamma. Og man bekymrer seg over syk partner.

Det var da altså. Han syntes han hadde det helt ekstremt tøft og han syntes det var veldig synd på han. (Selvfølgelig syntes han synd på meg og). Slik var hans opplevelse av det, at han hadde det sykt tøft. Og det kan jeg ikke si så mye på. Utover at han ikke tåler så mye og har dårlig kapasitet. Så kan ikke jeg si at han ikke opplevde det som fryktelig hardt.

Han klager ikke over at jeg er i dårlig form altså. Men han er furten og nedstemt. Fordi jeg har blitt gravid.

Uff, får vondt av deg

 

[Lykkenerkjærlighet]

Synes fortsatt ikke noe om hvordan han behandler deg

I kveld viste jeg han bildene av testene. Og han var interessert. Så det er jo framgang

 

[mamat2prinsesser&4prinser]

I kveld viste jeg han bildene av testene. Og han var interessert. Så det er jo framgang

Bra

 

[Lykkenerkjærlighet]

Bra

Ja

 

[*Maya*]

I kveld viste jeg han bildene av testene. Og han var interessert. Så det er jo framgang

Ja Jeg sa igår kveld hva jeg synes om denne selvmedlidenheten, og at jeg ikke har tenkt å være ydmyk og finne meg i at han er ukoselig mot meg fordi jeg har blitt gravid. Så det er godt mulig han har tatt det til seg.

Han var og interessert i å høre om min frustrasjon om å ikke få tak i Xonvea på noen apotek. Og glad på mine vegne når gynojolog fra sykehuset ringte i kveld og sa hun kunne skrive ut Zonat også kjøper jeg Pyridoxin

Så bra at du sa ifra og at han ser ut til å ha tatt det til seg, for slik oppførsel går bare ikke ann. Håper dere finner gode løsninger fremover sammen sånn at du kommer deg gjennom svangerskapet på best mulig måte med støtte fra mannen din

 

[mamat2prinsesser&4prinser]

Ja Jeg sa igår kveld hva jeg synes om denne selvmedlidenheten, og at jeg ikke har tenkt å være ydmyk og finne meg i at han er ukoselig mot meg fordi jeg har blitt gravid. Så det er godt mulig han har tatt det til seg.

Han var og interessert i å høre om min frustrasjon om å ikke få tak i Xonvea på noen apotek. Og glad på mine vegne når gynojolog fra sykehuset ringte i kveld og sa hun kunne skrive ut Zonat også kjøper jeg Pyridoxin

Så flott han har tatt det til seg, for en slik oppførsel er ikke akseptabel Alle fortjener å bli behandlet med respekt og verdighet

 

[Lykkenerkjærlighet]

Så flott han har tatt det til seg, for en slik oppførsel er ikke akseptabel Alle fortjener å bli behandlet med respekt og verdighet

Det er sant. Men jeg vet ikke helt hva jeg har skrevet som får dere til å tro at han har hatt en sånn stygg oppførsel Han har ikke vært slem mot meg. Sur og grinete har han vært.

Men det er nok ganske mange som ville forstått han og. Som ville sagt til meg;
Ja hva forventer du når du "presser" mannen din til å få et barn han ikke vil ha.... ?

I løpet av disse seks årene som har gått siden svangerskapsavbruddet, så har jeg Googlet opp i mente angående uenighet om antall barn, all slags forum, artikler og spesialister har uttalt seg. Og den allmenne enighet har vel vært "at du kan ikke få et til barn når partneren ikke ønsker, den som ikke vil bestemmer" .

Så selv om han har sagt ja flere ganger i løpet av disse årene så har det at han over hodet ikke vil, vært en stor medvirkende årsak til at jeg har unngått å blitt gravid.
Hovedårsaken er livredselen for å bli så syk som jeg ble, at jeg må avbryte.
Men også det at han ikke vil. Det hadde vært så mye lettere å gått inn i alvorlig sykdom dersom barnet var sterkt ønsket fra hans side og.
Jeg har lagt press og sagt at det er større risiko for at forholdet kan ryke dersom jeg bebreide han i fremtiden for at det ikke ble en baby, enn at det faktisk blir en baby. Dette er ikke en mann som har vært usikker på hvor vidt ham ville ha to eller tre. Han har vært helt bastant på at to var nok helt fra start, eller fra jeg begynte å snakke om en til i 2016. Så ble jeg uplanlagt gravid i 2017 da. Og da var vi enige om at dette skulle vi klare.
Men da det ikke ble, var han like bastant på at han ville ha to. Og st vi avbrøt for en grunn.

Han ble ordentlig dårlig bare av tanken på å begynne på ny. Jeg tror faktisk aldri jeg har vært borti en mann som har vært så skråsikker på noe som han, på akurat dette.
Likevel ble han med. Fordi han åpenbart vil være sammen med meg. Ble med av redsel for at det kan ødelegge oss i framtiden, når det er for sent for et til barn.

Men... Nå har han tatt det valget...

NÅ må han stå for det. Nå var han med å laget dette barnet. Nå må han støtte meg i svangerskapet. Han må ta seg av dette barnet og vise det like stor kjærlighet som han viser de andre to.
Han har tatt et valg ingen kunne tvinge han til. Og han må prøve så godt han kan å ikke være så selvmedlidende. Han er nok en over gjennomsnittet negativ person, rett og slett. Så han klarer ikke alltid å styre surmulingen sin og late som om han er glad når han ikke er det.

Og jeg har valgt å leve med en mann som er stødig som et fjell, alltid stiller opp for meg og ungene. Jeg giftet meg med han i september 2021. Selv om jeg etter 13 år viste at han var en over gjennomsnittet negativ person (huff høres stygt ut å si, men ja, noen er mindre sprudlende og ser litt mørkere på livet enn andre enn andre) , så valgte jeg å gifte meg med han for alle de positive sidene hans. Og jeg har og tatt et valg med å lage et barn med en mann jeg vet at virkelig ikke vil. Så da tar jeg med i beregningen at han støtter og stiller opp, også må jeg bare forvente at han ikke kommer til å klare å skjule negativitet sin.

 

[mamat2prinsesser&4prinser]

Det er sant. Men jeg vet ikke helt hva jeg har skrevet som får dere til å tro at han har hatt en sånn stygg oppførsel Han har ikke vært slem mot meg. Sur og grinete har han vært.

Men det er nok ganske mange som ville forstått han og. Som ville sagt til meg;
Ja hva forventer du når du "presser" mannen din til å få et barn han ikke vil ha.... ?

I løpet av disse seks årene som har gått siden svangerskapsavbruddet, så har jeg Googlet opp i mente angående uenighet om antall barn, all slags forum, artikler og spesialister har uttalt seg. Og den allmenne enighet har vel vært "at du kan ikke få et til barn når partneren ikke ønsker, den som ikke vil bestemmer" .

Så selv om han har sagt ja flere ganger i løpet av disse årene så har det at han over hodet ikke vil, vært en stor medvirkende årsak til at jeg har unngått å blitt gravid.
Hovedårsaken er livredselen for å bli så syk som jeg ble, at jeg må avbryte.
Men også det at han ikke vil. Det hadde vært så mye lettere å gått inn i alvorlig sykdom dersom barnet var sterkt ønsket fra hans side og.
Jeg har lagt press og sagt at det er større risiko for at forholdet kan ryke dersom jeg bebreide han i fremtiden for at det ikke ble en baby, enn at det faktisk blir en baby. Dette er ikke en mann som har vært usikker på hvor vidt ham ville ha to eller tre. Han har vært helt bastant på at to var nok helt fra start, eller fra jeg begynte å snakke om en til i 2016. Så ble jeg uplanlagt gravid i 2017 da. Og da var vi enige om at dette skulle vi klare.
Men da det ikke ble, var han like bastant på at han ville ha to. Og st vi avbrøt for en grunn.

Han ble ordentlig dårlig bare av tanken på å begynne på ny. Jeg tror faktisk aldri jeg har vært borti en mann som har vært så skråsikker på noe som han, på akurat dette.
Likevel ble han med. Fordi han åpenbart vil være sammen med meg. Ble med av redsel for at det kan ødelegge oss i framtiden, når det er for sent for et til barn.

Men... Nå har han tatt det valget...

NÅ må han stå for det. Nå var han med å laget dette barnet. Nå må han støtte meg i svangerskapet. Han må ta seg av dette barnet og vise det like stor kjærlighet som han viser de andre to.
Han har tatt et valg ingen kunne tvinge han til. Og han må prøve så godt han kan å ikke være så selvmedlidende. Han er nok en over gjennomsnittet negativ person, rett og slett. Så han klarer ikke alltid å styre surmulingen sin og late som om han er glad når han ikke er det.

Og jeg har valgt å leve med en mann som er stødig som et fjell, alltid stiller opp for meg og ungene. Jeg giftet meg med han i september 2021. Selv om jeg etter 13 år viste at han var en over gjennomsnittet negativ person (huff høres stygt ut å si, men ja, noen er mindre sprudlende og ser litt mørkere på livet enn andre enn andre) , så valgte jeg å gifte meg med han for alle de positive sidene hans. Og jeg har og tatt et valg med å lage et barn med en mann jeg vet at virkelig ikke vil. Så da tar jeg med i beregningen at han støtter og stiller opp, også må jeg bare forvente at han ikke kommer til å klare å skjule negativitet sin.

Virker bare som han ikke har behandlet deg pent, er da ikke greit å være sur mot deg fordi du er gravid? Han valgte jo selv å bli med på å ha sex? Ingenting kan unnskylde hans oppførsel, kun han selv! Sur og grinete mot deg, er heller ikke å behandle deg med respekt Er han en pessimist av natur? Håper han har tatt det til seg, det du har sagt til han, og at han framover kommer til å glede seg over graviditeten og den lille sammen med deg- for det fortjener du Når han ble med på å lage barnet, så får han støtte deg hele veien også

 

[VilleVilma]

Det er sant. Men jeg vet ikke helt hva jeg har skrevet som får dere til å tro at han har hatt en sånn stygg oppførsel Han har ikke vært slem mot meg. Sur og grinete har han vært.

Men det er nok ganske mange som ville forstått han og. Som ville sagt til meg;
Ja hva forventer du når du "presser" mannen din til å få et barn han ikke vil ha.... ?

I løpet av disse seks årene som har gått siden svangerskapsavbruddet, så har jeg Googlet opp i mente angående uenighet om antall barn, all slags forum, artikler og spesialister har uttalt seg. Og den allmenne enighet har vel vært "at du kan ikke få et til barn når partneren ikke ønsker, den som ikke vil bestemmer" .

Så selv om han har sagt ja flere ganger i løpet av disse årene så har det at han over hodet ikke vil, vært en stor medvirkende årsak til at jeg har unngått å blitt gravid.
Hovedårsaken er livredselen for å bli så syk som jeg ble, at jeg må avbryte.
Men også det at han ikke vil. Det hadde vært så mye lettere å gått inn i alvorlig sykdom dersom barnet var sterkt ønsket fra hans side og.
Jeg har lagt press og sagt at det er større risiko for at forholdet kan ryke dersom jeg bebreide han i fremtiden for at det ikke ble en baby, enn at det faktisk blir en baby. Dette er ikke en mann som har vært usikker på hvor vidt ham ville ha to eller tre. Han har vært helt bastant på at to var nok helt fra start, eller fra jeg begynte å snakke om en til i 2016. Så ble jeg uplanlagt gravid i 2017 da. Og da var vi enige om at dette skulle vi klare.
Men da det ikke ble, var han like bastant på at han ville ha to. Og st vi avbrøt for en grunn.

Han ble ordentlig dårlig bare av tanken på å begynne på ny. Jeg tror faktisk aldri jeg har vært borti en mann som har vært så skråsikker på noe som han, på akurat dette.
Likevel ble han med. Fordi han åpenbart vil være sammen med meg. Ble med av redsel for at det kan ødelegge oss i framtiden, når det er for sent for et til barn.

Men... Nå har han tatt det valget...

NÅ må han stå for det. Nå var han med å laget dette barnet. Nå må han støtte meg i svangerskapet. Han må ta seg av dette barnet og vise det like stor kjærlighet som han viser de andre to.
Han har tatt et valg ingen kunne tvinge han til. Og han må prøve så godt han kan å ikke være så selvmedlidende. Han er nok en over gjennomsnittet negativ person, rett og slett. Så han klarer ikke alltid å styre surmulingen sin og late som om han er glad når han ikke er det.

Og jeg har valgt å leve med en mann som er stødig som et fjell, alltid stiller opp for meg og ungene. Jeg giftet meg med han i september 2021. Selv om jeg etter 13 år viste at han var en over gjennomsnittet negativ person (huff høres stygt ut å si, men ja, noen er mindre sprudlende og ser litt mørkere på livet enn andre enn andre) , så valgte jeg å gifte meg med han for alle de positive sidene hans. Og jeg har og tatt et valg med å lage et barn med en mann jeg vet at virkelig ikke vil. Så da tar jeg med i beregningen at han støtter og stiller opp, også må jeg bare forvente at han ikke kommer til å klare å skjule negativitet sin.

Er han en mann som er flink til å snakke om følelser? Min første tanke uten at jeg kjenner noen av dere er kanskje bare at han er litt «mann» i den forstand at han sikkert er litt redd. Redd for å se deg så syk. Redd for at det skal bli like ille som sist. Redd for at dere må avbryte igjen, men at det blir for vanskelig å si, så det kommer ut som surmuling?
Ikke at det blir en unnskyldning, men kanskje en forklaring?