MammaMia87
Betatt av forumet
Noen som er kjent med eller har erfaring med dette? 
Vanishing twin syndrome.
- Trådstarter MammaMia87
- Opprettet
MammaMia87
Betatt av forumet
Vi er i uke 10+6 nå. Gyn fant fortsatt to bankende hjerter der inne, men vi så stor forskjell på størrelsen.
Hva lurer du på?
Vi opplevde dette i uke 10 med Nr 1. Fortsatt rart å tenke på 8 år senere...
Vi går liksom nå bare å venter på at "den minste" skal forsvinne, men hva kan jeg forvente meg? Smerter? Blødninger? Hvordan vet vi når det er et faktum at det kun er en igjen? Og hvordan blir fremtiden? Tenker du ofte på at det skulle blitt to?
Jeg er redd for at sorgen over den minste skal overgå gleden over den største
Vi har legetime i morgen, jordmor på mandag og gyn igjen om to uker så blir fulgt opp, men så noen hadde blitt fulgt opp av nasjonalt senter for fostermedisin og lignende steder. Erfaring på det området?
Muskatt
Langtidsbruker men ingen fanatiker :-)
Skjønner du har mange tanker ja!
Hos oss var det forsåvidt enklere. Startet med en voldsom blødning 10+5. Skulle på ul egentlig dagen etter.
Ingen smerter, men pga blødningen ble jeg redd. På legevakten sa de at det nok var en spontanabort, men sendte oss videre til sykehus samme kveld pga mengden blod. da vi kom inn til legen var blødningen stoppet helt.
Under ul viste det seg en liten sprett med bankende hjerte. Videre undersøkelser viste en tom fostersekk. Vi fikk oppfølging med ul fram til den vanlige ul i uke 18, og de mente det her var snakk om en wt. Det står på helsekortet også.
Det gikk fint med tvilling to. Hun ble fulgt tett opp som sagt. Men ikke av noen spesiell fostermedisiner.
Det kan jo hende du blir fulgt opp av dem fordi det bør følges opp når en er mye mindre enn den andre uansett? Ikke nødvendigvis fordi de tror den ene ikke vil klare seg?
Jeg har hatt mange tanker rundt det som skjedde. For min del syns jeg dette med sorg og glede ble helt motsatt av hva du er redd for. Jeg fikk dårlig samvittighet fordi jeg ikke hadde krefter til å sørge over den som ikke greide seg. For hadde det bare vært en hadde sorgen vært så bunnløs. Som om jeg snøt babyen min for en ordentlig sorgperiode liksom.
Og nå, 8 år og to barn til etter så tenker jeg jo, at om det hadde kommet tvillinger første gangen hadde jeg ikke hatt de to andre, og det er jo umulig å se for seg!
Vi har ikke fortalt det til hun som egentlig skulle vært to. Hun skal gå vite det senere, eller om hun begynner å prate om et udefinert savn etter et søsken. Rett og slett for å unngå at min historie legger seg som et 'falskt' minne hos henne.
Jeg håper det går bra med deg. Og at du slipper å lære hvordan dette er. Men vit dette: Det går bra til slutt!
Klem til deg!
Hos oss var det forsåvidt enklere. Startet med en voldsom blødning 10+5. Skulle på ul egentlig dagen etter.
Ingen smerter, men pga blødningen ble jeg redd. På legevakten sa de at det nok var en spontanabort, men sendte oss videre til sykehus samme kveld pga mengden blod. da vi kom inn til legen var blødningen stoppet helt.
Under ul viste det seg en liten sprett med bankende hjerte. Videre undersøkelser viste en tom fostersekk. Vi fikk oppfølging med ul fram til den vanlige ul i uke 18, og de mente det her var snakk om en wt. Det står på helsekortet også.
Det gikk fint med tvilling to. Hun ble fulgt tett opp som sagt. Men ikke av noen spesiell fostermedisiner.
Det kan jo hende du blir fulgt opp av dem fordi det bør følges opp når en er mye mindre enn den andre uansett? Ikke nødvendigvis fordi de tror den ene ikke vil klare seg?
Jeg har hatt mange tanker rundt det som skjedde. For min del syns jeg dette med sorg og glede ble helt motsatt av hva du er redd for. Jeg fikk dårlig samvittighet fordi jeg ikke hadde krefter til å sørge over den som ikke greide seg. For hadde det bare vært en hadde sorgen vært så bunnløs. Som om jeg snøt babyen min for en ordentlig sorgperiode liksom.
Og nå, 8 år og to barn til etter så tenker jeg jo, at om det hadde kommet tvillinger første gangen hadde jeg ikke hatt de to andre, og det er jo umulig å se for seg!
Vi har ikke fortalt det til hun som egentlig skulle vært to. Hun skal gå vite det senere, eller om hun begynner å prate om et udefinert savn etter et søsken. Rett og slett for å unngå at min historie legger seg som et 'falskt' minne hos henne.
Jeg håper det går bra med deg. Og at du slipper å lære hvordan dette er. Men vit dette: Det går bra til slutt!
Klem til deg!
Jeg opplevde det da jeg var gravid med nr 2, de så det var to ved første UL, men allerede da var det bare en som hadde hjerteaktivitet, så jeg rakk aldri å forholde meg til tanken om at det var tvillinger. Hos meg skapte det fosteret som falt bort blødninger gjennom hele svangerskapet, noe som igjen førte til tidlig vannavgang. Men som regel går det helt problemfritt for seg, mange vet aldri om det en gang hvis man ikke har tidlig ultralyd. Ønsker deg lykke til!
MammaMia87
Betatt av forumet
Takk for klemmer og gode ord. Alltid godt å høre at man ikke er den "eneste i verden". <3