Oppfølging innlegg til posten "da har vannet gått!
Vannet gitt i 2145 uten tegn til rier, måtte inn på kontroll, som tok sin tid, ble sendt hjem i 01 tiden. Allerede på vei hjem kom brått relativ sterke smerter, men jeg tenkte kun på å få meg sove! 0140 var vi i seng, og 02 var smertene så sterke så jeg måtte stå opp. Synes det var vanskelig å si om det var rier for smertene var sterke hele tiden i korsrygg, nedentil og magen. 03 tiden var smertene så sterke så vi ringe og dro inn. Er førstegangsfødene så livredd det bare skulle finne 2 cm åoning og sende meg hjem. Men kl ca 04 da vi hadde kommet inn og sjekket var det 4 cm åpning, ble tatt rett til fødestua, og anestilegen var tilfeldigvis på avdelingen så fikk edidural fort - med god virking! Ble sjekket kl 05, og hadde da 10 cm åpning og begynt å kjenne pressrier! Raske fødsler i familien, så gode gener
Men pressriene var ikke veldig tette og veldig sterke hadde dem i 2 timer før jeg fikk drypp som skulle hjelpe dem. Satt nå på ball og hoppe meg gjennom riene som ble sterkere og vondere raskt. Etter 30-40 min var det på tide og presse. De første pressene var så vanskelig, følte jeg ikke klarte det, og ble endel tårer i fortvilelse over den umulige oppgaven som lå foran meg. Men heldigvis ble smertene så store og trangen så jeg måtte bare jobbe videre. Og de neste 50 minuttene var lange tunge veldig vanskelig og helt jævlig vonde under press fasen. Spesielt når hun hjalp til å tøy med fingene sine. 0845 ble hun endelig født, etter kun 4,45 min aktiv fødsel. Må innrømmer nå som jeg har landet litt så var det relativt nærme en drømmefødsel. Allerede er det vanskelig å se tilbake på hvor vondt pressingen var og hvor sterke smertene var - mye er glemt
Måtte så et par pyntesting innvendig på noen overfladiske rifter, ellers ingen klipping eller noe
Hadde sett for meg i hode gang på gang alt det fantastiske jeg skulle føle og tanke når jeg fikk henne på bryste første gang - men jeg var helt tom og ganske likegyldig. I følge mannen så jeg små sur ut. Var ikke først etter mannen fikk henne på bryste tårene kom. Men fortsatt er alt uvirkelig, hun føles ikke min, den enorme forgudigen av henne har ikke kommet enda men er øyenblikker som vi har som er helt unik og jeg tenker "jeg er verdens heldigste". Så tar tiden til hjelp, de rette følsene er der, bare litt overskygget av en utslitt psyke! Fikk ikke dra hjem samme dag pga bilyd på hjerte, som i de aller fleste tilfeller går vekk men de ville dobbelt sjekke i morgen. Så vi håper på å reise hjem i morgen tidelig, endelig finne roen, sove godt, slappe av og bare nyte vår rare men farlig søte lille prinsesse!
For de som har lest litt fra meg tidligere ang min angst så var den helt borte og fortsatt er under oppholdet! Jeg er helt i sjokk og glede over det
Ble jammen meg en langt innlegg her på nattestid! Får prøve å sove litt til, frøkna sover godt inntil meg - og det føles fantastisk
Vannet gitt i 2145 uten tegn til rier, måtte inn på kontroll, som tok sin tid, ble sendt hjem i 01 tiden. Allerede på vei hjem kom brått relativ sterke smerter, men jeg tenkte kun på å få meg sove! 0140 var vi i seng, og 02 var smertene så sterke så jeg måtte stå opp. Synes det var vanskelig å si om det var rier for smertene var sterke hele tiden i korsrygg, nedentil og magen. 03 tiden var smertene så sterke så vi ringe og dro inn. Er førstegangsfødene så livredd det bare skulle finne 2 cm åoning og sende meg hjem. Men kl ca 04 da vi hadde kommet inn og sjekket var det 4 cm åpning, ble tatt rett til fødestua, og anestilegen var tilfeldigvis på avdelingen så fikk edidural fort - med god virking! Ble sjekket kl 05, og hadde da 10 cm åpning og begynt å kjenne pressrier! Raske fødsler i familien, så gode gener
Men pressriene var ikke veldig tette og veldig sterke hadde dem i 2 timer før jeg fikk drypp som skulle hjelpe dem. Satt nå på ball og hoppe meg gjennom riene som ble sterkere og vondere raskt. Etter 30-40 min var det på tide og presse. De første pressene var så vanskelig, følte jeg ikke klarte det, og ble endel tårer i fortvilelse over den umulige oppgaven som lå foran meg. Men heldigvis ble smertene så store og trangen så jeg måtte bare jobbe videre. Og de neste 50 minuttene var lange tunge veldig vanskelig og helt jævlig vonde under press fasen. Spesielt når hun hjalp til å tøy med fingene sine. 0845 ble hun endelig født, etter kun 4,45 min aktiv fødsel. Må innrømmer nå som jeg har landet litt så var det relativt nærme en drømmefødsel. Allerede er det vanskelig å se tilbake på hvor vondt pressingen var og hvor sterke smertene var - mye er glemt
Måtte så et par pyntesting innvendig på noen overfladiske rifter, ellers ingen klipping eller noe
Hadde sett for meg i hode gang på gang alt det fantastiske jeg skulle føle og tanke når jeg fikk henne på bryste første gang - men jeg var helt tom og ganske likegyldig. I følge mannen så jeg små sur ut. Var ikke først etter mannen fikk henne på bryste tårene kom. Men fortsatt er alt uvirkelig, hun føles ikke min, den enorme forgudigen av henne har ikke kommet enda men er øyenblikker som vi har som er helt unik og jeg tenker "jeg er verdens heldigste". Så tar tiden til hjelp, de rette følsene er der, bare litt overskygget av en utslitt psyke! Fikk ikke dra hjem samme dag pga bilyd på hjerte, som i de aller fleste tilfeller går vekk men de ville dobbelt sjekke i morgen. Så vi håper på å reise hjem i morgen tidelig, endelig finne roen, sove godt, slappe av og bare nyte vår rare men farlig søte lille prinsesse!
For de som har lest litt fra meg tidligere ang min angst så var den helt borte og fortsatt er under oppholdet! Jeg er helt i sjokk og glede over det
Ble jammen meg en langt innlegg her på nattestid! Får prøve å sove litt til, frøkna sover godt inntil meg - og det føles fantastisk
men du høres så tøff ut og heldigvis glemmer man smerten relativt fort 
