Jeg tenkte at jeg ville fortelle vår historie her inne også, men først vil jeg starte med å si GRATULERER så mye til alle sammen! Håper dere nyter denne herlige babytiden 
(og det mener jeg virkelig av hele mitt hjerte )
Fredag 11.10 kl.11.00 hadde jeg kontroll v/sykehuset. Jeg var spent siden jeg kjente sammentrekninger og visste at jeg var igang! På kontrollen fikk vi se henne på UL, hun var så flott og fin Hjertet banket, det fikk vi høre Overlegen sa at i kveld hadde vi henne nok i armene våre Jeg var så ufattelig spent!
Vi reiste hjem, hentet storebror i barnehagen og jeg la meg på sofaen for å lade opp, nå ble sammentrekningene sterkere! Kl. 16.30 begynte jeg å gråte... fikk en så underlig følelse i kroppen og jeg hadde sterke rier. Mannen hentet svigermor og ba henne passe lillegutt, jeg satte meg i bilen og gråt... aner ikke hvorfor det da... men nå skjønner jeg det...
På sykehuset kl.17.00 fikk vi rom med en gang, hele 5-6 cm åpning hadde jeg! Vi trenger ikke ta ctg da vi hadde tatt det tidligere på dagen, de skulle bare lytte med doppler...
Hun lette, men fant henne ikke... hun lette og lette, flere jordmødre kom inn og forsøkte, tok med UL apparat.
Jeg visste at nå, nå skjer det mest forferdelige i hele verden...
UL legen la seg over meg og holdt hendene mine, så meg inn i øynene mine og sa... "jeg må beklage så veldig, men jenta di lever ikke lengre, vi finner ingen hjertelyd"
Da brast verden...
Jeg gråter fortsatt... for hun var så inderlig ønsket, jeg elsket den lille kroppen så veldig! Det gjør jeg ennå, hun er fortsatt min vakre lille jente...
Jeg ville ikke ha noe smertestillende, jeg SKULLE føde henne normalt, det fortjente hun, det var planen vår! Så kl.20.51 kom jenta mi til verden, 4030 g, 52 cm og 37 cm rundt det vakre lille hodet med masse mørkt hår!
Hun var rett og slett perfekt! Vi fikk kose og nusse så mye med henne, kjenner henne fortsatt på leppene mine...jeg elsker henne så veldig.
Etter dette har alt bare vært ett uendelig kaos... jeg er så ufattelig takknemlig for at jeg har så flott familie og venner/kollegaer. De hjelper oss gjennom dette marerittet, men den beste "medisinen" er sønnen vår...
Vi har ikke fått vite hva som skjedde ennå, hva som var årsaken. Men de tror at det var krybbedød i mors liv...
Dette får vi vite mer om i slutten av november. Det vi vet er at alt så fint ut med henne, ingen tegn på feil hverken med morkake, navlestreng, fostervann eller henne fysisk forøvrig...
Jeg savner datteren min noe voldsomt... jeg kommer alltid til å bære henne med meg i hjertet mitt..
Jeg har en blogg hvor jeg skriver for å bearbeide litt av alle de inntrykkene jeg sitter med...
http://tussilago-skistad.blogspot.no/
Takk for at dere var sammen med meg gjennom svangerskapet! Ønsker dere all lykke videre!
Stor klem fra meg
(og det mener jeg virkelig av hele mitt hjerte )Fredag 11.10 kl.11.00 hadde jeg kontroll v/sykehuset. Jeg var spent siden jeg kjente sammentrekninger og visste at jeg var igang! På kontrollen fikk vi se henne på UL, hun var så flott og fin
Hjertet banket, det fikk vi høre Overlegen sa at i kveld hadde vi henne nok i armene våre Jeg var så ufattelig spent!Vi reiste hjem, hentet storebror i barnehagen og jeg la meg på sofaen for å lade opp, nå ble sammentrekningene sterkere! Kl. 16.30 begynte jeg å gråte... fikk en så underlig følelse i kroppen og jeg hadde sterke rier. Mannen hentet svigermor og ba henne passe lillegutt, jeg satte meg i bilen og gråt... aner ikke hvorfor det da... men nå skjønner jeg det...
På sykehuset kl.17.00 fikk vi rom med en gang, hele 5-6 cm åpning hadde jeg! Vi trenger ikke ta ctg da vi hadde tatt det tidligere på dagen, de skulle bare lytte med doppler...
Hun lette, men fant henne ikke... hun lette og lette, flere jordmødre kom inn og forsøkte, tok med UL apparat.
Jeg visste at nå, nå skjer det mest forferdelige i hele verden...
UL legen la seg over meg og holdt hendene mine, så meg inn i øynene mine og sa... "jeg må beklage så veldig, men jenta di lever ikke lengre, vi finner ingen hjertelyd"
Da brast verden...
Jeg gråter fortsatt... for hun var så inderlig ønsket, jeg elsket den lille kroppen så veldig! Det gjør jeg ennå, hun er fortsatt min vakre lille jente...
Jeg ville ikke ha noe smertestillende, jeg SKULLE føde henne normalt, det fortjente hun, det var planen vår! Så kl.20.51 kom jenta mi til verden, 4030 g, 52 cm og 37 cm rundt det vakre lille hodet med masse mørkt hår!
Hun var rett og slett perfekt! Vi fikk kose og nusse så mye med henne, kjenner henne fortsatt på leppene mine...jeg elsker henne så veldig.
Etter dette har alt bare vært ett uendelig kaos... jeg er så ufattelig takknemlig for at jeg har så flott familie og venner/kollegaer. De hjelper oss gjennom dette marerittet, men den beste "medisinen" er sønnen vår...
Vi har ikke fått vite hva som skjedde ennå, hva som var årsaken. Men de tror at det var krybbedød i mors liv...
Dette får vi vite mer om i slutten av november. Det vi vet er at alt så fint ut med henne, ingen tegn på feil hverken med morkake, navlestreng, fostervann eller henne fysisk forøvrig...
Jeg savner datteren min noe voldsomt... jeg kommer alltid til å bære henne med meg i hjertet mitt..
Jeg har en blogg hvor jeg skriver for å bearbeide litt av alle de inntrykkene jeg sitter med...
http://tussilago-skistad.blogspot.no/
Takk for at dere var sammen med meg gjennom svangerskapet! Ønsker dere all lykke videre!
Stor klem fra meg
