Oppdatering: Ett år er gått og nå sitter vi med en liten spira. Ferie gjør sussen
Håper så inderlig at dette er vår termin spire
Termin: 24.03.2020
Ps:Fra side 4 Handler alt om denne graviditet.
Då har jeg vert på forumet siden august, lest mange fine og mange vanskelige historier her, ble «kjent» med mange flotte damer, blitt glad av mange positive tester, blitt like skuffet når tr kom for alle som om hun kom til meg.
Har lest på mange dagbøker, ledd og gråt.. og nå bestemt meg for å lage en dagbok jeg og For å lyfte tankene, og kanskje hjelpe å holde motet oppe.
Jeg er 30 år nå, og samboer er 26. Heh, ja, ikke så vanlig å ha yngre kjærest, men her falt jeg pladask for en så sterk, morsom, god og omtenksom menneske. Han tog meg med storm og i løpet av de her 2,5 år har jeg ikke hatt tvil på om det er han jeg ønsker ved siden av meg for resten av livet
Sefølgelig når man er ila med en som er så ung (og jam er jo ikke så gammel megselv, men med tanke på at jeg ønsket familie og barn siden jeg var 20... og han hadde ikke noen planer om fast forhold.. ja).. så ja, jeg stilte meg spørsmål med en gang om vi skulle å ha barn snart eller om det måtte ventes til han er «klar». I begynnelsen så sa han at han vil vente ihvertfall 10 (!!!) år, då var jeg direkte og sa at han må då finne seg noen annen, fordi jeg kommer å ha barn tidligere enn det da fikk jeg spørsmål om 5 år var greit... så da skjønte jeg at det blir som det blir, eller kanskje som jeg ønsker det? Hehe, så innen 5 år
Vi har vert kjærester 1 år, og pendlet til hverandre, så flyttet vi sammen og nå er vi på utkikk etter felles eiet bolig Mye som har skjedd disse årene, på godt og vond, men kjærligheten er blitt bare sterkere
Vi har ikke vert prøvere lenge... jeg sluttet med ppiler ifjor i desember og disen det har vi egentlig brukt kondomer som prevansjon, så nei, vi ble ikke spøvere når jeg sluttet med de. Sluttet egentlig pga at jeg følte ppillene hadde stor påvirkning på meg, både psykisk og fysisk.
Ett halvt år senere uten å være prøvere har vi hatt vår lille ferie der vi glemte hele verden rundt oss, vi slappet av og koset oss i sol og kjærlighet. Og på 30 årsdagen min fikk vi to streker! Oh for en lykke det var! Torde egentlig ikke å glede meg så mye, men lykket og tankene kom snikandes inn. For en flott gave å få!!
Men lykken var kortvarig... jeg fikk blødning... først litt, så mer og mer... alle symptomene forsvant med en gang og testene ble svakere og svakere. Skjønte jo med en gang hva som foregikk.
Ferien var over, gleden var over, ul viste at alt var borte og jeg startet på jobb og lat som ingenting har skjedd...
Det var tungt, det var vondt i hele kroppen, fortsatt er...
Jeg har alltid vert sterk, måtte det, alltid vert sta, oppegåendes, aktiv.... Men mange år av stress og press har ført til at jeg ble svakere, det ble vanskligere å håndtere tøffe situasjoner. Så SA har vert den siste store dråpen i bøtta og jeg knakk sammen. Noen måneder med å «late som alt er bra», være prøver, late som jeg er meg selv har tatt knekken på meg. Utbrenhet heter det vel... jeg har vert så nede som det er bare mulig, og nå prøver jeg å klatre sakte men sikkert opp igjen...
Er i PP4 nå, CD6. Vet innerst inne at før jeg får orden på meg kommer det ikke å klaffe for oss, så prøver å stresse ned, prøver å bli bra igjen. Og det går bedre, det gjør det virkelig...
Må nesten si at det kom en del positivt etter sa, kjærligheten ble enda sterkere og vi har faktisk bestemt oss om å prøve! Og nei, det var engang ikke min ide, samboer sin ja han var hele tiden støttendes, og fortsatt er. Sporte om det var greit å prøve såpass mye at jeg kan kjøpe el tester, seff sa han, alt du føler for så gjør vi det sammen, sa han
Tenker jeg er heldig som har han... må vel nesten legge til at han er ingen engel, det er jo en grunn at jeg er utbrent her og... Men vi klarer oss fint gjennom det meste, og det er jeg takknemlig for
Ser at jeg har nå skrevet masse her! Hadde mye på hjerte denne mårningen altså avslutter med å fortelle at el tester er i hus, temping er på gang, droppet pulsmaler da den gjør meg stressa, og gtester er på vei samt vitaminer. Har lovet megselv å holde ut til ikm denne pp, men spørs om testetøsa vinner.. igjen
Håper du som leser har holdt deg ut med meg enn så lenge, så skal jeg prøve å være litt kortere framover
Lykken er der, den banker på dørra snart, jeg vet det, for oss alle!
Håper så inderlig at dette er vår termin spire
Termin: 24.03.2020
Ps:Fra side 4 Handler alt om denne graviditet.
Då har jeg vert på forumet siden august, lest mange fine og mange vanskelige historier her, ble «kjent» med mange flotte damer, blitt glad av mange positive tester, blitt like skuffet når tr kom for alle som om hun kom til meg.
Har lest på mange dagbøker, ledd og gråt.. og nå bestemt meg for å lage en dagbok jeg og For å lyfte tankene, og kanskje hjelpe å holde motet oppe.
Jeg er 30 år nå, og samboer er 26. Heh, ja, ikke så vanlig å ha yngre kjærest, men her falt jeg pladask for en så sterk, morsom, god og omtenksom menneske. Han tog meg med storm og i løpet av de her 2,5 år har jeg ikke hatt tvil på om det er han jeg ønsker ved siden av meg for resten av livet
Sefølgelig når man er ila med en som er så ung (og jam er jo ikke så gammel megselv, men med tanke på at jeg ønsket familie og barn siden jeg var 20... og han hadde ikke noen planer om fast forhold.. ja).. så ja, jeg stilte meg spørsmål med en gang om vi skulle å ha barn snart eller om det måtte ventes til han er «klar». I begynnelsen så sa han at han vil vente ihvertfall 10 (!!!) år, då var jeg direkte og sa at han må då finne seg noen annen, fordi jeg kommer å ha barn tidligere enn det da fikk jeg spørsmål om 5 år var greit... så da skjønte jeg at det blir som det blir, eller kanskje som jeg ønsker det? Hehe, så innen 5 år
Vi har vert kjærester 1 år, og pendlet til hverandre, så flyttet vi sammen og nå er vi på utkikk etter felles eiet bolig Mye som har skjedd disse årene, på godt og vond, men kjærligheten er blitt bare sterkere
Vi har ikke vert prøvere lenge... jeg sluttet med ppiler ifjor i desember og disen det har vi egentlig brukt kondomer som prevansjon, så nei, vi ble ikke spøvere når jeg sluttet med de. Sluttet egentlig pga at jeg følte ppillene hadde stor påvirkning på meg, både psykisk og fysisk.
Ett halvt år senere uten å være prøvere har vi hatt vår lille ferie der vi glemte hele verden rundt oss, vi slappet av og koset oss i sol og kjærlighet. Og på 30 årsdagen min fikk vi to streker! Oh for en lykke det var! Torde egentlig ikke å glede meg så mye, men lykket og tankene kom snikandes inn. For en flott gave å få!!
Men lykken var kortvarig... jeg fikk blødning... først litt, så mer og mer... alle symptomene forsvant med en gang og testene ble svakere og svakere. Skjønte jo med en gang hva som foregikk.
Ferien var over, gleden var over, ul viste at alt var borte og jeg startet på jobb og lat som ingenting har skjedd...
Det var tungt, det var vondt i hele kroppen, fortsatt er...
Jeg har alltid vert sterk, måtte det, alltid vert sta, oppegåendes, aktiv.... Men mange år av stress og press har ført til at jeg ble svakere, det ble vanskligere å håndtere tøffe situasjoner. Så SA har vert den siste store dråpen i bøtta og jeg knakk sammen. Noen måneder med å «late som alt er bra», være prøver, late som jeg er meg selv har tatt knekken på meg. Utbrenhet heter det vel... jeg har vert så nede som det er bare mulig, og nå prøver jeg å klatre sakte men sikkert opp igjen...
Er i PP4 nå, CD6. Vet innerst inne at før jeg får orden på meg kommer det ikke å klaffe for oss, så prøver å stresse ned, prøver å bli bra igjen. Og det går bedre, det gjør det virkelig...
Må nesten si at det kom en del positivt etter sa, kjærligheten ble enda sterkere og vi har faktisk bestemt oss om å prøve! Og nei, det var engang ikke min ide, samboer sin ja han var hele tiden støttendes, og fortsatt er. Sporte om det var greit å prøve såpass mye at jeg kan kjøpe el tester, seff sa han, alt du føler for så gjør vi det sammen, sa han
Tenker jeg er heldig som har han... må vel nesten legge til at han er ingen engel, det er jo en grunn at jeg er utbrent her og... Men vi klarer oss fint gjennom det meste, og det er jeg takknemlig for
Ser at jeg har nå skrevet masse her! Hadde mye på hjerte denne mårningen altså avslutter med å fortelle at el tester er i hus, temping er på gang, droppet pulsmaler da den gjør meg stressa, og gtester er på vei samt vitaminer. Har lovet megselv å holde ut til ikm denne pp, men spørs om testetøsa vinner.. igjen
Håper du som leser har holdt deg ut med meg enn så lenge, så skal jeg prøve å være litt kortere framover
Lykken er der, den banker på dørra snart, jeg vet det, for oss alle!
Last edited: