fano
Gift med forumet
Dagen i går var så utrolig flott. Den reaksjonen jeg fikk dagen før var nok en reaksjon på hva som virkelig skulle skje, mine gutter skulle ikke være på riksen lenger, de skulle ligge i kista, og så skulle de bort......bort for alltid. Jeg fikk panikk og ble veldig redd, men skyldfølelsen kan ingen ta bort, det er noe jeg må leve med resten av livet. Vi surra litt rundt på morgenen, vi kjøpte 2 hvite roser vi skulel legge på kista, og vi kjøpte 2 hjerter og 2 hvite fugler på spir vi skulle sette på gravplassen vi har fått utdelt så de fuglene skal vente på at guttene kommer dit. Vi var i kirken kl 13, fikk vist plassen vår, den var en nydelig plass på barnefeltet rett ved kirken, og under et tre hvor den ene grenen strakk seg over gravplassen vår, veldig gvakkert. Vi satt hjertene og fuglene der. Vi gikk så inn i kirken, der sto den hvite kisten, nydelig dekortert med et blått teppe under, men mange små råde roser spredt rundt på teppet. Oppå kisten var den kun 1 bårekrans, den var fra meg og mannen, mamma og søster. Det var et hjerte med røde roser og 2 hvite roser i midten som symboliserer guttene våre. Det var litt brudeslør rundt og flotte brede blader som omkranset det hele, og hvite sløyfer som vår hilsen sto på. Det var godt og bare sitte der alene litt før alle kom, bare få litt ro. Vi tok bilder av alt. DEt var ingen andre blomster i kirken etter våre ønsker, det var masse tente lys overalt, det ga en rolig atmosfære. Min gode venninde kom og skulle øve litt på sangen hunskulel synge, det var sterkt og høre på, men veldig godt. Etterhvert kom en etter en, la ikke helt merke til det for jeg satt bare og så på kista og plutselig begynte klokkene og ringe. Presten hadde også kommet og kondolert oss og gitt oss en klem. Da klokkene var ferdig så var det salmen, vi hadde valgt " vet en deilig have " ganske barnevenlig. Etter den så pratet presten litt om livet før han kom inn på vår historie. Alt han fortalte og måte han sa det på gjorde at jeg fikk en slags ro over meg, endelig skulle noen fortelle historien min, jeg slapp og dele den selv. Han gjorde en veldig god jobb og fikk formidlet at vi har satt veldig stor pris på alle som har fulgt oss, samholdet i familien ble sterkere i svangerskapet, at vi har levd i frykt og glede og selve hendelsene som kom på løpende bånd.Det var veldig sterkt og tårene trillet. Når minnetalen var ferdig så gikk venninda mi opp og leste diktet dere hadde skrevet, det diktet har brent seg fast for det sier ALT, hun leste det med så innlevelse så det var akkurat som det var direkte fra guttene våre.... Så gikk hun opp på "balkongen" og sang.... "So ro lillemann " vet ikke om dere kan den sangen, den er fra hakkebakkeskogen, og den er så enkel og rolig og vi byttet ut teksen fra "mus" til "barn" da lyder den så her, "so ro lillemann, nå er dagen over. Alle barn i dette land ligger nå og sover......Det var veldig sterkt når hun sang, men sååå godt alikevel, noen sang for våre gutter som lå der. Når sangen var ferdig så ba vi og så pratet presten om livet og døden hvor han dro eksempler ut av bibelen, og han klaret og finne stykker som hadde på en måte med oss og gjøre, det var godt og høre på. Når det så var ferdig la vi rosene på kisten og de avsluttet med et rolig orgelspill. Så ringte klikkene og vi gikk etter presten ut. Det var først når jeg kom ut jeg så hvor mange som hadde kommet, det varmet veldig og vite at vi ikke var alene. Presten kom og snakket med oss og fortalte at han var veldig rørt, han følte med oss og ville gjerne være der for oss uansett når vi måtte trenge hjelp. Dette er en så utrolig flott prest som reddet dagen vår. Den ble ikek så vondt og tung som jeg hadde forestilt meg, jeg fikk en ro i kroppen og det var hans skyld. Det skal ikek sies at jeg har fått en åpenbaring eller lignende, men hele opplevelsen med han i spissen gjorde godt. Vi gikk inn igjen og henta bårekransen vår og vi la den på gravplassen vår, der skal den ligge til urnen kommer og hjertet med skriften kommer opp, en slags ventekrans. Det ble veldig vakkert. Vi ble stående ute og prate litt alle sammen, og vi fikk et par konvolutter med kort og penger til et nytt bidrag. Vi ble rørt og veldig satt ut, det ga oss et lite håp igjen. Etter en liten stund gikk jeg inn i kirken alene, jegfølte at jeg ville legge hånden på kisten og si hade før de dro, jeg spurte de 2 begravelsesmennene som var igjen og ryddet og jeg kunne få se dem. Jeg hadde bestemt meg for og ikke gjøre det, men jeg måtte bare ha en bekreftelse på at de var der. De tok av lukket og jeg var redd for hva som møtte meg. De var godt pakket inn i nydelig hvite kleder. Jeg tok av kledene selv om de var pakket inn inni der også, så jeg pakket opp lillegutt, han var så fredelig og hadde ikke forandret seg siden vi var på sykehuset, ikke farge en gang. jeg strøyk han over kinnet og kjente på hjertet hans som var faktisk stoppet. lå handen min på hode hans og sa et stilel farvel inni meg. Pakket han fint inn og gikk ut. det var veldig godt for meg og gjøre det. Det ble liksom en slags endelig avslutning for meg. Jeg trengte og vite at de var der. Nå kunne jeg reise hjem. De dro ikke med kisten før vi hadde forlatt omerådet. Da skal vi sette ned urnen om et par tre uker, da kommer de på sin plass. Det var en haug med venner som ble med hjem etterpå, det var hyggelig, jeg kunne smile og le uten og føle at det ikke var lov, det ble en lett stemning. I går kveld fikk jeg en masse hendvendelser om en del venner som hadde snakket sammen og ville gjerne åpne en konto for oss og legge inn bidrag og sende det rundt, de vil gjerne få være med på og gi oss en sjangste til og få oppleve dette en gang til. Vi ble helt måløse. Vi har åpnet en sparekonto selv hvor vi skal sette inn de pengene vi fikk i går og formidlet dette til de som har spurt, og det skulle de spre videre. jeg vet ikek helt hvordan jeg skal reagere på en sånn handling, men det er noe jeg egentlig ikek har ord for, men føler så godt inni hjerterota at noen faktisk vil hjelpe oss 
Så da får vi se utover hvor mye den vokser, kanskje vi er i gang fortere enn det vi hadde trodd selv. Eller mere riktig er jo at nå har vi en mulighet til og faktisk sette i gang etterhvert 
Jeg ville bare dele denne hitorien med dere alle sammen. Stoooooor klem fra oss
Så da får vi se utover hvor mye den vokser, kanskje vi er i gang fortere enn det vi hadde trodd selv. Eller mere riktig er jo at nå har vi en mulighet til og faktisk sette i gang etterhvert Jeg ville bare dele denne hitorien med dere alle sammen. Stoooooor klem fra oss
Stooooor klem fra Fano og co [:D]
