Jeg advarte mannen (som ikke har barn fra før) før vi sluttet med prevensjon at i første trimester kommer jeg bare til å sove, så da måtte han være forberedt på å være alene-pappa for de to jeg har fra før. Det har han tatt på strak arm
Ganske rotete hos oss, men alle har mat og klær og får gjort lekser. Jeg har hatt mine øyeblikk hvor jeg har blitt deppa over egen udugelighet, men tror vi alle har det best med å bare akseptere at sånn er det, og det blir snart bedre. Jeg bruker den energien jeg har til å gjøre det som er gøy, så i dag har jeg lekt som en gærning i akebakken, og sovet noen timer på sofaen etterpå, og ikke lagt sammen ett klesplagg fra tørkesnora
Humøret blir bedre for alle av å prioritere sånn, selv om det sitter litt langt inne å ikke bidra med husarbeidet.