Utålmodig?

M

Mamma23!

Blir kjent med forumet
Hey!

Jeg er 38+3.. Er ikke så veldig utålmodig, men skal man ikke begynne å bli det nå..? hehe. Jeg tror kanskje jeg blir litt stressa hvis vannet eller noe plutselig skulle gå. Merker jo masse kynnere og murringer nå, så kanskje det kan skje noe snart? 
Må vel begynne å tenke at det faktisk KAN skje. Det har liksom ikke gått opp for meg enda at jeg skal føde 

Flere som har det sånn, eller er alle utålmodige og fødeklare? 
 
med første var jeg også slik, men nå med andre så tok jeg det litt mer rolig selv om jeg selvfølgelig gledet meg til å få se babyen og få fødselen og sv.skapet overstått. 

er ikke sikkert du får noen forvarsler så plutselig ligger du der med rier og hele pakken ;) 

masse lykke til når den tid kommer! 
 
Med mine 2 første så var jeg veldig tålmodig, har vært så innstilt på å gå over tiden hver gang. Så første gangen fikk jeg lettere sjokk da legen antydet at de kanskje ville ta KS på meg i uke 36 pga SF, jeg skulle jo ikke ha baby enda! ;-) Ble ikke noe KS, men ble satt i gang i uke 38 så hun kom 9 dager før tiden.
Så var jeg veldig spent da, med andremann ettersom jeg ikke visste hvordan det var å gå i naturlig fødsel, men jeg var ikke utålmodig da heller. Han kom 10 dager på overtid etter overtidskontroll og stripping dag 8 på overtid.
Nå kjenner jeg at jeg er veldig spent på hvordan dette vil gå igjen, i og med at det også er endel logistikk som skal på plass (plassering av barn m.m), jeg har i perioder vært veldig utålmodig denne gangen, mest fordi jeg har vært forhindret fra å leve mitt vanlige liv pga smerter i bekken m.m. Men nå har jeg falt til ro og håper egentlig ikke han kommer før termin (da tenker jeg framtid asså) sønnen min har nemlig bursdag den 13.05, så det er fint med litt mellomrom mellom bursdagene. 
 
Jeg er 38+1 i dag. Ønsker fødsel når som helst nå. Er lei av å være gravid!!! Var også innstil på fødsel rundt denne tiden iom at storebror kom i slutten på uke 37.. Men det er vell bare å smøre seg med tolmodighet, juhu!! :)
 
Jeg er 38 uker i dag, og har fortsatt god tid! Har masse jeg kunne tenkt meg å få gjort før minste gullet kommer. Er i rimelig grei form også, så har det på ingen måte travelt. Men på den andre siden er jeg veldig spent og nysgjerrig, så kjenner jeg blir litt utålmodig innimellom. Datteren min har bursdag 31. mai, så håper egentlig jeg får en ukes tid før da...
 
Har også skjønt at man skal bli utålmodig på mange som skriver her inne, men jeg er 41 uker i morgen og er ikke utålmodig enda hvertfall:)
 Jeg hadde det ikke noe bra de første fire mnd. av svangerskapet og setter sånn pris på formen min nå på slutten. Har nesten ingen plager og klarer å fortsatt å trene og gjøre det meste jeg har lyst til, så tror det er litt derfor+ at jeg var veldig forberedt på å gå over.
 Tror du skal nyte å IKKE være utålmodig for jeg får så vondt av alle som skriver her inne om hvor mye de venter og smerter de har osv. Tenk at det er kort igjen av svangerskapet og at du skal nyte den tiden som er igjen til lille nurket kommer:))
 Lykke til med siste innspurt:)
 
Så bra å høre at det finnes noen av begge slag her! hehe. Både tålmodige og utålmodige :) 
Jeg hørte fra ei venninne at på sluttens så gruer man seg ikke til fødsel fordi man er så lei og bare vil ha ungen ut. Har liksom gått å venta på den følelsen jeg da, men det kommer jo aldri.. 

Til dere som ikke er utålmodige: gruer dere dere til fødsel da? 

jeg kjenner at jeg gruer meg veldig... Jeg ser på det som en enormt slitsom og vond treningsøkt man bare ikke kan slippe unna før er ferdig, hehe. Noen ganger våkner jeg på natta og må på do, og jeg er REDD for at vannet skal gå hvis jeg reiser meg opp. 
Er jeg unormal eller? 

Noen her som har født før som kan berolige? uff.. Blir man redd hvis vannet går? 
(utrolig dumt spørsmål ser jeg nå, men jeg må jo bare spørre..) 
 
Det er slettes ikke unormalt å grue seg til fødselen. Det er en ting du ikke har kontroll over selv, noe som er ukjent, og jeg tror de aller fleste vil gå det i møte med en viss spenning! Sist fødsel startet med at vannet gikk, og det var slettes ingen dramatikk i det, men det ble ganske vått;) hvis vannet ditt går, vet du jo med sikkerhet at startskuddet har gått. Jeg er veldig utålmodig etter å få fødselen igang, det er virkelig sånn at det er helt greit å føde til og med, bare dette svangerskapet snart kan ta slutt!
 
Jeg gruer meg egentlig ikke. Vet jo at det kommer til å gjøre vondt, men aaaner ikke hvordan smerte det er snakk om. Som jeg har sagt til andre så hadde jeg syns det var eklere hvis noen sa at: 11 mai skal du ryke korsbåndet og knuse miniskene IGJEN(Fordi da veeet jeg jo akkurat hvor vondt det gjør, både der og da og i månedene etterpå-siden jeg har opplevd det før...)
 Men er jo litt rart at jeg ikke gruer meg også, siden jeg er fullt klar over at dette kommer til å gjøre enda vondere:P
 Har ikke lagt så mange tanker rundt dette med fødsel, jeg kommer meg jo liksom ikke utenom den uansett;) hehe..
Men skjønner veldig godt at du er spent/gruer deg! Jeg er nok litt rar på det området der:P
 Pluss en ting til da: Etter denne smerten kommer jo verdens beste premie:)
 
Jeg gleder meg ikke akkurat til selve fødselen nei, for det vet jeg gjør j..elig vondt! Men samtidig, så vet jeg at det varer 1-2 døgn også er man ferdig.
Man gruer seg nesten mer i forkant synes jeg, enn når det først starter (jeg har ikke opplevd vannavgang) for da blir man mer spent og fokusert. Må ta tiden på riene, sitter og lytter og kjenner på hvilke signaler kroppen gir deg lissom. På det værste så er det ille, men samtidig så vet man at det er dette som skal til for å få ungen ut og det er rett og slett ingen vei tilbake, og blir det for vondt så finnes det alltids smertestillende å få.
Kort oppsumert: Jeg gleder meg ikke til selve fødselen - men veeeeeldig til å bli ferdig med dette svangerskapet og treffe lille bøtteknøttet. :-)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp