Ustabile eller fraværende fedre

ORIGINAL: Dollface

ORIGINAL: Juliette

ORIGINAL: Dollface

selvfølgelig er det vanskelig å sette grenser i en sånn situasjon.. Du vil beskytte barnet ditt, du vil ikke gjøre noe galt, du vil ikke frarøve det noe, samtidig er det din oppgave å forhindre at barnet blir såret...
man har jo heller ikke noe ansvar å agere som barnevakt for et annet voksent menneske, selv om man enkelte ganger kan føle at det er nettopp det som må til for å få til samvær..
Jeg husker jeg leste på et annet forum om ei som hadde kasta ungene etter faren.. Som absolutt ikke var interessert.. DET er feil i mine øyne. Tenk på de barna når de forstår at faren driter loddrett i dem.. Det må vel nesten være enda verre enn å ikke ha kontakt i det hele tatt...


Det siste er jeg helt enig i. Lysten til å være foreldre må komme innenfra. Jeg er i grunn enig i alt. Enten er man foreldre eller så er man det ikke. Det finnes ikke noe halvveis. Jeg ser for meg at om pappen til gutten vår hadde såret han 1 gang, så hadde han ikke fått flere sjanser. Jeg er bestemt på det. Men hva vet jeg - kanskje gutten heller vil bli såret og ha kontakt med far, enn å ikke kjenne sin far i det hele tatt..., som jo også er et sår..Håper jeg aldri trenger ta stilling til det

Vi har to tilsvarende tilfeller i nær omgangskrets.. bio-far til mannens forlover var aldri tilstede.. forloveren har hatt en stefar som han har ansett som sin pappa.. har aldri savnet sin bio-far.. Vi har snakket mye om dette og han er veldig klar på at mannen bør adoptere Tobias.. som sagt.. aldri hatt et forhold til sin bio-far.. Kun nå i voksen alder at det har vært kontakt.. kanskje et par ganger før bio-far døde.. og jeg tror igrunnen forloveren ikke brydde seg stort.. det var en mann, en hvilken som helst mann som han ikke hadde et forhold til..

Det andre tilfellet er litt annereldes.. bio-far vil ikke ha kontakt.. mor finner ny, de gifter seg og vurderer adopsjon.. da barnet er ca 7-8 år dukker bio-far plutselig opp igjen og vil være far.. barn og bio-far har noe kontakt opp igjennom, men ikke noe særlig godt far-sønn-forhold.. mere "praktisk med en fyr jeg kan ringe om jeg trenger penger eller andre ting.."

Så jeg tror at grunnlaget for et godt far-barn-forhold legges i tidlige barneår, og at uansett hvor fint og flott det blir på et senere tidspunkt, så vil det aldri kunne gjøre opp for den tapte tiden i tidlige barneår..

 
Ja, jeg tror som deg. Men innimellom begynner tankene å svirre rundt her. Det gjør de fremdeles, selv om jeg tviler på at det in the end endrer min opprinnelige oppfatning. Thanks for gode refleksjoner i tråden[:)]
 
bare sånn på tampen for å ikke virke helt anti-pappa.. [8D]

mamma og pappa skilte seg.. mamma valgte å flytte etter pappa for at vi skulle få et godt forhold.. det er jeg evig takknemlig for.. jeg har hatt verdens beste pappa selv om vi har kranglet så busta har føket ganske mange ganger..
men pappa har kjempet for oss, han har skrytt av oss, han har levd for oss.. det fikk jeg høre så utrolig mange ganger i begravelsen, at vi var det viktigste i hans liv.. og det er sånne fedre det står respekt av..
(og selvfølgelig av mødrene som velger å ofre sitt eget liv, karriere og psyke for å bli boende i en by der ingen liker deg - bare for at barna skal ha kontakt med far... [:-])

Jeg respekterer fedre som sloss for sine barn, men jeg har ikke mye til overs for de andre...
 
ORIGINAL: Dollface

bare sånn på tampen for å ikke virke helt anti-pappa.. [8D]

mamma og pappa skilte seg.. mamma valgte å flytte etter pappa for at vi skulle få et godt forhold.. det er jeg evig takknemlig for.. jeg har hatt verdens beste pappa selv om vi har kranglet så busta har føket ganske mange ganger..
men pappa har kjempet for oss, han har skrytt av oss, han har levd for oss.. det fikk jeg høre så utrolig mange ganger i begravelsen, at vi var det viktigste i hans liv.. og det er sånne fedre det står respekt av..
(og selvfølgelig av mødrene som velger å ofre sitt eget liv, karriere og psyke for å bli boende i en by der ingen liker deg - bare for at barna skal ha kontakt med far... [:-])

Jeg respekterer fedre som sloss for sine barn, men jeg har ikke mye til overs for de andre...


En fin hyllest til normale og gode fedre (og mødre)[:)]. Heldigvis er det flest av de. For de aller fleste fedre av den moderne tid er det status å være en god pappa, og det motsatte er tabu.
 
ORIGINAL: Valpolicella

Her har ikke min noe kontakt med sin far nå, han har vært periodevis knapt inne i bildet så hun husker han fra vi møtte han i sommer og det hender hun spør hvor han er.

Jeg mener det er viktig, ettersom han faktisk kan dukke opp senere også, at hun vet hvem han er, så vi ser på bilder og hun vet navnet hans blandt annet. Det stiller nysgjerrigheten hennes.

Og ja jeg synes at man skal kunne kreve at han stiller opp jevnlig under en fast kontrakt eller ikke noe i det hele tatt. Men det er nok en umulig ønskedrøm for mange, for man må ta det man får.

 
Ja, må man det? Jeg vet om tilfeller der mor har satt foten ned, far har kjørt sak og fått gjennomslag (samvær). Men etter endt sak, så ender det igjen med at han fortsetter som før - skuffer og sårer barnet gang på gang. Igjen sitter et fortvilet barn når far atter en gang har glemt å ringe på bursdagen osv osv. Bør ikke vi som lever nærmest barnet se tegnene tidlig, og stille krav tidlig? Nå ble jo det gjort i dette eksempelet, men jeg hører ofte mødre fortelle at nå er de igjen så fortvila, fordi far igjen har skuffet barnet slik og slik, og de lurer på hva de skal gjøre. Er det virkelig akseptabelt at barna skal lide? Er det ikke vår jobb å gripe inn før det går for langt? De fleste er vel enige om at "alt har en grense". Men venter man for lenge med å sette den grensa?
 
Understreker igjen at de fleste fedre er kjempegode fedre, men jeg snakker her om unntakene (bør vel være unødvendig å presisere, men dette er jo bv, så...) Det finnes jo ganske mange barn som lever under dette, så det bør vel være et gyldig tema å undre seg over, uten at man oppfattes som mannehater av den grunn..(nei, ingen som har sagt det, men nevner det siden jeg vifter med en rød klut her)
 
Jeg har bare "skumlest" igjenom denne tråden, og misunner dere som ikke klarer dere å sette dere inn i situasjonen der BF ikke er til stedet. Fra min datter ble født så har han alltid prioritert seg selv. Jeg fikk ikke lov til å gå noen plass uten at jeg måtte ha med meg jentungen min. Han kom hjem fra jobb (jobbet i barnehage) og hvis jeg spurte om han kunne skifte bleie så sa han at det hadde han gjort nok av på jobben, så det gadd han ikke. Han gav henne aldri mat, jeg var 100% alenemamma i dette forholdet som nå heldigvis er slutt. Det er jeg som tar insjenativ til at han skal ha henne. Nå har vi flyttet langt unna. Han brydde seg ikke om at vi flyttet 8 timer fra han. Han kjøper ingen ting til henne, når hun trenger og jeg spør om det. Han sniker seg unna barnebidrag, ringer ikke en eneste gang. Ikke fikk snuppa bursdagsgave en gang.
For meg har han frasagt seg rollen som far, og det er jeg like glad for. Jeg har fått meg ny samboer, og jentungen har fått den farsfiguren hun har rett på. Så jeg ser ikke helt behovet for at bio. far skal være så mye i livet til min datter.
Hun er av og til hos han, sånn at resten av fam hennes der skal få treffe henne.
 
Enten er man der fullstendig - eller så er man der ikke.
Leste over her noe om at ved å frarøve barnet samvær med far;
Alternativt vil barnet slite med tunge tanker om hvorfor far ikke vil ha det, om det er så slemt at det ikke fortjener å ha en far eller liknende tanker.


Det er like stor sannsynlighet for at det kan skje ved totalt fravær og ved delvis og periodevis fravær.
Jeg har et barn som har en far som er periodevis fraværende, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger barnet mitt har grått fordi far ikke har kommet og hentet i helgene. Hun vet at hun egentlig skal være annenhver helg med sin far, men han har vistnok viktigere ting å ta seg av.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp