Ustabile eller fraværende fedre

J

Juliette

Forumet er livet
Ja, jeg skriver fedre, ikke mødre, rett og slett fordi jeg tror det berører flest.
 
Jeg lurer på hva dere mener om følgende:
 
Hvis barna bor hos mor ,og far er ustabil i kontakten - dvs han er der i peroder for så å forsvinne i perioder, eller han bryter avtaler oa. Er det viktigere for barnet å kjenne sitt opphav og ha kontakt med sin biologiske far - selv om forholdet er ustabilt - enn å ha stabile forhold rundt seg, men ingen kontakt med biologisk far?
 
Jeg er jo fullstendig inneforstått med at man ikke kan nekte far samvær sånn uten videre. Likevel lurer jeg på om det er viktigere å sette foten ned ved å nekte en ustabil far samvær - så får han heller kontakte familievernkontoret på eget initiativ eller gå rettens vei om han mener alvor - enn å fortsette den ustabile kontakten? Eller motsatt?  Har dere noen tanker rundt dette?
 
Må bare presisere at dette ikke handler om meg og mitt barn, men jeg hører og leser jo stadig om ustabile fedre. For meg er en ustabil og uforutsigbar far noe jeg på ingen måte ønsker for barnet vårt, så jeg håper dette aldri blir tilfellet her.
 
Til dere som har bilder av dere selv eller barna i signaturen/som ikke er anonyme, ber jeg dere om ikke å skrive noe dritt om barnefar eller annet utleverende. Dette av hensyn til barna. Jeg er kun interessert i generelle tanker rundt tema.
 
Jeg har far ukjent nettopp av den grunn.. Han må kjøre sak dersom han vil ha kontakt med oss.. Han har ei datter fra før som har så og si aldri ser.. Han bare stikker innom livet hennes 1 gang i året for å gni det inn at det er han som er hennes far og ikke mannen som hennes mor har bodd sammen med i en del år nå.. Jeg vil ikke at min sønn skal oppleve dette.. Jeg har ny samboer, og han fungerer som far for min sønn. Jeg mener bestemt at barnets ve og vel, for ikke å snakke om trygghet og stabilitet må komme foran alt annet.. Om det så skal bety at han ikke har kontakt med sin biologiske far... Det at du har klart å lage ett barn, gjør deg ikke automatisk til en forelder mener nå jeg.. 
 
Jeg vet ikke, da jeg har en eks-mann som stiller opp 110% for bana våre, HELDIGVIS!

Men avogtil lurer jeg på om folk overdriber litt, da jeg syns jeg ikke leser annet en tråder om bf, som er uatsbil, vil ha 50/50 noe som aldri er atuelt for mødre her inne virker det som...

Og må legge til at det finnes sånne mødre og [;)] Da jeg vet om fedre som har full omsorgsrett da mor ikke bryr seg
 
Så lenge barnet har andre stabile omsorgspersoner rundt seg (mamma, besteforeldre, tanter, onkler etc) i hverdagen mener jeg at det er bedre med ustabil kontakt enn ingen kontakt.
Ja, barnet blir såret, skuffet, føler seg avvist og kan også få skyldfølelse med en far som er til og fra som det passer HAN. Allikevel mener jeg det er bedre med en far som er der dann og vann, når barnet vokser opp vil det se mønsteret og selv ta et aktivt valg i forhold til om det fortsatt ønsker kontakt med far.

Dette under forutsetning av at far ikke er ustabil på annen måte enn ved å være svært varierende i sin kontakt med barnet.
 
ORIGINAL: Lady Dada

Jeg har far ukjent nettopp av den grunn.. Han må kjøre sak dersom han vil ha kontakt med oss.. Han har ei datter fra før som har så og si aldri ser.. Han bare stikker innom livet hennes 1 gang i året for å gni det inn at det er han som er hennes far og ikke mannen som hennes mor har bodd sammen med i en del år nå.. Jeg vil ikke at min sønn skal oppleve dette.. Jeg har ny samboer, og han fungerer som far for min sønn. Jeg mener bestemt at barnets ve og vel, for ikke å snakke om trygghet og stabilitet må komme foran alt annet.. Om det så skal bety at han ikke har kontakt med sin biologiske far... Det at du har klart å lage ett barn, gjør deg ikke automatisk til en forelder mener nå jeg.. 

 
Men hvilken rett har vi mødre til å fraskrive barnet vårt en biologisk far? En far som vi - som i ditt tilfellet - vet er barnets far? Er ikke det et overgrep mot barnet? På den annen side er vår oppgave å skjerme barna fra de vondeste opplevelser, som vel er din intensjon. Det første er ikke ment som en kritikk rettet mot deg, men mer som et åpent spørsmål - som en undring
 
ORIGINAL: *mumfie*

Jeg vet ikke, da jeg har en eks-mann som stiller opp 110% for bana våre, HELDIGVIS!

Men avogtil lurer jeg på om folk overdriber litt, da jeg syns jeg ikke leser annet en tråder om bf, som er uatsbil, vil ha 50/50 noe som aldri er atuelt for mødre her inne virker det som...

Og må legge til at det finnes sånne mødre og [;)] Da jeg vet om fedre som har full omsorgsrett da mor ikke bryr seg

 
"..leser..." - da sikter du til det du leser på blant annet bv? Jeg tror mye av grunnen til at vi først og fremst leser om de problematiske historiene, er at det er disse som har behov for å tømme seg, få råd osv. Foreldre som bor hver for seg, men der samarbeidet fungerer bra, har nok ikke det samme behovet for å skrive. Greit å ha dette i bakhodet når du leser, slik at du ikke tror historiene er representative for alle foreldre som bor hver for seg.
 
Ja, jeg gjorde det klart at jeg ikke omtaler mødrene her, selv om de selvsagt finnes
 
ORIGINAL: Ivara

Så lenge barnet har andre stabile omsorgspersoner rundt seg (mamma, besteforeldre, tanter, onkler etc) i hverdagen mener jeg at det er bedre med ustabil kontakt enn ingen kontakt.
Ja, barnet blir såret, skuffet, føler seg avvist og kan også få skyldfølelse med en far som er til og fra som det passer HAN. Allikevel mener jeg det er bedre med en far som er der dann og vann, når barnet vokser opp vil det se mønsteret og selv ta et aktivt valg i forhold til om det fortsatt ønsker kontakt med far.

Dette under forutsetning av at far ikke er ustabil på annen måte enn ved å være svært varierende i sin kontakt med barnet.

 
Siden du ramser opp dette, hva mener du kan være konsekvensene for et barn som ikke får ha kontakt med far, da? Er de verre, siden du skriver det du gjør?
 
jeg mener - at så lenge det er et barn involvert - finnes det ikke noe "når det passer for meg".
Det er et barn det er snakk om - og stort sett en voksen mann med normal hjernekapasitet. Da forstår man at man har et ansvar. Vil man ha kontakt med barnet sitt, må man også ta ansvaret det innebærer. Et barn er ikke bare moro og stas. Det er slitsomt, det er tungt og det er kanskje ikke for alle.

Jeg syns ikke det er til det beste for et barn med en mann som dukker opp når det passer han, og som skal leke pappa noen timer en formiddag. Et barn trenger trygghet, faste rammer og rutiner. Det er abc for enhver forelder.

Så min mening er at enten er man der FULLSTENDIG - eller så er man der ikke. Og med fullstendig så mener jeg ikke at man skal bli sammen for enhver pris, eller løpe ned dørene hos hverandre når det ikke er naturlig.. Men man skal kjempe litt.. man skal vise at man vil bli kjent med barnet sitt - og man skal lage faste avtaler som man overholder. Om det så er en gang i uka eller en gang i mnd er ikke relevant, poenget er at det skal være fast og forutsigbart. Klarer man ikke ta det ansvaret, kan man etter min mening igrunnen drite og dra.
 
her har ikke ungene sett bf på over ett år.. han kommer heller ikke til å få ha dem alene, å kan ikke komme tilbake å kreve noe som helst pga det.. i følge papirer å sånn så skal han ha dem hver 3.helg, men det har han ikke..
barnevern og bup fraråder samvær fordi han er ustabil nettop med samvær..
så det er bedre for ungene å vite at han er borte, å ikke går å har forventninger som ikke blir innfridd i det heletatt å blir emosjonelt ødelagte.. det var vanskelig i starten,men nå skjønner de at far er borte..
 
ORIGINAL: Juliette

ORIGINAL: Ivara

Så lenge barnet har andre stabile omsorgspersoner rundt seg (mamma, besteforeldre, tanter, onkler etc) i hverdagen mener jeg at det er bedre med ustabil kontakt enn ingen kontakt.
Ja, barnet blir såret, skuffet, føler seg avvist og kan også få skyldfølelse med en far som er til og fra som det passer HAN. Allikevel mener jeg det er bedre med en far som er der dann og vann, når barnet vokser opp vil det se mønsteret og selv ta et aktivt valg i forhold til om det fortsatt ønsker kontakt med far.

Dette under forutsetning av at far ikke er ustabil på annen måte enn ved å være svært varierende i sin kontakt med barnet.


Siden du ramser opp dette, hva mener du kan være konsekvensene for et barn som ikke får ha kontakt med far, da? Er de verre, siden du skriver det du gjør?


Som du ser så skriver jeg videre at barnet allikevel har hatt en kontakt med far (selv om den har vært mangelfull) og vil dermed kunne velge selv om det ønsker videre kontakt når de forstår hvordan ting har vært. Jeg tror at dette er bedre enn å ikke ha muligheten til å kjenne sin far i det hele tatt. Igjen under forutsetning av at barnet har andre stabile omsorgspersoner rundt seg.

I det lange løp innebærer det at man selv får velge om man ønsker å ha denne personen i sitt liv, og under hvilke forutsetninger. Det å ha et valg er slik jeg ser det bedre enn å bli frarøvet en mulighet for å ha et valg.
 
ORIGINAL: Ivara

ORIGINAL: Juliette

ORIGINAL: Ivara

Så lenge barnet har andre stabile omsorgspersoner rundt seg (mamma, besteforeldre, tanter, onkler etc) i hverdagen mener jeg at det er bedre med ustabil kontakt enn ingen kontakt.
Ja, barnet blir såret, skuffet, føler seg avvist og kan også få skyldfølelse med en far som er til og fra som det passer HAN. Allikevel mener jeg det er bedre med en far som er der dann og vann, når barnet vokser opp vil det se mønsteret og selv ta et aktivt valg i forhold til om det fortsatt ønsker kontakt med far.

Dette under forutsetning av at far ikke er ustabil på annen måte enn ved å være svært varierende i sin kontakt med barnet.


Siden du ramser opp dette, hva mener du kan være konsekvensene for et barn som ikke får ha kontakt med far, da? Er de verre, siden du skriver det du gjør?


Som du ser så skriver jeg videre at barnet allikevel har hatt en kontakt med far (selv om den har vært mangelfull) og vil dermed kunne velge selv om det ønsker videre kontakt når de forstår hvordan ting har vært. Jeg tror at dette er bedre enn å ikke ha muligheten til å kjenne sin far i det hele tatt. Igjen under forutsetning av at barnet har andre stabile omsorgspersoner rundt seg.

I det lange løp innebærer det at man selv får velge om man ønsker å ha denne personen i sitt liv, og under hvilke forutsetninger. Det å ha et valg er slik jeg ser det bedre enn å bli frarøvet en mulighet for å ha et valg.

 
Ja, jeg forstod den. Og skal ikke påstå jeg er uenig. Jeg lurte imidlertid på hva du ser for deg som konsekvenser der far er fraværende. Er de verre enn de du nevner der far er tilstede men ustabil?
 
Min sønn har ikke kontakt med sin far. Sønnen min bodde hos sin far, men ble for snart 1.5år siden kastet på dør. Far ønsker ikke noe samvær med sønnen sin. Det har vært litt sporadisk tlf kontakt(da er det min sønn som har ringt for å høre hvordan det går med søsteren, og nå også med den nye lille broren) Han blir like såret og skuffet hver gang han har pratet med faren sin. Nå er min sønn så gammel at han har mye han skulle ha sagt. Og på bakgrunn av hva faren har gjort så ønsker ikke sønnen min samvær med faren heller. Og faktisk tror og mener jeg at slik faren er nå, så er det til det beste. Grunnen er at samvær og kontakt vil være til stor skade psykisk for gutten min.
 
ORIGINAL: Juliette

ORIGINAL: Ivara

ORIGINAL: Juliette

ORIGINAL: Ivara

Så lenge barnet har andre stabile omsorgspersoner rundt seg (mamma, besteforeldre, tanter, onkler etc) i hverdagen mener jeg at det er bedre med ustabil kontakt enn ingen kontakt.
Ja, barnet blir såret, skuffet, føler seg avvist og kan også få skyldfølelse med en far som er til og fra som det passer HAN. Allikevel mener jeg det er bedre med en far som er der dann og vann, når barnet vokser opp vil det se mønsteret og selv ta et aktivt valg i forhold til om det fortsatt ønsker kontakt med far.

Dette under forutsetning av at far ikke er ustabil på annen måte enn ved å være svært varierende i sin kontakt med barnet.


Siden du ramser opp dette, hva mener du kan være konsekvensene for et barn som ikke får ha kontakt med far, da? Er de verre, siden du skriver det du gjør?


Som du ser så skriver jeg videre at barnet allikevel har hatt en kontakt med far (selv om den har vært mangelfull) og vil dermed kunne velge selv om det ønsker videre kontakt når de forstår hvordan ting har vært. Jeg tror at dette er bedre enn å ikke ha muligheten til å kjenne sin far i det hele tatt. Igjen under forutsetning av at barnet har andre stabile omsorgspersoner rundt seg.

I det lange løp innebærer det at man selv får velge om man ønsker å ha denne personen i sitt liv, og under hvilke forutsetninger. Det å ha et valg er slik jeg ser det bedre enn å bli frarøvet en mulighet for å ha et valg.


Ja, jeg forstod den. Og skal ikke påstå jeg er uenig. Jeg lurte imidlertid på hva du ser for deg som konsekvenser der far er fraværende. Er de verre enn de du nevner der far er tilstede men ustabil?


Sånn sett ja [:)]

Jeg vil ikke si at konsekvensene der far er fraværende er verre, men de vil være annerledes. Barnet vil jo på ett tidspunkt oppdage at mange har både en mamma og en pappa og dermed begynne å lure på hvor deres far er. Jeg regner med at barnet vil føle et savn og en lengsel etter denne mystiske faren som finnes et sted der ute og barn har som kjent god fantasi. Ofte vil barn lage seg sin egen forklaring på hvorfor ting er som de er, og kanskje romantisere veldig over denne forsvunne faren. Alternativt vil barnet slite med tunge tanker om hvorfor far ikke vil ha det, om det er så slemt at det ikke fortjener å ha en far eller liknende tanker.

Når virkeligheten da kommer for en dag vil den kunne være tøff å forholde seg til, og jeg ser for meg at fallhøyden er så vanvittig mye større dersom man i mer voksen alder oppsøker en far og han overhode ikke svarer til forventingene. Spesielt hvis barnet får vite at det er MOR som har tatt valget om at det ikke skal være kontakt. Barnet vil da muligens, men ikke nødvendigvis, føle at mor har fratatt det noe. Altså blir valget tatt av mor tidlig i barnets liv, ikke av barnet selv når det er i stand til å ta et aktivt valg.
 
ORIGINAL: Dollface

jeg mener - at så lenge det er et barn involvert - finnes det ikke noe "når det passer for meg".
Det er et barn det er snakk om - og stort sett en voksen mann med normal hjernekapasitet. Da forstår man at man har et ansvar. Vil man ha kontakt med barnet sitt, må man også ta ansvaret det innebærer. Et barn er ikke bare moro og stas. Det er slitsomt, det er tungt og det er kanskje ikke for alle.

Jeg syns ikke det er til det beste for et barn med en mann som dukker opp når det passer han, og som skal leke pappa noen timer en formiddag. Et barn trenger trygghet, faste rammer og rutiner. Det er abc for enhver forelder.

Så min mening er at enten er man der FULLSTENDIG - eller så er man der ikke. Og med fullstendig så mener jeg ikke at man skal bli sammen for enhver pris, eller løpe ned dørene hos hverandre når det ikke er naturlig.. Men man skal kjempe litt.. man skal vise at man vil bli kjent med barnet sitt - og man skal lage faste avtaler som man overholder. Om det så er en gang i uka eller en gang i mnd er ikke relevant, poenget er at det skal være fast og forutsigbart. Klarer man ikke ta det ansvaret, kan man etter min mening igrunnen drite og dra.


Ja, dette lyder kjent i mine ører -har delt de samme tanker. Ser for meg at jeg vil være streng på dette her, om det skulle bli en situasjon for oss i fremtiden. Men - så tenker jeg også nå- at der barnet allerede har etablert en kontakt med far, så er det jo ikke bare bare å sette foten ned når han begynner å "tulle". Barnet er jo da blitt glad i far, så hvem er vi da til å bestemme at de ikke får ha kontakt fordi han er for ustabil for barnet? Hvilken rett har vi til å gjøre det mot barnet? En helt annen sak er selvfølgelig der far selv driter loddrett i barnet -der han f.eks finner det for godt å stikke innom en gang hvert annet år og barnet ikke har etablert noe forhold til far - der er det vel grei sak å sette foten ned til han evt endrer seg. Men altså - der barnet allerede kjenner far, der må det være vanskelig å avgjøre hva som er rett å gjøre overfor barnet...
 
ORIGINAL: Juliette

ORIGINAL: Dollface

jeg mener - at så lenge det er et barn involvert - finnes det ikke noe "når det passer for meg".
Det er et barn det er snakk om - og stort sett en voksen mann med normal hjernekapasitet. Da forstår man at man har et ansvar. Vil man ha kontakt med barnet sitt, må man også ta ansvaret det innebærer. Et barn er ikke bare moro og stas. Det er slitsomt, det er tungt og det er kanskje ikke for alle.

Jeg syns ikke det er til det beste for et barn med en mann som dukker opp når det passer han, og som skal leke pappa noen timer en formiddag. Et barn trenger trygghet, faste rammer og rutiner. Det er abc for enhver forelder.

Så min mening er at enten er man der FULLSTENDIG - eller så er man der ikke. Og med fullstendig så mener jeg ikke at man skal bli sammen for enhver pris, eller løpe ned dørene hos hverandre når det ikke er naturlig.. Men man skal kjempe litt.. man skal vise at man vil bli kjent med barnet sitt - og man skal lage faste avtaler som man overholder. Om det så er en gang i uka eller en gang i mnd er ikke relevant, poenget er at det skal være fast og forutsigbart. Klarer man ikke ta det ansvaret, kan man etter min mening igrunnen drite og dra.


Ja, dette lyder kjent i mine ører -har delt de samme tanker. Ser for meg at jeg vil være streng på dette her, om det skulle bli en situasjon for oss i fremtiden. Men - så tenker jeg også nå- at der barnet allerede har etablert en kontakt med far, så er det jo ikke bare bare å sette foten ned når han begynner å "tulle". Barnet er jo da blitt glad i far, så hvem er vi da til å bestemme at de ikke får ha kontakt fordi han er for ustabil for barnet? Hvilken rett har vi til å gjøre det mot barnet? En helt annen sak er selvfølgelig der far selv driter loddrett i barnet -der han f.eks finner det for godt å stikke innom en gang hvert annet år og barnet ikke har etablert noe forhold til far - der er det vel grei sak å sette foten ned til han evt endrer seg. Men altså - der barnet allerede kjenner far, der må det være vanskelig å avgjøre hva som er rett å gjøre overfor barnet...

Vel, hvert tilfelle er individuelt og må behandles deretter.. Jeg tror at de fleste mødre - som de fleste fedre - er rimelig oppegående og klarer å ta gode valg på vegne av sitt barn..
I mitt tilfelle var det far selv som valgte å trekke seg unna, uvisst av hvilke grunner.. Men jeg skal ærlig innrømme at det gjorde meg ingenting.. Det forenklet vår tilværelse, og jeg har ikke gjort noe for å få han inn i livet igjen..
T savner ingen pappa, han lever i beste velgående med en mann som er hans "pappa" og når vi snakker om mammar og pappar så er det det samme for han som gubbens navn..

Jeg tror at et barn som har en far som er der sånn av og til, etterhvert vil miste kontakten, de vil ikke få et naturlig godt forhold, og barnet vil kanskje ikke ha det savnet som et barn som mister en pappa som har vært der mye, vil ha..
Men det er min teori da..

Og så har vi jo selvfølgelig - det man ikke vet om vil man ikke savne..
 
ORIGINAL: Dollface

ORIGINAL: Juliette

ORIGINAL: Dollface

jeg mener - at så lenge det er et barn involvert - finnes det ikke noe "når det passer for meg".
Det er et barn det er snakk om - og stort sett en voksen mann med normal hjernekapasitet. Da forstår man at man har et ansvar. Vil man ha kontakt med barnet sitt, må man også ta ansvaret det innebærer. Et barn er ikke bare moro og stas. Det er slitsomt, det er tungt og det er kanskje ikke for alle.

Jeg syns ikke det er til det beste for et barn med en mann som dukker opp når det passer han, og som skal leke pappa noen timer en formiddag. Et barn trenger trygghet, faste rammer og rutiner. Det er abc for enhver forelder.

Så min mening er at enten er man der FULLSTENDIG - eller så er man der ikke. Og med fullstendig så mener jeg ikke at man skal bli sammen for enhver pris, eller løpe ned dørene hos hverandre når det ikke er naturlig.. Men man skal kjempe litt.. man skal vise at man vil bli kjent med barnet sitt - og man skal lage faste avtaler som man overholder. Om det så er en gang i uka eller en gang i mnd er ikke relevant, poenget er at det skal være fast og forutsigbart. Klarer man ikke ta det ansvaret, kan man etter min mening igrunnen drite og dra.


Ja, dette lyder kjent i mine ører -har delt de samme tanker. Ser for meg at jeg vil være streng på dette her, om det skulle bli en situasjon for oss i fremtiden. Men - så tenker jeg også nå- at der barnet allerede har etablert en kontakt med far, så er det jo ikke bare bare å sette foten ned når han begynner å "tulle". Barnet er jo da blitt glad i far, så hvem er vi da til å bestemme at de ikke får ha kontakt fordi han er for ustabil for barnet? Hvilken rett har vi til å gjøre det mot barnet? En helt annen sak er selvfølgelig der far selv driter loddrett i barnet -der han f.eks finner det for godt å stikke innom en gang hvert annet år og barnet ikke har etablert noe forhold til far - der er det vel grei sak å sette foten ned til han evt endrer seg. Men altså - der barnet allerede kjenner far, der må det være vanskelig å avgjøre hva som er rett å gjøre overfor barnet...

Vel, hvert tilfelle er individuelt og må behandles deretter.. Jeg tror at de fleste mødre - som de fleste fedre - er rimelig oppegående og klarer å ta gode valg på vegne av sitt barn..
I mitt tilfelle var det far selv som valgte å trekke seg unna, uvisst av hvilke grunner.. Men jeg skal ærlig innrømme at det gjorde meg ingenting.. Det forenklet vår tilværelse, og jeg har ikke gjort noe for å få han inn i livet igjen..
T savner ingen pappa, han lever i beste velgående med en mann som er hans "pappa" og når vi snakker om mammar og pappar så er det det samme for han som gubbens navn..

Jeg tror at et barn som har en far som er der sånn av og til, etterhvert vil miste kontakten, de vil ikke få et naturlig godt forhold, og barnet vil kanskje ikke ha det savnet som et barn som mister en pappa som har vært der mye, vil ha..
Men det er min teori da..

Og så har vi jo selvfølgelig - det man ikke vet om vil man ikke savne..

 
Ja, det tror så absolutt jeg også. Samtidig ser jeg mange som fortviler over situasjonen og som lurer på hva de skal gjøre. Jeg har da ofte tenkt de aksepterer for mye før de setter grenser-jeg har reagert på at de ikke setter foten ned. Jeg tenker forsovet det ennå, men i går slo det meg (etter og ha lest noe) at det må jo også være jævlig vanskelig, kanskje vanskeligere enn jeg klarer å forstå
 
selvfølgelig er det vanskelig å sette grenser i en sånn situasjon.. Du vil beskytte barnet ditt, du vil ikke gjøre noe galt, du vil ikke frarøve det noe, samtidig er det din oppgave å forhindre at barnet blir såret...
man har jo heller ikke noe ansvar å agere som barnevakt for et annet voksent menneske, selv om man enkelte ganger kan føle at det er nettopp det som må til for å få til samvær..
Jeg husker jeg leste på et annet forum om ei som hadde kasta ungene etter faren.. Som absolutt ikke var interessert.. DET er feil i mine øyne. Tenk på de barna når de forstår at faren driter loddrett i dem.. Det må vel nesten være enda verre enn å ikke ha kontakt i det hele tatt...
 
Jeg tenker at enten bør han være der 100% eller får han lavær. Men det er umulig for meg å sette meg inn i situasjonen, siden papapen til minien her vil ha han så mye som mulig.
 
ORIGINAL: Dollface

selvfølgelig er det vanskelig å sette grenser i en sånn situasjon.. Du vil beskytte barnet ditt, du vil ikke gjøre noe galt, du vil ikke frarøve det noe, samtidig er det din oppgave å forhindre at barnet blir såret...
man har jo heller ikke noe ansvar å agere som barnevakt for et annet voksent menneske, selv om man enkelte ganger kan føle at det er nettopp det som må til for å få til samvær..
Jeg husker jeg leste på et annet forum om ei som hadde kasta ungene etter faren.. Som absolutt ikke var interessert.. DET er feil i mine øyne. Tenk på de barna når de forstår at faren driter loddrett i dem.. Det må vel nesten være enda verre enn å ikke ha kontakt i det hele tatt...

 
Det siste er jeg helt enig i. Lysten til å være foreldre må komme innenfra. Jeg er i grunn enig i alt. Enten er man foreldre eller så er man det ikke. Det finnes ikke noe halvveis. Jeg ser for meg at om pappen til gutten vår hadde såret han 1 gang, så hadde han ikke fått flere sjanser. Jeg er bestemt på det. Men hva vet jeg - kanskje gutten heller vil bli såret og ha kontakt med far, enn å ikke kjenne sin far i det hele tatt..., som jo også er et sår..Håper jeg aldri trenger ta stilling til det
 
ORIGINAL: Juliette

ORIGINAL: Dollface

selvfølgelig er det vanskelig å sette grenser i en sånn situasjon.. Du vil beskytte barnet ditt, du vil ikke gjøre noe galt, du vil ikke frarøve det noe, samtidig er det din oppgave å forhindre at barnet blir såret...
man har jo heller ikke noe ansvar å agere som barnevakt for et annet voksent menneske, selv om man enkelte ganger kan føle at det er nettopp det som må til for å få til samvær..
Jeg husker jeg leste på et annet forum om ei som hadde kasta ungene etter faren.. Som absolutt ikke var interessert.. DET er feil i mine øyne. Tenk på de barna når de forstår at faren driter loddrett i dem.. Det må vel nesten være enda verre enn å ikke ha kontakt i det hele tatt...


Det siste er jeg helt enig i. Lysten til å være foreldre må komme innenfra. Jeg er i grunn enig i alt. Enten er man foreldre eller så er man det ikke. Det finnes ikke noe halvveis. Jeg ser for meg at om pappen til gutten vår hadde såret han 1 gang, så hadde han ikke fått flere sjanser. Jeg er bestemt på det. Men hva vet jeg - kanskje gutten heller vil bli såret og ha kontakt med far, enn å ikke kjenne sin far i det hele tatt..., som jo også er et sår..Håper jeg aldri trenger ta stilling til det

Vi har to tilsvarende tilfeller i nær omgangskrets.. bio-far til mannens forlover var aldri tilstede.. forloveren har hatt en stefar som han har ansett som sin pappa.. har aldri savnet sin bio-far.. Vi har snakket mye om dette og han er veldig klar på at mannen bør adoptere Tobias.. som sagt.. aldri hatt et forhold til sin bio-far.. Kun nå i voksen alder at det har vært kontakt.. kanskje et par ganger før bio-far døde.. og jeg tror igrunnen forloveren ikke brydde seg stort.. det var en mann, en hvilken som helst mann som han ikke hadde et forhold til..

Det andre tilfellet er litt annereldes.. bio-far vil ikke ha kontakt.. mor finner ny, de gifter seg og vurderer adopsjon.. da barnet er ca 7-8 år dukker bio-far plutselig opp igjen og vil være far.. barn og bio-far har noe kontakt opp igjennom, men ikke noe særlig godt far-sønn-forhold.. mere "praktisk med en fyr jeg kan ringe om jeg trenger penger eller andre ting.."

Så jeg tror at grunnlaget for et godt far-barn-forhold legges i tidlige barneår, og at uansett hvor fint og flott det blir på et senere tidspunkt, så vil det aldri kunne gjøre opp for den tapte tiden i tidlige barneår..
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp