Uplanlagt barn og panisk samboer...

[Totlaaa]

Så godt å høre [emoji173]️[emoji173]️[emoji173]️[emoji173]️

 

[lillemei]

Så bra at dere har fått snakket om det. Det viktigste egentlig er å gi han tid til å venne seg til tanken.

Når jeg ble uplanlagt gravid følte min samboer at verden falt sammen. Han hadde to store barn fra før og trodde ikke han orket en ny runde eller at vi som par skulle orke dette. Han ville helst at jeg skulle ta abort, men jeg knyttet meg til barnet med en gang og visste det ikke var aktuelt. Da ville forholdet vårt uansett ryke.

Vi snakket masse underveis og gradvis ble han vant til tanken og sakte begynte han å glede seg, men det tok en del uker. Og han hadde litt panikk i blant.

Nå har vi ei fantastisk lita frøken på 8 måneder og det går helt strålende. Han er en fantastisk far, og han sier hele tiden han er så utrolig glad for at vi fikk henne. Han fikk se at jeg er ikke eksen hans og ting er helt annerledes enn med henne.

Viktigst er gi han tid og prat masse sammen som dere gjør

 

[AnneC84]

Så bra at dere har fått snakket om det. Det viktigste egentlig er å gi han tid til å venne seg til tanken.

Når jeg ble uplanlagt gravid følte min samboer at verden falt sammen. Han hadde to store barn fra før og trodde ikke han orket en ny runde eller at vi som par skulle orke dette. Han ville helst at jeg skulle ta abort, men jeg knyttet meg til barnet med en gang og visste det ikke var aktuelt. Da ville forholdet vårt uansett ryke.

Vi snakket masse underveis og gradvis ble han vant til tanken og sakte begynte han å glede seg, men det tok en del uker. Og han hadde litt panikk i blant.

Nå har vi ei fantastisk lita frøken på 8 måneder og det går helt strålende. Han er en fantastisk far, og han sier hele tiden han er så utrolig glad for at vi fikk henne. Han fikk se at jeg er ikke eksen hans og ting er helt annerledes enn med henne.

Viktigst er gi han tid og prat masse sammen som dere gjør

Takk for svar [emoji173][emoji173][emoji173] Jeg tror han kommer til å klare å glede seg om noen uker. Han har jo lyst på barn med meg...

 

[Villrosa]

Fikk snakket ordentlig om dette aspektet i går. Han ble veldig mye roligere da han skjønte at jeg også så «faren». Vi snakket ut om de tingene han er redd for... så fikk ryddet opp i f.eks frykten for svangerskaps/fødselsdepresjon - her følges jeg veldig nøye opp av fastlege, jordmor, psykolog og helsesøster. Psykologen min ga «klarsignal», han mener jeg har så tett hjelpeapparat at jeg ikke trenger være redd for en ny runde av depresjonen jeg fikk med datteren min. Det var jo også en ekstrem situasjon, der jeg ble terrorisert på daglig basis av faren til de to barna jeg nå har, så vi levde under ekstremt stress alle tre. Sånn er det ikke nå.

Han er redd for at jeg skal melde meg ut slik eksen hans gjorde, og jeg kunne forklare hvor absurd det høres ut for en som har vært 100% alene med to barn i flere år. Jeg fikk ham til å love å alltid kommunisere det - når min atferd vekker noe av frykten, må han fortelle det med én gang...

Vi snakket om hvordan kroppen min takler svangerskap, fødsel og barsel - jeg kan knapt snakke høyt om det til kvinner med barn, for jeg føder så lett at andre lett blir provoserte. Typ med datteren min én ri per tiende minutt i et par timer, før én kraftig pressri, var ikke hoven nedentil etterpå en gang... ammer veldig lett også.

Han sa da han våknet «alt kommer til å ordne seg» [emoji173] [emoji173] [emoji173] [emoji173]

Så godt å høre Håper det fortsetter sånn!

 

[Plomme]

Fikk snakket ordentlig om dette aspektet i går. Han ble veldig mye roligere da han skjønte at jeg også så «faren». Vi snakket ut om de tingene han er redd for... så fikk ryddet opp i f.eks frykten for svangerskaps/fødselsdepresjon - her følges jeg veldig nøye opp av fastlege, jordmor, psykolog og helsesøster. Psykologen min ga «klarsignal», han mener jeg har så tett hjelpeapparat at jeg ikke trenger være redd for en ny runde av depresjonen jeg fikk med datteren min. Det var jo også en ekstrem situasjon, der jeg ble terrorisert på daglig basis av faren til de to barna jeg nå har, så vi levde under ekstremt stress alle tre. Sånn er det ikke nå.

Han er redd for at jeg skal melde meg ut slik eksen hans gjorde, og jeg kunne forklare hvor absurd det høres ut for en som har vært 100% alene med to barn i flere år. Jeg fikk ham til å love å alltid kommunisere det - når min atferd vekker noe av frykten, må han fortelle det med én gang...

Vi snakket om hvordan kroppen min takler svangerskap, fødsel og barsel - jeg kan knapt snakke høyt om det til kvinner med barn, for jeg føder så lett at andre lett blir provoserte. Typ med datteren min én ri per tiende minutt i et par timer, før én kraftig pressri, var ikke hoven nedentil etterpå en gang... ammer veldig lett også.

Han sa da han våknet «alt kommer til å ordne seg» [emoji173] [emoji173] [emoji173] [emoji173]

Wow, så innmari bra at du fikk tatt denne samtalen. At han så at døra di er åpen og at du forstår <3

Forutsetningene ligger flott tilrette for å ta imot et nytt familiemedlem.

 

[Januarmammaen]

Hvordan går det nå? [emoji170]

 

[Smule]

Takk for svar [emoji173][emoji173][emoji173] Jeg tror han kommer til å klare å glede seg om noen uker. Han har jo lyst på barn med meg...

Hvordan går det med dere?