Ginger
Flørter med forumet
Jeg hadde i grunn ikke tenkt til å skrive noe her. Men i det siste spesielt har det vært så mye følelser å kjenne på og dette er i grunn det perfekte stedet å få det ut på.
Jeg elsker å reise, har vært i blodet mitt siden jeg selv ble født og samme med familien min. Så det var ingen overraskelse for min mor da jeg ble gravid i på reise. Barnefar er en god venn, men amerikansk. Hans første reaksjon var å ringe abort klinikker i LA, mens jeg lå i sengen i sjokk over at testen ble positiv. Eneste jeg kjente på var instinktet mitt om å beskytte dette lille frøet.
Testen ble positiv noen få timer før flyet vårt gikk mot Ecuador og Galápagos øyene. Og jeg sa at jeg må tenke på dette, ikke ta noen drastiske avgjørelser. Vi hadde en relativt fin reise, jeg ble dårlig på slutten med kvalme, og jeg kunne merke hvor intenst det var blitt mellom oss som venner. For jeg visste godt hva han ville.
Etter noen dager i Quito, syk og utrolig sliten på et hostell så fikk jeg bestilt fly hjem. Aldri har det vært så godt å komme hjem igjen.
Jula ble alt annet enn hva jeg skulle ønske den var. Krangling med barnefar, flyttet inn i et nytt hus hvor det var ingen hjemmefølelse, det å føle seg så alene og være så kvalm og kaste opp at nesten ingenting gikk ned.
Jeg kontaktet amathea for hjelp, noe jeg er veldig glad jeg gjorde. Jeg følte på presset for å ta abort siden barnefar var så sikker og sta i sin sak. Og jeg som person har alltid gjort det jeg kan for at andre skal ha det bra. Men amathea stilte spørsmålet "men hva vil du?" noe jeg i grunn ikke hadde tenkt på så mye.
Det var da jeg skjønte at abort er helt feil for meg. Og burde kanskje skjønt det da jeg gråt hver gang jeg snakket om abort. (jeg ser ikke galt i å gjøre det, det var bare ikke riktig for meg.) Det å kjenne dette lille livet etter hvert vokse inni meg, instinktet til å beskytte det lille frøet. Nei, livet blir snudd på hodet, men jeg kunne ikke fjerne mini.
Det å fortelle barnefar det. Mer krangling, han ble på tuppa og stressa. Vi snakket ikke på en god stund, og jeg sluttet helt å skrive til han for å gi han tid til å fordøye alt. Han spurte innimellom hvordan det går med meg, og jeg er glad for at han gjorde det. Vise at han bryr seg. Nå, to måneder senere har han sagt han er emosjonelt klar for å være her for oss. Avstanden er stor, så det å være her fysisk er jo ikke så lett, men heldigvis finnes Internett til hjelp.
Det føles som ting faller på plass og ordner seg. Selv om jeg er kvalm fortsatt, har perioder hvor tårene triller for jeg føler meg så alene. Men ting ordner seg, det gjør det alltid til slutt.
I dag er ultralyd timen min, og jeg har hatt nedtelling til å få se mini helt siden jeg fikk timen! Håper alt er bra og at han er frisk! (for magefølelsen sier gutt.)
Jeg elsker å reise, har vært i blodet mitt siden jeg selv ble født og samme med familien min. Så det var ingen overraskelse for min mor da jeg ble gravid i på reise. Barnefar er en god venn, men amerikansk. Hans første reaksjon var å ringe abort klinikker i LA, mens jeg lå i sengen i sjokk over at testen ble positiv. Eneste jeg kjente på var instinktet mitt om å beskytte dette lille frøet.
Testen ble positiv noen få timer før flyet vårt gikk mot Ecuador og Galápagos øyene. Og jeg sa at jeg må tenke på dette, ikke ta noen drastiske avgjørelser. Vi hadde en relativt fin reise, jeg ble dårlig på slutten med kvalme, og jeg kunne merke hvor intenst det var blitt mellom oss som venner. For jeg visste godt hva han ville.
Etter noen dager i Quito, syk og utrolig sliten på et hostell så fikk jeg bestilt fly hjem. Aldri har det vært så godt å komme hjem igjen.
Jula ble alt annet enn hva jeg skulle ønske den var. Krangling med barnefar, flyttet inn i et nytt hus hvor det var ingen hjemmefølelse, det å føle seg så alene og være så kvalm og kaste opp at nesten ingenting gikk ned.
Jeg kontaktet amathea for hjelp, noe jeg er veldig glad jeg gjorde. Jeg følte på presset for å ta abort siden barnefar var så sikker og sta i sin sak. Og jeg som person har alltid gjort det jeg kan for at andre skal ha det bra. Men amathea stilte spørsmålet "men hva vil du?" noe jeg i grunn ikke hadde tenkt på så mye.
Det var da jeg skjønte at abort er helt feil for meg. Og burde kanskje skjønt det da jeg gråt hver gang jeg snakket om abort. (jeg ser ikke galt i å gjøre det, det var bare ikke riktig for meg.) Det å kjenne dette lille livet etter hvert vokse inni meg, instinktet til å beskytte det lille frøet. Nei, livet blir snudd på hodet, men jeg kunne ikke fjerne mini.
Det å fortelle barnefar det. Mer krangling, han ble på tuppa og stressa. Vi snakket ikke på en god stund, og jeg sluttet helt å skrive til han for å gi han tid til å fordøye alt. Han spurte innimellom hvordan det går med meg, og jeg er glad for at han gjorde det. Vise at han bryr seg. Nå, to måneder senere har han sagt han er emosjonelt klar for å være her for oss. Avstanden er stor, så det å være her fysisk er jo ikke så lett, men heldigvis finnes Internett til hjelp.
Det føles som ting faller på plass og ordner seg. Selv om jeg er kvalm fortsatt, har perioder hvor tårene triller for jeg føler meg så alene. Men ting ordner seg, det gjør det alltid til slutt.
I dag er ultralyd timen min, og jeg har hatt nedtelling til å få se mini helt siden jeg fikk timen! Håper alt er bra og at han er frisk! (for magefølelsen sier gutt.)
Bor du i nærheten av familie og venner nå?
