Uplanlagt, alene og så mye kjærlighet

Ginger

Flørter med forumet
Jeg hadde i grunn ikke tenkt til å skrive noe her. Men i det siste spesielt har det vært så mye følelser å kjenne på og dette er i grunn det perfekte stedet å få det ut på.

Jeg elsker å reise, har vært i blodet mitt siden jeg selv ble født og samme med familien min. Så det var ingen overraskelse for min mor da jeg ble gravid i på reise. Barnefar er en god venn, men amerikansk. Hans første reaksjon var å ringe abort klinikker i LA, mens jeg lå i sengen i sjokk over at testen ble positiv. Eneste jeg kjente på var instinktet mitt om å beskytte dette lille frøet.

Testen ble positiv noen få timer før flyet vårt gikk mot Ecuador og Galápagos øyene. Og jeg sa at jeg må tenke på dette, ikke ta noen drastiske avgjørelser. Vi hadde en relativt fin reise, jeg ble dårlig på slutten med kvalme, og jeg kunne merke hvor intenst det var blitt mellom oss som venner. For jeg visste godt hva han ville.

Etter noen dager i Quito, syk og utrolig sliten på et hostell så fikk jeg bestilt fly hjem. Aldri har det vært så godt å komme hjem igjen.

Jula ble alt annet enn hva jeg skulle ønske den var. Krangling med barnefar, flyttet inn i et nytt hus hvor det var ingen hjemmefølelse, det å føle seg så alene og være så kvalm og kaste opp at nesten ingenting gikk ned.

Jeg kontaktet amathea for hjelp, noe jeg er veldig glad jeg gjorde. Jeg følte på presset for å ta abort siden barnefar var så sikker og sta i sin sak. Og jeg som person har alltid gjort det jeg kan for at andre skal ha det bra. Men amathea stilte spørsmålet "men hva vil du?" noe jeg i grunn ikke hadde tenkt på så mye.

Det var da jeg skjønte at abort er helt feil for meg. Og burde kanskje skjønt det da jeg gråt hver gang jeg snakket om abort. (jeg ser ikke galt i å gjøre det, det var bare ikke riktig for meg.) Det å kjenne dette lille livet etter hvert vokse inni meg, instinktet til å beskytte det lille frøet. Nei, livet blir snudd på hodet, men jeg kunne ikke fjerne mini.

Det å fortelle barnefar det. Mer krangling, han ble på tuppa og stressa. Vi snakket ikke på en god stund, og jeg sluttet helt å skrive til han for å gi han tid til å fordøye alt. Han spurte innimellom hvordan det går med meg, og jeg er glad for at han gjorde det. Vise at han bryr seg. Nå, to måneder senere har han sagt han er emosjonelt klar for å være her for oss. Avstanden er stor, så det å være her fysisk er jo ikke så lett, men heldigvis finnes Internett til hjelp.

Det føles som ting faller på plass og ordner seg. Selv om jeg er kvalm fortsatt, har perioder hvor tårene triller for jeg føler meg så alene. Men ting ordner seg, det gjør det alltid til slutt.

I dag er ultralyd timen min, og jeg har hatt nedtelling til å få se mini helt siden jeg fikk timen! Håper alt er bra og at han er frisk! (for magefølelsen sier gutt.)
 
Ultralyden I dag gikk så bra! Lillegutt (jeg hadde rett!) er frisk og fin og aktiv inni magen! Og barnefar var positiv når jeg informerte han! Har vært en god dag!
 
Wow, for en start på svangerskapet du har hatt! Blir imponert over hvordan det virker som du har taklet det, og at du har hatt mot til å følge det som er rett for deg. Håper situasjonen med barnefar løser seg.

Livet med barn er virkelig noe helt nytt og det er både utfordrende og krevende. Men verdt hver eneste bekymring og frustrasjon, hver søvnløs natt. For hver dag blir man innviet mer og mer i et lite menneske sitt liv. Det er virkelig magisk å få bli kjent med disse små, og hjertet vokser seg så stort som man ikke trodde var mulig. Bare å glede seg [emoji4]
Gratulerer med en liten gutt på vei! Når er termin? Og hvor skal du føde?
 
Wow, for en start på svangerskapet du har hatt! Blir imponert over hvordan det virker som du har taklet det, og at du har hatt mot til å følge det som er rett for deg. Håper situasjonen med barnefar løser seg.

Livet med barn er virkelig noe helt nytt og det er både utfordrende og krevende. Men verdt hver eneste bekymring og frustrasjon, hver søvnløs natt. For hver dag blir man innviet mer og mer i et lite menneske sitt liv. Det er virkelig magisk å få bli kjent med disse små, og hjertet vokser seg så stort som man ikke trodde var mulig. Bare å glede seg [emoji4]
Gratulerer med en liten gutt på vei! Når er termin? Og hvor skal du føde?
Tusen hjertelig takk for gode ord! [emoji120]
Det har vært en del opp og ned, men kjenner allerede at kjærligheten for mini i magen vokser i takt med han!

Heldigvis går det litt bedre med barnefar nå enn i starten, men han vil helst se så mye som han kan av mini nå (noe jeg veldig godt skjønner) og er da at jeg må dra avgårde til Amerika med den lille, så får se hvordan det løser seg!

Har fått terminen 3 august på oul og skal føde i Bergen [emoji4]
 
Godt det har bedret seg mellom deg og barnefar :) Bor du i nærheten av familie og venner nå?
 
Godt det har bedret seg mellom deg og barnefar :) Bor du i nærheten av familie og venner nå?
Ja, kjenner at det fort ble litt mindre stress for meg da også!
Ja, flyttet inn til mamma og pappa igjen, så får heldigvis masse god hjelp og støtte her [emoji4]
 
Kjenner definitivt at hormoner er i sving. Jeg blir vanligvis aldri sint når jeg er sulten. Men i dag var det rett før jeg ristet og suste hele jævla biola kartongen gjennom kjøkkenet og ut i gangen. (det var bare flytende det som kom ut). Og etter jeg ristet den halvt I hjel kom det klumper ut, og viser seg den har blitt dårlig. Ble så sinna [emoji44] Må minne meg selv på, at skjerpings, dette er ikke deg. Bli sinna over en liten dårlig biola. Hjelpes meg.
 
Kjenner definitivt at hormoner er i sving. Jeg blir vanligvis aldri sint når jeg er sulten. Men i dag var det rett før jeg ristet og suste hele jævla biola kartongen gjennom kjøkkenet og ut i gangen. (det var bare flytende det som kom ut). Og etter jeg ristet den halvt I hjel kom det klumper ut, og viser seg den har blitt dårlig. Ble så sinna [emoji44] Må minne meg selv på, at skjerpings, dette er ikke deg. Bli sinna over en liten dårlig biola. Hjelpes meg.
Huff, haha, kjenner meg igjen! Jeg ble så sint en dag jeg drev å søvsuget fordi den jævla støvsugeren ikke ville rulle pent etter meg [emoji85] ble så sint at jeg nesten ødela den [emoji85]
 
Jeg sier som jeg også forsøker å trøste meg selv litt meg; livet er ikke for pyser, og fy søren så tøffe vi er som står i alt det som møter oss!

Veldig glad for å lese at barnefar har myknet til og ønsker å være en del av sin sønns liv. Han kan vel reise hit også, på besøk, med tid og stunder? Jeg håper uansett dere kan bevare vennskapet og får til et så godt samarbeid som mulig med avstanden som vil være imellom dere i det daglige.
 
Jeg sier som jeg også forsøker å trøste meg selv litt meg; livet er ikke for pyser, og fy søren så tøffe vi er som står i alt det som møter oss!

Veldig glad for å lese at barnefar har myknet til og ønsker å være en del av sin sønns liv. Han kan vel reise hit også, på besøk, med tid og stunder? Jeg håper uansett dere kan bevare vennskapet og får til et så godt samarbeid som mulig med avstanden som vil være imellom dere i det daglige.
Ja, men det er med utfordringer vi også vokser:) For å se positivt på det!
Ja, det er på en måte lettere for meg nå når vi kan kommunisere og han viser interesse! Men merker også at han nå plutselig vil ha svar på spørsmål som jeg ikke kan svare spesifikt på. Som når jeg og babyen kan besøke han og familien hans, om mini kan få amerikansk statsborgerskap, hvor mye får han sett han osv. Men prøver å ikke stresse med noe!
 
Huff, haha, kjenner meg igjen! Jeg ble så sint en dag jeg drev å søvsuget fordi den jævla støvsugeren ikke ville rulle pent etter meg [emoji85] ble så sint at jeg nesten ødela den [emoji85]
Føler med deg!! Ikke lett med alle disse hormonene!
 
Har meldt meg på gravid yoga i håp om bedre forberedelser til fødsel og alt. Ikke minst med tanke på bekkenløsningen som plager meg titt og ofte. Første kursdag var i går, og det var veldig bra, men følte meg så alene. Selv om det var så mange andre gravide og hyggelige mennesker der. Sikkert bare hormonene eller noe.
 
Har meldt meg på gravid yoga i håp om bedre forberedelser til fødsel og alt. Ikke minst med tanke på bekkenløsningen som plager meg titt og ofte. Første kursdag var i går, og det var veldig bra, men følte meg så alene. Selv om det var så mange andre gravide og hyggelige mennesker der. Sikkert bare hormonene eller noe.
Håper fellesskapsfølelsen kommer etterhvert . Jeg gikk på gravidyoga sist svangerskap og det gikk et par ganger før vi fant tonen på en måte .
 
Etter en samtale med barnefar i morges, så viser det seg at han innerst inne i bakhodet ser for seg at jeg flytter bort til California til han. Og han ville gjerne at mini skulle få begge statsborgerskap, norsk og amerikansk. Men etter noe research, så ser jeg ikke helt hvordan mini kan få amerikansk da han må nesten bli født der da. (Og det skjer ikke.)

Har litt dårlig samvittighet for at han føler at han mister så mye tid med sin sønn da. Noe han I grunn også gjør pga avstanden. Så sier han at han ville blitt ulykkelig om han skulle ha flyttet hit. Føler jeg må komme med en løsning på avstandsproblemet, også for barnet sin del.
 
Plutselig skjedde det veldig mye på en gang. Min onkel ble ranet, så bryter bilen hans sammen. Søsteren til besto dør av influensa og lungebetennelse. Så blir hele familien her smittet med influensa type A. Besto får influensa og lungebetennelse og havner på sykehuset. Jeg spydde og svettet så mye at jeg ble innlagt med dehydring, min far ble innlagt pga hjertet (hatt operasjon før og det ble verre med høy feber og alt det). Og I natt døde besto.
Og å høre på besten ringe rundt å fortelle resten av familien dette med skjelven stemme som nesten bryter sammen tar helt knekken. Vært i sammen I over 60 år, og plutselig er han alene.

Nå håper jeg bare at kvalmen forsvinner og matlysten min kommer tilbake. Jeg er sulten, men det er ingenting jeg har lyst på. Og når jeg prøver, så bare brekker jeg meg.

Jeg føler jeg er overbelastet av hormoner nå og tårene slutter aldri å renne virker det som.
 
Plutselig skjedde det veldig mye på en gang. Min onkel ble ranet, så bryter bilen hans sammen. Søsteren til besto dør av influensa og lungebetennelse. Så blir hele familien her smittet med influensa type A. Besto får influensa og lungebetennelse og havner på sykehuset. Jeg spydde og svettet så mye at jeg ble innlagt med dehydring, min far ble innlagt pga hjertet (hatt operasjon før og det ble verre med høy feber og alt det). Og I natt døde besto.
Og å høre på besten ringe rundt å fortelle resten av familien dette med skjelven stemme som nesten bryter sammen tar helt knekken. Vært i sammen I over 60 år, og plutselig er han alene.

Nå håper jeg bare at kvalmen forsvinner og matlysten min kommer tilbake. Jeg er sulten, men det er ingenting jeg har lyst på. Og når jeg prøver, så bare brekker jeg meg.

Jeg føler jeg er overbelastet av hormoner nå og tårene slutter aldri å renne virker det som.
Kondolerer så mye [emoji173]️ Utrolig trist men g en tøff tid for seg og familien. Ta vare på hverandre. Og håper formen din stiger!
 
Noe så rart. Drømte om to små runde bamser med pels på skrek som en baby når vi trykket på de. Og når jeg våknet så har jeg lekket fra begge bryster! Er jo 26+6 I dag, skal det komme så tidlig da?
 
Noe så rart. Drømte om to små runde bamser med pels på skrek som en baby når vi trykket på de. Og når jeg våknet så har jeg lekket fra begge bryster! Er jo 26+6 I dag, skal det komme så tidlig da?

Er ikke uvanlig det :)
 
Back
Topp