Unormal??

[maria80]

Hei.
Torsdag 24 nov var vi på ultralyd (jeg og samboeren min).. Ut ifra d legen hadde sagt tidligere skulle jeg da være rundt 18 uker på vei.. Men det viste seg at jeg ikke var kommet lengre enn 16 uke.. Det i seg selv er jo greit nok, men hele psyken min forandret seg, nå føler jeg at jeg har stoppet opp i uke 17.. Det er sikkert helt latterlig, men vart ultrolig frustrert og lei meg, så samboeren min er nok litt frustrert han også[:o], han vet ikke helt hva han skal gjøre.. Ikke kjenner jeg særlig med liv heller, enda vi venter en liten gutt[:)], noe vi gleder oss fryktelig til[:D]. Men ventetida vart litt lengre, og disse siste dagene har vært så tunge.. Noen dager er alt bra, andre tider kan jeg begynne å gråte for ingenting.. Er sliten, og itillegg har jeg følt meg sviktet av venner i området.. Det virker ikke som de har interesse av å vite om meg eller svangerskapet mitt i det hele tatt.. Har ingen andre enn samboeren min og holde meg til, og det er ikke rett av meg og forvente at han skal være sammen med meg hele tiden.. I tillegg så jobber han offshore, noe som gjør at han er borte 14 dager av gangen, og da er alt bare enda verre.. Dere synes sikkert jeg er latterlig, men jeg vet ikke helt hva jeg skal ta meg til.. Gleder oss til ungen kommer, vi har ventet på dette i 2 år..men omgivelsene og sviket fra "venner" har gjort at jeg sitter alene for mye til at jeg greier å glede meg over dette like mye hele tiden..

 

[kr.sand]

uff, ikke noe gøy å lese. Skjønner deg godt at du blir litt frustrert, men husk- den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves[:D]
Når det gjelder vennene dine, så vet jeg ikke hva som ligger bak det du skriver. Men hvis ikke man kan glede seg på venners vegne, er de vel ikke verdt det.
Jeg hadde selv en bestevenninne, i over 15 år, vi var skikkelig knyttet også, men da jeg ble gravid ble hun faktisk skuffet. Hun har fremdeles ikke sett datteren min, og hun er snart ett år. Det er vel lett å skjønne at vi ikke har kontakt lengre. men det gjør jo det ikke mindre vondt akkurat.
Lykke til, håper det går bedre med deg etterhvert.
Så husk, at alle her inne er kjempe koselige, så du har alltid ett sted å snu deg hvis du er trist og lei, eller kjempeglad, eller trenger noen å prate litt med[:D]

 

[lilla]

huff,det hørtes skikkelig frustrerende ut...men husk som sagt at du er gravid og du skaper ett nytt liv[:)]Det er jo en fantastisk opplevelse og vite at det er en liten krabat i magen din som skal vokse seg stor og sterk[;)].
Det er jo helt normalt å føle seg redd og usikker i blant,det tror jeg mesteparten av oss er[;)].
Men jeg skjønner deg kjempe godt.Hadde oxo følt meg utrolig ensom hvis samboeren min hadde vært borte 14 dager fra meg[:(],men sånn er det jo bare da....men det med venner og sånt hørtes veldig leit ut.Hvis dem bare gir blaffen i å ta kontakt er de ikke noe å ta vare på spør du meg!
Men du får værtfall mange trøsteklemmer fra meg da[:)]
Ønsker deg alt godt!

 

[lucky2]

Heisann! Jeg skjønner godt hva du går gjennom. Da jeg ble gravid første gang, var jeg først ut i venneflokken med å få barn. Jeg skjønte fort at å prate om baby og graviditet utover det det ble spurt om, var ikke interessant for de andre. Da hadde jeg også en samboer som var totalt uinteressert i hva som skjedde med meg og kroppen min. Trøsten min ble internett, og der ble jeg medlem av en terminklubb hvor vi møttes jevnlig. Det var så deilig, for da kunne man prate om alle de bekymringer og tanker man hadde rundt det å ha barn i magen!!! Det ble min redning :)
Jeg ble også satt tilbake nesten to uker ved ultralyd, og jeg ble også skuffet og nedfor. Legen min satte opp min antatte menstermin som den riktige, så vi fortsatte å forholde oss til den! Det hjalp mye på humøret!!

Når det gjelder din sambo som er ute og reiser, så skjønner jeg at det er sårt å være alene igjen. Det å gå gravid gjør oss (i hvertfall meg :)) mer sårbare, og behovet for nærhet og forståelse øker. Du får prøve å sysselsette den tiden han er borte med noe positivt - om det så er hobby, kino, venne-eller familietreff eller trening eller andre ting du synes er lystbetont!! Start med å skrive en dagbok til den lille? Kanskje lage noe til babyen, av strikk eller hekling? Da går tiden fortere, samtidig som det er veldig koselig [:)]
Ønsker deg i hvertfall lykke til, og håper ting løsner seg for deg, og venninnene dine stiller mer opp for deg!!

Klem...