*Meya*
Elsker forumet
Døren er snart lukket...
Og snart skrives ett nytt kapittel i mitt liv.
Kapitelet uten en mamma. Jeg skal leve videre. Hun skal dø. Dø. Det er så permanent. Hun er ikke på ferie, hun skal ikke på besøk. Hun skal dø. Ordet er kort og brutalt, og egentlig bare ett ord. Men for en kraft. Den slår meg i mellomgulvet og jeg mister pusten. «Hun skal dø». «Det står egentlig bare om dager, og knapt det».
Det er ikke bare ett kapitel uten en mamma. Det er ett helt liv. Resten av mitt liv, må leves uten min elskede. Hun som satte livet i fare for å bære meg fram. Hun som nesten døde fra meg da jeg var 7. Hun, som i sin herlige naivitet sa at «De ser på deg fordi du er så vakker med hijab» når jeg klaget over at folk stirret på meg. Hun som sto opp i søvne og spurte to fnisende 20-åringer om vi hadde vært på Freldsesarmeen, når vi egentlig hadde tja, hva skal man si, hengt på mottaket en hel natt.
Jeg klarer ikke bryte sammen, men når noen spør meg hvordan det går med meg, blir jeg lam. Med MEG? Jeg står på stand-by. Jeg er på pause. Jeg er, men jeg er her ikke.
Jeg skal leve mitt liv uten henne. Ingen mamma å gråte til, ingen mamma å klage til. Ingen mamma å ringe når jeg er syk og har vondt i magen, spyr kattunger av dårlige reker eller ligger flat ut med dårlig rygg. Ingen mamma å dele tenåringens femmere med, guttungens idrettsprestasjoner eller lillemors første skoledag med.
Det må jo bare gå. Det må jo gå videre. Jeg kommer ut av stand-by snart. En del av meg dør, jeg blir halv, og den vokser ikke ut igjen.
La meg bare komme meg ut og videre. En dag. Men ikke nå.
Og snart skrives ett nytt kapittel i mitt liv.
Kapitelet uten en mamma. Jeg skal leve videre. Hun skal dø. Dø. Det er så permanent. Hun er ikke på ferie, hun skal ikke på besøk. Hun skal dø. Ordet er kort og brutalt, og egentlig bare ett ord. Men for en kraft. Den slår meg i mellomgulvet og jeg mister pusten. «Hun skal dø». «Det står egentlig bare om dager, og knapt det».
Det er ikke bare ett kapitel uten en mamma. Det er ett helt liv. Resten av mitt liv, må leves uten min elskede. Hun som satte livet i fare for å bære meg fram. Hun som nesten døde fra meg da jeg var 7. Hun, som i sin herlige naivitet sa at «De ser på deg fordi du er så vakker med hijab» når jeg klaget over at folk stirret på meg. Hun som sto opp i søvne og spurte to fnisende 20-åringer om vi hadde vært på Freldsesarmeen, når vi egentlig hadde tja, hva skal man si, hengt på mottaket en hel natt.
Jeg klarer ikke bryte sammen, men når noen spør meg hvordan det går med meg, blir jeg lam. Med MEG? Jeg står på stand-by. Jeg er på pause. Jeg er, men jeg er her ikke.
Jeg skal leve mitt liv uten henne. Ingen mamma å gråte til, ingen mamma å klage til. Ingen mamma å ringe når jeg er syk og har vondt i magen, spyr kattunger av dårlige reker eller ligger flat ut med dårlig rygg. Ingen mamma å dele tenåringens femmere med, guttungens idrettsprestasjoner eller lillemors første skoledag med.
Det må jo bare gå. Det må jo gå videre. Jeg kommer ut av stand-by snart. En del av meg dør, jeg blir halv, og den vokser ikke ut igjen.
La meg bare komme meg ut og videre. En dag. Men ikke nå.
Skal tenke masse på deg.