Vi hadde (både sambo og jeg) tenkt over hva vi ønsket dersom barnet hadde kromosomfeil eller det var noe annet galt som kom fram på ultralyden i uke 12. Jeg tenkte ikke på det sist, men føler selv at jeg begynner og bli såpass gammel, tror jeg, at denne gangen tenkte jeg myye på det i forkant. Jeg snakket ikke med sambo om dette, for jeg tror som andre nevner her, at det er veldig vanskelig å sette seg inn i situasjonen og hva du kommer til å føle dersom noe mot formodning er galt. Men i mitt hodet var jeg klar på hva jeg ønsket og i bilen på vei ned (elendig tidspunkt) før ul i uke 12 så spurte jeg om han hadde tenkt på hva han ønsket hvis det var noe galt med barnet.
Det viste seg at vi hadde vidt forskjellige oppfatninger om dette og det gjorde meg myyye mer nervøs på veien ned til sykehuset... Jeg kjente at jeg ble både opprørt og sint og lei meg og nervøs og masse masse følelser hoppet opp og ned inni meg, men jeg klarte og holde meg i skinnet og svarte bare at denne diskusjonen trenger vi ikke ta før vi vet om vi må det eller ikke.. Vi var heldige, og slapp og ta diskusjonen, men jeg må innrømme at det satt en støkk i meg. Vet ikke hva jeg ville med dette rare, lange svaret mitt, men jeg vet ikke om det alltid er så lurt og snakke om det på forhånd...man vet kanskje ikke 100% hva man føler før man sitter midt oppi det og da har man kanskje kranglet/diskutert lenge uten at behovet for akkurat den diskusjonen var til stede? Det er en sårbar tid og jeg tror vi gjør lurt i å prøve og unngå de største diskusjonene så langt det lar seg gjøre.. Uansett, det er STOR sjanse for at alt er bra med babyen din, så jeg ønsker deg lykke til på ultralyd om en uke. Det er ikke lenge igjen nå! Stooor klem!
