advarsel! :
Ikke les denne historien om du er redd for å miste. Ønsker bare å lufte hodet litt og fortelle min histore.
Er hele 11uker og jeg begynner å nærme meg den fine tolv ukers grensa med stormskritt. Men det er dessverre nå jeg begynner å bli stressa
Jeg og mannen min var kjempeglade da jeg ble gravid i april. Satt med positiv test bare 15dager etter jeg tok ut spiralen.
Svangerskapet gikk kjempefint og magen begynte å vokse. Med tre barn fra før av, hvor de to eldste er tvillinger så har jeg aldri vært redd for spontanabort(vet ikke hvorfor, kanskje jeg var ung og bekymringsfri)
Men i denne graviditeten hadde jeg hørt om noe som het missed abortion og jeg ble livredd for å oppleve nettopp dette.
Jeg fikk en tidlig ul i uke 6/7 og hjertet slo som bare det. Jeg fikk en ny i uke 9 og alt var fortsatt fint.
Jeg kjøpte meg doppler og gleden var stor da vi hørte hjertelyden i uke 9,10 og 11+4.
I uke 12 ville vi prøve å spille inn hjertelyden. Men vi fant ingen hjertelyd
Og ikke dagen etterpå, eller dagen etter der.
Da jeg var 12+4 var jeg hos jordmor og prøvde å tenke positivt.
Men heller ikke hun fant hjertelyden. Men hun mente på alt var bra. Livmora var godt over bekkenet og hun hørte fin blodgjennomstrømning i livmora.
13+3 var jeg igjen for å ta ultralyd. Denne gangen for å sjekke nakkefold og at alt var bra.
Men vi så fort at hjertet ikke slo Lille's hjerte hadde sluttet å slå 11+6. Så det jeg fryktet veldig i dette svangerskapet, skjedde når jeg egentlig skulle endelig føle meg trygg.
Jeg ble heldigvis gravid 2.pp etter utskrapingen. Og dette svangerskapet har godt kjempefint det også. Får god oppfølging med ul og alt ser fint ut så langt.
Men neste uke skal jeg på ultralyd når jeg er akkurat 12uker.
Og jeg gruer meg skikkelig!
Jeg vil virkelig ikke oppleve det igjen.
Jeg har tatt litt avstand i dette svangerskapet. Det er to nære venner som vet om det, ellers ingen(alle visste det sist, hadde til og med slutta å jobbe og begynt på svangerskapspenger).
jeg klarer heller ikke å se for meg at i juni skal jeg bli mamma igjen, det er veldig uvirkelig og fjernt.
Jeg vet at jeg vil fortsatt ikke være rolig etter neste ultralyd. Men har bestemt meg for at i uke 14 når jeg skal til legen og får høre hjertelyden da, DA skal jeg glede meg. Da skal ikke graviditeten være hemmelig lengre. Da skal jeg strutte med magen og begynne å se frem til juni.
Prøver å tenke positivt og da. At dette var ett uheldig engangs tilfelle. Som gynekologen sa at det er veldig sjeldent at det går galt så Sent. Og at denne gangen går det bra!
Har også sluttet å løpe slik at jeg ikke må ta ventolin, drikker ikke Pepsi max eller andre aspartam produkter og jeg bruker ikke doppler. Vi vet ikke hvorfor Lille sluttet å leve, men nå tar jeg ingen sjanser.
Noen som har solskinnshistorier? Skal vel veldig mye uflaks til for at jeg skal oppleve det samme en gang til?
Ikke les denne historien om du er redd for å miste. Ønsker bare å lufte hodet litt og fortelle min histore.
Er hele 11uker og jeg begynner å nærme meg den fine tolv ukers grensa med stormskritt. Men det er dessverre nå jeg begynner å bli stressa
Jeg og mannen min var kjempeglade da jeg ble gravid i april. Satt med positiv test bare 15dager etter jeg tok ut spiralen.
Svangerskapet gikk kjempefint og magen begynte å vokse. Med tre barn fra før av, hvor de to eldste er tvillinger så har jeg aldri vært redd for spontanabort(vet ikke hvorfor, kanskje jeg var ung og bekymringsfri)
Men i denne graviditeten hadde jeg hørt om noe som het missed abortion og jeg ble livredd for å oppleve nettopp dette.
Jeg fikk en tidlig ul i uke 6/7 og hjertet slo som bare det. Jeg fikk en ny i uke 9 og alt var fortsatt fint.
Jeg kjøpte meg doppler og gleden var stor da vi hørte hjertelyden i uke 9,10 og 11+4.
I uke 12 ville vi prøve å spille inn hjertelyden. Men vi fant ingen hjertelyd
Og ikke dagen etterpå, eller dagen etter der.
Da jeg var 12+4 var jeg hos jordmor og prøvde å tenke positivt.
Men heller ikke hun fant hjertelyden. Men hun mente på alt var bra. Livmora var godt over bekkenet og hun hørte fin blodgjennomstrømning i livmora.
13+3 var jeg igjen for å ta ultralyd. Denne gangen for å sjekke nakkefold og at alt var bra.
Men vi så fort at hjertet ikke slo
Lille's hjerte hadde sluttet å slå 11+6. Så det jeg fryktet veldig i dette svangerskapet, skjedde når jeg egentlig skulle endelig føle meg trygg. Jeg ble heldigvis gravid 2.pp etter utskrapingen. Og dette svangerskapet har godt kjempefint det også. Får god oppfølging med ul og alt ser fint ut så langt.
Men neste uke skal jeg på ultralyd når jeg er akkurat 12uker.
Og jeg gruer meg skikkelig!
Jeg vil virkelig ikke oppleve det igjen.
Jeg har tatt litt avstand i dette svangerskapet. Det er to nære venner som vet om det, ellers ingen(alle visste det sist, hadde til og med slutta å jobbe og begynt på svangerskapspenger).
jeg klarer heller ikke å se for meg at i juni skal jeg bli mamma igjen, det er veldig uvirkelig og fjernt.
Jeg vet at jeg vil fortsatt ikke være rolig etter neste ultralyd. Men har bestemt meg for at i uke 14 når jeg skal til legen og får høre hjertelyden da, DA skal jeg glede meg. Da skal ikke graviditeten være hemmelig lengre. Da skal jeg strutte med magen og begynne å se frem til juni.
Prøver å tenke positivt og da. At dette var ett uheldig engangs tilfelle. Som gynekologen sa at det er veldig sjeldent at det går galt så Sent. Og at denne gangen går det bra!
Har også sluttet å løpe slik at jeg ikke må ta ventolin, drikker ikke Pepsi max eller andre aspartam produkter og jeg bruker ikke doppler. Vi vet ikke hvorfor Lille sluttet å leve, men nå tar jeg ingen sjanser.
Noen som har solskinnshistorier? Skal vel veldig mye uflaks til for at jeg skal oppleve det samme en gang til?
