Søker gode råd og erfaringer fra dere i tilsvarende situasjon 
Har i dag vært hos gyn for å be om henvisning til IVF. Det har vært et tøft år! Vært prøvere aktivt i 15 sykluser og hadde en ex. u i PP 12. Gått på letrozol i 5 runder, der ex u var på runde 3. Har en fin 4-åring som satt på 4. forsøk så hadde aldri i verden trodd vi skulle havne her. Jeg er 36 og mannen 40, så selv om vi er godt voksne viser alle tester av oss begge to at alt er i skjønneste orden - i følge gynekologen. Da jeg ble gravid I eggleder i august, måtte eggleder fjernes, men de sjekket den andre og alt så fint ut. Ingen endometriose, har eggløsning av meg selv, ingen polypper eller tegn på pcos. Stabile, regelmessige sykluser og en AMH på 38. Mannens svømmere er gode. Derav uforklarlig sekundær infertilitet.
Har ikke vært helt fornøyd med gyn. Synes han er veldig konservativ og ikke helt sett oss i denne prosessen. Måtte nesten kreve henvisning i dag. Han ville ta nye og utvidede prøver av oss begge (antar dette er prosedyre) før han kunne sende inn henvisningen. Problemet er at sist tok det 2 måneder før alle prøvesvar var inne, der AMH-prøven tok 8 uker og hindret prosessen. Jeg føler at det vil gjøre at det tar enda lenger tid før vi får komme inn til IVF. Videre ville han ikke gi meg noen form for behandling i ventetiden, og sa at det ikke ville ha noen effekt, for problemet var ikke eggløsning, men å bli gravid. Blir så fortvilet! På den ene siden sier han at alt er i orden, samtidig som da jeg spurte om vi hadde sjans for å klare dette på egenhånd svarte han at vårt eneste alternativ var IVF og at det trolig var egglederne mine som var problemet i utgangspunktet og at nå hadde jeg bare en. Han presterte også å si at siden exu telte som graviditet fryktet han at vi måtte vente enda ett år siden vi nå per definisjon ikke var infertile. Det føles så urettferdig at jeg skal straffes for at jeg hadde en exu. Kan dette virkelig stemme?
Jeg gråt hele veien hjem, for dette er hjerteskjærende! Når jeg fikk roet meg ned litt, ble mannen og jeg enig om å bestille en time hos gyn på volvat for å få en second opinion og kanskje noen alternativer til behandling i påvente av IVF. Skal dit i neste uke.
men så blir jeg så usikker på om det er noe vits? Er det virkelig slik at ingenting kan hjelpe? Er IVF vårt eneste alternativ? Hører jo om andre typer for hormonstimulering og triggersprøyte, støttemedisiner osv. Dette var ikke aktuelt mente nåværende gyn. Finnes det en måte å få fortgang i prosessen på uten å måtte ta IVF privat? Volvat i byen vår samarbeider direkte med St Olavs som også er der vi har bedt gyn henvise oss til.
Jeg er den typen som liker å føle at jeg gjør noe proaktivt, så å nå å kanskje måtte vente til september neste år før det skjer noe gjør meg bare deprimert. Jeg var langt nede før dette, men redd dette tar knekken på meg nå. Men håpet om at en annen gynekolog kan se saken annerledes er jo der, så vil ikke gi opp helt ennå. Men tar selvfølgelig i mot en reality check fra dere som har vært der jeg er nå. Jeg kjenner ingen i samme situasjon som meg, så det hele føles veldig ensomt ut
Har i dag vært hos gyn for å be om henvisning til IVF. Det har vært et tøft år! Vært prøvere aktivt i 15 sykluser og hadde en ex. u i PP 12. Gått på letrozol i 5 runder, der ex u var på runde 3. Har en fin 4-åring som satt på 4. forsøk så hadde aldri i verden trodd vi skulle havne her. Jeg er 36 og mannen 40, så selv om vi er godt voksne viser alle tester av oss begge to at alt er i skjønneste orden - i følge gynekologen. Da jeg ble gravid I eggleder i august, måtte eggleder fjernes, men de sjekket den andre og alt så fint ut. Ingen endometriose, har eggløsning av meg selv, ingen polypper eller tegn på pcos. Stabile, regelmessige sykluser og en AMH på 38. Mannens svømmere er gode. Derav uforklarlig sekundær infertilitet. Har ikke vært helt fornøyd med gyn. Synes han er veldig konservativ og ikke helt sett oss i denne prosessen. Måtte nesten kreve henvisning i dag. Han ville ta nye og utvidede prøver av oss begge (antar dette er prosedyre) før han kunne sende inn henvisningen. Problemet er at sist tok det 2 måneder før alle prøvesvar var inne, der AMH-prøven tok 8 uker og hindret prosessen. Jeg føler at det vil gjøre at det tar enda lenger tid før vi får komme inn til IVF. Videre ville han ikke gi meg noen form for behandling i ventetiden, og sa at det ikke ville ha noen effekt, for problemet var ikke eggløsning, men å bli gravid. Blir så fortvilet! På den ene siden sier han at alt er i orden, samtidig som da jeg spurte om vi hadde sjans for å klare dette på egenhånd svarte han at vårt eneste alternativ var IVF og at det trolig var egglederne mine som var problemet i utgangspunktet og at nå hadde jeg bare en. Han presterte også å si at siden exu telte som graviditet fryktet han at vi måtte vente enda ett år siden vi nå per definisjon ikke var infertile. Det føles så urettferdig at jeg skal straffes for at jeg hadde en exu. Kan dette virkelig stemme?
Jeg gråt hele veien hjem, for dette er hjerteskjærende! Når jeg fikk roet meg ned litt, ble mannen og jeg enig om å bestille en time hos gyn på volvat for å få en second opinion og kanskje noen alternativer til behandling i påvente av IVF. Skal dit i neste uke.
men så blir jeg så usikker på om det er noe vits? Er det virkelig slik at ingenting kan hjelpe? Er IVF vårt eneste alternativ? Hører jo om andre typer for hormonstimulering og triggersprøyte, støttemedisiner osv. Dette var ikke aktuelt mente nåværende gyn. Finnes det en måte å få fortgang i prosessen på uten å måtte ta IVF privat? Volvat i byen vår samarbeider direkte med St Olavs som også er der vi har bedt gyn henvise oss til.
Jeg er den typen som liker å føle at jeg gjør noe proaktivt, så å nå å kanskje måtte vente til september neste år før det skjer noe gjør meg bare deprimert. Jeg var langt nede før dette, men redd dette tar knekken på meg nå. Men håpet om at en annen gynekolog kan se saken annerledes er jo der, så vil ikke gi opp helt ennå. Men tar selvfølgelig i mot en reality check fra dere som har vært der jeg er nå. Jeg kjenner ingen i samme situasjon som meg, så det hele føles veldig ensomt ut
Glad det ordnet seg for deg til slutt! Det gir håp!
Men, håpet er jo der, uansett hvor negativ jeg er nå. Det pleier å ta seg opp når eggløsning nærmer seg 