(U)Lykkelig graviditet?

[frøkenVic]

Beklager på forhånd, men trenger å høre om det er noen andre som føler det sånn?

Jeg klarer ikke kjenne på noe glede av å gå gravid nå. Gleder meg ikke til fødsel, barseltid (om man må være der alene). Får full panikk av tanken på å være på sykehus i mange timer/dager uten mannen.
Har masse mareritt om at ting går galt under fødsel med både barnet og meg. Livredd for eventuelle komplikasjoner som kan oppstå nedentil. Nå føler jeg meg bare utmattet og trist.
Var i tillegg vitne til en dødsulykke for noen uker siden hvor en person døde (eller allerede var død), og tanken på at babyen ikke kommer ut hel rosa med engang, får meg til å grøsse.

Noen som har noen oppmuntrende ord? Eller føler på samme måte?

 

[Lorentz125]

Har du fortalt dette til jordmor? Om ikke så syns jeg du skal gjør det! Jeg går igjennom det samme men får god støtte å hjelp fra jordmor som jeg går til på helsestasjonen.

 

[SologRegn]

Jeg føler jeg kjenner meg litt igjen. Har hatt masse bekymringer for fødsel, baby og tiden etterpå. En periode her tenkte jeg at jeg ikke kom til å klare å ta vare på babyen eller barnet jeg har fra før. Skjønte virkelig ikke hvordan jeg skulle klare det. Heldigvis går det bedre igjen nå og det tror jeg henger sammen med at energien har vært bedre de siste 2-3 ukene. Men uansett veldig viktig å få snakket med noen om dette. Enig i at du bør ta det opp med jordmor. Ikke godt å gå sånn. Lykke til fremover!

 

[Oktober2020baby]

Jeg kan fortelle litt om min egen situasjon, så håper jeg at jeg kan kanskje være litt til hjelp Beklager på forhånd om mye syting og skriving fra meg, men jeg vil være ærlig.

Jeg ble kvalm med oppkast tidlig i uke 6, kvalme gjennom hele dagen og stort sett sengeliggende. Oppi dette her fikk jeg to blødninger, så gav meg enormt mye stress. Så fikk jeg en soppinfeksjon som stadig vender tilbake, med tørre og såre slimhinner nedentil. Jeg opplevde også blødninger fra endetarmen. Så kom bekkensmertene, ennå oppegående, men ja... Så fikk jeg beskjed at jeg hadde urinveisinfeksjon og så toppet det seg med at jeg hadde sukker i urinen. Alt dette gikk hardt inn på psyken. Jeg kunne gråte voldsomt en dag, så plutselig var jeg i godt humør neste dag, men en dag toppet det seg. Etter å ha hørt at jeg hadde sukker i urinen, var jeg på vei hjemover og jeg var langt nede. Alt jeg ville var å sette meg på en sten ett eller annet sted å gråte og gråte. Jeg ville ikke hjem, orket ingenting og jeg følte bare alt var imot meg. Jeg likte ikke å være gravid, jeg følte at dette ikke var det jeg hadde hørt og trodd det skulle være. Og så hører man i tillegg om alle historiene om hvor tøft det er å bli foreldre og hvor mye man skal gløde under graviditet (not me!). Jeg dro hjem og fortalte mannen min, som har vært en stor støtte, og han sa at jeg måtte snakke med noen. Jeg samlet kreftene da og ringte til helsestasjonen, og jeg ble møtt med stor forståelse og får nå psykologisk hjelp. Jeg har bestemt meg for å ta en ting om gangen og det meste har begynt å ordne seg. Ett steg for hver dag, der jeg gjør noe hyggelig for meg selv og prioriterer meg selv.

Det høres ut for meg at du opplevde noe veldig tøft for noen uker siden som har satt seg, men uavhengig av hva du har opplevd eller ikke opplevd i denne graviditeten hvis du føler deg nedfor så råder jeg deg å snakke med jordmor eller fastlegen og få hjelp til å sortere tankene. Det er tøft og det føles veldig ensomt, men det blir bedre og du er IKKE alene. Jeg vet om mange som føler det sånn, men det er vanskelig å snakke om det da man «skal» være så lykkelig hele tiden. Det jeg kan si er at det blir bedre, bare ta en dag om gangen.

Klem

 

[frøkenVic]

Har du fortalt dette til jordmor? Om ikke så syns jeg du skal gjør det! Jeg går igjennom det samme men får god støtte å hjelp fra jordmor som jeg går til på helsestasjonen.

Har ikke pratet med noen om dette, nevnte det så vidt for mannen forrige dagen om at jrg ikke hadde det så bra.
Føler nesten jeg plager jordmor om jeg skal ta det opp med henne. Har kun vært der 1 gang og føler meg skikkelig usikker på alt som skjer.
Føler meg enda mer teit som gråter i smug sånn at mannen ikke skal se det.

 

[frøkenVic]

Jeg kan fortelle litt om min egen situasjon, så håper jeg at jeg kan kanskje være litt til hjelp Beklager på forhånd om mye syting og skriving fra meg, men jeg vil være ærlig.

Jeg ble kvalm med oppkast tidlig i uke 6, kvalme gjennom hele dagen og stort sett sengeliggende. Oppi dette her fikk jeg to blødninger, så gav meg enormt mye stress. Så fikk jeg en soppinfeksjon som stadig vender tilbake, med tørre og såre slimhinner nedentil. Jeg opplevde også blødninger fra endetarmen. Så kom bekkensmertene, ennå oppegående, men ja... Så fikk jeg beskjed at jeg hadde urinveisinfeksjon og så toppet det seg med at jeg hadde sukker i urinen. Alt dette gikk hardt inn på psyken. Jeg kunne gråte voldsomt en dag, så plutselig var jeg i godt humør neste dag, men en dag toppet det seg. Etter å ha hørt at jeg hadde sukker i urinen, var jeg på vei hjemover og jeg var langt nede. Alt jeg ville var å sette meg på en sten ett eller annet sted å gråte og gråte. Jeg ville ikke hjem, orket ingenting og jeg følte bare alt var imot meg. Jeg likte ikke å være gravid, jeg følte at dette ikke var det jeg hadde hørt og trodd det skulle være. Og så hører man i tillegg om alle historiene om hvor tøft det er å bli foreldre og hvor mye man skal gløde under graviditet (not me!). Jeg dro hjem og fortalte mannen min, som har vært en stor støtte, og han sa at jeg måtte snakke med noen. Jeg samlet kreftene da og ringte til helsestasjonen, og jeg ble møtt med stor forståelse og får nå psykologisk hjelp. Jeg har bestemt meg for å ta en ting om gangen og det meste har begynt å ordne seg. Ett steg for hver dag, der jeg gjør noe hyggelig for meg selv og prioriterer meg selv.

Det høres ut for meg at du opplevde noe veldig tøft for noen uker siden som har satt seg, men uavhengig av hva du har opplevd eller ikke opplevd i denne graviditeten hvis du føler deg nedfor så råder jeg deg å snakke med jordmor eller fastlegen og få hjelp til å sortere tankene. Det er tøft og det føles veldig ensomt, men det blir bedre og du er IKKE alene. Jeg vet om mange som føler det sånn, men det er vanskelig å snakke om det da man «skal» være så lykkelig hele tiden. Det jeg kan si er at det blir bedre, bare ta en dag om gangen.

Klem

Takk for at du deler. Da forstår jeg godt at du ikke har det lett. Og unner deg ikke å ha det sånn. Kjenner jeg er livredd for sukker i urinen selv. Føler hverken jeg kan snakke med fastlegen eller jordmor uten at jeg plager de.

Ja, kort fortalt, så var jeg en av de første på en tragisk ulykke. Gikk bokstavelig talt rett på ulykken. Så var der før politi, ambulanser og brannbiler var der.
Skjønte heller ikke at personen som var skadd, kanskje var død da jeg prøvde å få kontakt. Jeg bar sikker på at personen frøys, pga fargen på huden, og jeg skjønte at personen var hardt skadet pga omstendighetene. Men det synet, det unner jeg ingen. Det har brent seg litt fast i hodet og jeg får ikke det bildet bort.
Følte meg så hjelpesløs fordi jeg ikke fikk reddet livet hans.

 

[lilleperle]

Takk for at du deler. Da forstår jeg godt at du ikke har det lett. Og unner deg ikke å ha det sånn. Kjenner jeg er livredd for sukker i urinen selv. Føler hverken jeg kan snakke med fastlegen eller jordmor uten at jeg plager de.

Ja, kort fortalt, så var jeg en av de første på en tragisk ulykke. Gikk bokstavelig talt rett på ulykken. Så var der før politi, ambulanser og brannbiler var der.
Skjønte heller ikke at personen som var skadd, kanskje var død da jeg prøvde å få kontakt. Jeg bar sikker på at personen frøys, pga fargen på huden, og jeg skjønte at personen var hardt skadet pga omstendighetene. Men det synet, det unner jeg ingen. Det har brent seg litt fast i hodet og jeg får ikke det bildet bort.
Følte meg så hjelpesløs fordi jeg ikke fikk reddet livet hans.

Kjære deg, det hørtes ut som et mareritt. Og ikke at jeg er ekspert på dette området, men noe kan jeg, og det er at selv om man tror man har prossesert situasjonen selv kan man likevel få traumelignende reaksjoner på slikt, og det kan sette seg som noe annet, en sorg, depresjon e.l.. Når du opplever noe som dette kan det virkelig gå utover nettopp tanker om døden og skrekktanker om andre ting. Så jeg er enig slik som de andre sier her; ta kontakt med jordmor eller lege og ta opp dette som skjer med deg.

Jeg har et familiemedlem som opplevde noe fælt på sykehjem og ble preget i ukesvis etter, men etter noen uker med samtaler og støtte så klarte hun å komme seg videre <3 Jeg unner deg ikke å bære på dette alene, det hjelper å prate og prossesere dette. Masse lykke til, det blir nok bedre snart skal du se <3

 

[Oktober2020baby]

Takk for at du deler. Da forstår jeg godt at du ikke har det lett. Og unner deg ikke å ha det sånn. Kjenner jeg er livredd for sukker i urinen selv. Føler hverken jeg kan snakke med fastlegen eller jordmor uten at jeg plager de.

Ja, kort fortalt, så var jeg en av de første på en tragisk ulykke. Gikk bokstavelig talt rett på ulykken. Så var der før politi, ambulanser og brannbiler var der.
Skjønte heller ikke at personen som var skadd, kanskje var død da jeg prøvde å få kontakt. Jeg bar sikker på at personen frøys, pga fargen på huden, og jeg skjønte at personen var hardt skadet pga omstendighetene. Men det synet, det unner jeg ingen. Det har brent seg litt fast i hodet og jeg får ikke det bildet bort.
Følte meg så hjelpesløs fordi jeg ikke fikk reddet livet hans.

Hei igjen For det første vil jeg takke deg (hvis ingen andre har gjort det før meg), fordi du stoppet og prøvde å hjelpe. Så kan jeg kan fortelle deg at jeg jobber i den bransjen og at både politi, ambulanse og brannvesenet ofte går igjennom en debriefing etter at noen dør eller ved ulykker. Grunnen til det er at det er traumatiserende for de og de må snakke ut om hva som har skjedd, hvordan de reagerte når de kom til stedet osv. Og dette er folk som er trent og trener på eventuelle slike scenarioer. Det er helt normalt at du føler slik du gjør, men du gjorde ingenting feil (tvert imot!) og du plager ikke fastlegen eller jordmor ved å snakke om det. Jeg vil si du har tatt ett steg i riktig retning nå ved å fortelle her om det og nå er neste lille steg å si det til en av de som skal passe på deg som fastlege, jordmor osv. Du kan kanskje starte med mannen? Uansett hvem du velger å åpne deg for, så bare husk at det er hjelp å få! Det blir bra skal du se. Vi er noe ekstra sårbare nå pga at vi er gravide, derfor er det desto viktigere at vi er ekstra snille mot oss selv og hvis du har behov for å skrive mer så bare skriv her. Ok? Klem

 

[frøkenVic]

Hei igjen For det første vil jeg takke deg (hvis ingen andre har gjort det før meg), fordi du stoppet og prøvde å hjelpe. Så kan jeg kan fortelle deg at jeg jobber i den bransjen og at både politi, ambulanse og brannvesenet ofte går igjennom en debriefing etter at noen dør eller ved ulykker. Grunnen til det er at det er traumatiserende for de og de må snakke ut om hva som har skjedd, hvordan de reagerte når de kom til stedet osv. Og dette er folk som er trent og trener på eventuelle slike scenarioer. Det er helt normalt at du føler slik du gjør, men du gjorde ingenting feil (tvert imot!) og du plager ikke fastlegen eller jordmor ved å snakke om det. Jeg vil si du har tatt ett steg i riktig retning nå ved å fortelle her om det og nå er neste lille steg å si det til en av de som skal passe på deg som fastlege, jordmor osv. Du kan kanskje starte med mannen? Uansett hvem du velger å åpne deg for, så bare husk at det er hjelp å få! Det blir bra skal du se. Vi er noe ekstra sårbare nå pga at vi er gravide, derfor er det desto viktigere at vi er ekstra snille mot oss selv og hvis du har behov for å skrive mer så bare skriv her. Ok? Klem

Jeg skrev lenger opp at jeg ikke hadde snakket med noen, men jeg nevnte det for fastlegen min sist jeg var der. Men der fikk jeg bare mer spm om hva som hadde skjedd osv, enn at jeg kunne tenke på hva jeg følte oppi i det hele. Føler det er som å snakke med en vegg..
Samboeren vet jo om ulykken, men tror ikke han skjønner at jeg ikke har det bra nå. Og jeg vil jo heller ikke la det som har skjedd påvirke meg men tror kanskje det gjør det, mer enn jeg innser selv..
Tanken på at babyen ikke kommer ut helt rosa, men litt mer lilla får meg jo til å grøsse, og det er overhode ikke noe jeg vil ha på brystet mitt heller. Det høres bare så fælt ut å si det sånn, men..

 

[Anin]

Ja! Jeg føler på masse av akkurat det du føler på. Det går opp og ned, så jeg kjenner også på glede. Men det er faktisk mest det du skriver om som går på tomgang. Jeg tror at det også kommer an på hvordan man har det fra før man ble gravid, på generell basis, og hvordan man har det med partner... Jeg har en kjip opplevelse bak meg, som gjør at mine tanker vender feil vei. Jeg går ikke inn på det nå, da det bare vil «skremme deg» men poenget mitt er uansett at aldri gi opp, prøv å Finn de små gledene i ting. Se på babytøy, gjør litt i stand, kjenn på magen og bevegelsene MEN gråt også hvis du vil gråte. Og hvis du vil gråte uten at mannen ser det, så gjør det... Du kommer deg gjennom dette, det VET jeg, og det kan jeg love deg... Klem

 

[Riskornet]

Huff ja, føler veldig med deg og føler meg også igjen. Alle følelser er så forsterket og jeg gråter i perioder hver dag. Før jeg ble gravid gråt jeg typisk maks 1 gang i mnd om ikke mindre. Er liksom ikke litt gråt men skikkelig hulkeøkter hvor jeg føler meg dypt ulykkelig.

Det er veldig energikrevende og jeg føler meg ofte veldig apatisk før og etter. Er glad for babyen og gleder meg over den hver dag, men kan være dypt ulykkelig over hele situasjonen samtidig

Bekymrer meg ofte for partneren, alt fra at han skal dø, til utroskap, at jeg skal bli forlatt eller at han ikke skal delta med babyen. Han forsikrer meg om at ingenting av dette er tilfellet og han forsøker så godt det lar seg gjøre å holde seg i live Jeg tror også at han kommer til å bli en flott pappa. OG når jeg er i et «oppegående humør» føler jeg meg helt trygg på at jeg klarer å fikse alt alene om ting går helt skeis, selvom det virkelig ikke er noe jeg ønsker. Prøver bare å ha litt strong woman, selvtillitsboost innimellom!

For en tid tilbake opplevde jeg et ganske stort tillitsbrudd fra han, men da vi bestemte oss for å prøve å få babyen var det med bakgrunn i at dette var ordnet opp i mellom oss. Etter graviditeten har jeg mye mareritt om at lignende ting skal skje, og det er ofte det som utløser hulketendensene som drar med seg mange andre faktorer Alt fra feil pålegg, glemte oppgaver hjemme, ikke kaldt nok vann i glasset, luftet ikke hunden likevel, glemte å ta ut søppelet osv. Føler meg som en trass unge noen ganger Samtidig har jeg lest at ulike tillitsbrudd i forhold kan oppleves som post traumatisk stress, og at det er et stort traume.

Jeg prøver å bare gråte ut når det skjer, gjerne foran han så vi får snakket om det etterpå. Alt blir mye verre om du bærer på det alene og prøver å fortrenge det. Selv om det er viktig å gå videre må opplevelser og inntrykk bearbeides. Heldigvis får jeg mye støtte fra partneren min, selv om det er 03 på natta eller på dagen. Så jeg ville anbefalt å snakke med noen om hvordan du føler det og det kan være en fin øvelse for parforholdet også. Livet er ikke en dans på roser og er ofte heller et rent helvete spør du meg, graviditetshormoner gjør mange ting mye verre

Synes dessuten at det snakkes altfor lite om at gravide ikke bare er lykkelige spirer i 9 mnd.

 

[Riskornet]

Jeg vet om mange som føler det sånn, men det er vanskelig å snakke om det da man «skal» være så lykkelig hele tiden. Det jeg kan si er at det blir bedre, bare ta en dag om gangen.

Klem

Sååå enig med deg. Gravide skal liksom være
«lykkelige» hele tiden og bare være fornøyde med å skape et liv. Møtte eksempelvis veldig lite forståelse når jeg hadde sterk svangerskapskvalme, blodtrykksfall og klarte nesten ikke sove eller spise på 8 uker. Jeg var veeeeldig demotivert, sliten og utsultet, og ville absolutt ikke ha flere barn noen gang og trengte oppløftende ord, ikke «men tenk du har en person inni magen», «slutt å tull, du må nyte den her tiden hvor du ikke har en baby å ta vare på», «du blir nok mer sliten etterhvert», «nyt den lille magen, etterhvert er du flodhest».

 

[Oktober2020baby]

Jeg skrev lenger opp at jeg ikke hadde snakket med noen, men jeg nevnte det for fastlegen min sist jeg var der. Men der fikk jeg bare mer spm om hva som hadde skjedd osv, enn at jeg kunne tenke på hva jeg følte oppi i det hele. Føler det er som å snakke med en vegg..
Samboeren vet jo om ulykken, men tror ikke han skjønner at jeg ikke har det bra nå. Og jeg vil jo heller ikke la det som har skjedd påvirke meg men tror kanskje det gjør det, mer enn jeg innser selv..
Tanken på at babyen ikke kommer ut helt rosa, men litt mer lilla får meg jo til å grøsse, og det er overhode ikke noe jeg vil ha på brystet mitt heller. Det høres bare så fælt ut å si det sånn, men..

Uff, høres ikke ut som du har blitt helt møtt der du trengs å møtes, altså med ett åpent øre. Ingenting av det du sier er fælt, det er helt naturlig å bære på slike følelser etter å ha blitt møtt med det du opplevde.

Har du mulighet til å snakke med jordmor eller noen andre? Jeg tror de kan hjelpe deg så du slipper å bære dette med deg. Det er viktig å få det ut

 

[Oktober2020baby]

Sååå enig med deg. Gravide skal liksom være
«lykkelige» hele tiden og bare være fornøyde med å skape et liv. Møtte eksempelvis veldig lite forståelse når jeg hadde sterk svangerskapskvalme, blodtrykksfall og klarte nesten ikke sove eller spise på 8 uker. Jeg var veeeeldig demotivert, sliten og utsultet, og ville absolutt ikke ha flere barn noen gang og trengte oppløftende ord, ikke «men tenk du har en person inni magen», «slutt å tull, du må nyte den her tiden hvor du ikke har en baby å ta vare på», «du blir nok mer sliten etterhvert», «nyt den lille magen, etterhvert er du flodhest».

Sååå enig med deg. Gravide skal liksom være
«lykkelige» hele tiden og bare være fornøyde med å skape et liv. Møtte eksempelvis veldig lite forståelse når jeg hadde sterk svangerskapskvalme, blodtrykksfall og klarte nesten ikke sove eller spise på 8 uker. Jeg var veeeeldig demotivert, sliten og utsultet, og ville absolutt ikke ha flere barn noen gang og trengte oppløftende ord, ikke «men tenk du har en person inni magen», «slutt å tull, du må nyte den her tiden hvor du ikke har en baby å ta vare på», «du blir nok mer sliten etterhvert», «nyt den lille magen, etterhvert er du flodhest».

Uff, ja hva skal man si til sånne folk? Jeg ble møtt med «du ser jo frisk ut», «det går jo fort over», «det er jo vanlig å være kvalm»... så altså jeg kunne umulig kaste opp 10 ganger om dagen,selvom de møtte meg den ene dagen jeg faktisk hadde klart å komme meg ut og følte meg noenlunde ok. Men jeg har innsett at folk får tenke og tro det de vil. Noen ganger kommer fra ett godt hjerte og andre ganger fra skeptiske tanker, men alle opplever noe i livet og det er viktig å ikke forhåndsdømme eller sammenligne

Vi gravide får være ekstra snille mot hverandre for vi vet alt er ikke rosenrødt og vi er fortsatt individer som har følelser, tanker og liv som går parallelt til alt som også er nytt og uvant og til tider skremmende.

Klem til deg fra en som vet litt om hvordan det føles.

 

[Lillemor95]

Hei!
Jeg vil bare tipse deg om kriseteamet i kommunen, i forhold til den dødsulykken du var vitne til.. Når slike ulykker skjer, pleier ofte kriseteamet og bli koblet inn, og de kan du som vitne også nytte deg av ikke noe gøy å oppleve slike ting, og spesielt ikke når man ikke får luftet ut og bearbeidet synsintrykk, og alle andre tanker og intrykk rundt denne situasjonen som du nå sitter igjen med! Det er alltid behov for å lufte ut osv etter slike opplevelser slik at man ikke går å gnager på det over lengre tid..
Håper du får tak i noen å lufte ut til, slik at vertfall det kan lette litt på følelser og tanker rundt det som skjedde