Tungsinn

Preggers87

Elsker forumet
*MIA*
Julegavene 2019
Noen andre som opplever dette? Fikk det med første mann også... Dagene og kvalmen er lange og tankene mørke... Føler meg så alene. Vil ikke bekymre sambo... Vi hadde det ganske tøft med første mann når vi ikke visste hva det var... Vil bare ligge under dynen hele dagen.. Er så trist gråter hele tiden og gruer meg til mann og mini kommer hjem for da må jeg late som om jeg har det bra helt til jeg skal legge meg...
 
Har det akkurat sånn jeg også. Jeg leverer barna på skole og bhg så går jeg og legger meg igjen og ligger der til jeg må hente dem igjen. Jeg gråter også veldig mye og er trist. Vet at jeg er veldig stressa pga vi holder på og pusse opp huset vi har kjøpt og samboeren min skal absolutt flytte inn før jul så vi får feira der. Så nå er hele huset et stort kaos og jeg blir rett og slett trist av det. Gråter for alt mulig hele tiden.
 
Snakk med samboeren din om det, evt også legen. Men om samboeren din vet at det ikke er fordi du er misfornøyd med han/forholdet er det MYE lettere for han å takle tårer, og dermed lettere for deg å kunne dele litt. Har snakket med min sambo ang akkurat dette, så han vet at om jeg kryper sammen i armene hans og gråter så er det fordi jeg er altfor sliten og lei, og trenger få det ut. Hans eneste oppgave da er å holde rundt meg og forsikre meg om at han elsker meg.

Hadde det sånn sist også, for som du sier, mørkt,kvamle og ensomhet. Sist var jeg sykemeldt i to mnd i jan og feb, med lite venner og familie i nærheten. Det var knalltøft. Det som hjalp meg mye var da en gjeng herfra bestemte seg for å møtes, og jeg fikk andre å snakke med. Både positive og negative ting, tanker og erfaringer. Det gjorde enormt mye for meg, og jeg kom meg på treff selv om jeg var sykemeldt og egentlig ikke orket noe, for det hjalp på psyken.

Klem til dere begge!
 
Sambo blir bare så bekymret, vil ikke byrde. Det er litt godt å vite at jeg ikke er alene. Er nok også denne mørketiden sammen med hormonene. Tåler veldig dårlig disse hormonforandringene. Sist gang varte det helt ut til midten av andre trimester . Håper det ikke varer så lenge denne gangen. Forstår godt det du sier om å leve i kaos. Det er en Stein til byrden. Blir stresset av rot. Tanker som at jeg bare kan glemme å ha det rent og ryddig rundt meg , og akkurat nå virket en ny baby bare mye arbeid og lite glede. Gruer meg til alltid å være overarbeodet og lenket til huset for enten å rydde eller å sove. Forstår ikke hvordan jeg skal klare å være mor til to. Synes nr en krever mye, det blir ikke bedre med en til. Jeg har ikke energi til å rydde eller vaske. Jeg lager middag mens jeg brekker meg over grytene... Håper det går over snart.
 
Godt å høre vi er flere. Er sykmeldt på "bare" 2.uken, men allerede fra dag 1 følte meg fæl. Ligger rett ut til jeg må hente i bhg. Og så er det mørkt resten av kvelden. Er bare kvalm og orker knapt å sette på en maskin med klær. Kan ikke se matprogram på TV uten brekninger. Og sist varte det til uke 20 hos meg, selv om det ble gradvis bedre fra uke 14. Vanligvis jobber jeg fullt og trener masse og masse sosialt.- Nå gruer jeg meg til helger og jul der mini er hjemme på dagtid. Så trøst deg med at du er i alle fall ikke alene om å syntes at livet er litt ugreit nå... Blæh!! Måtte juli komme fort!
 
Har akkurat den samme tanken som du. Har snakka med samboeren om at jeg skjønner virkelig ikke hvordan jeg skal klare og være mor for 4. Så for og være ærlig så kjenner jeg på den at jeg gruer meg mer enn jeg gleder meg. Men tror det bare er akkurat nå fordi jeg har det som jeg har det akkurat nå. Tror det samme gjelder for deg også. Etterhvert så ser vi nok lysere på det begge to :)
 
Kjenner litt på dette jeg også. Hadde gledet meg til å ta ferie i hele desember, men nå ligger jeg bare her kvalm og uvell. Tenker mye på om jeg har gjort en feil nå, var vi klar for dette? Vi har bare vert sammen ett år. Mine er blitt så store, det er så mye som kan gå galt. Er det verdt det...å ver så dårlig.
Å i det siste har jeg tenkt mye på eksen som jeg har to barn med. Plutselig savner jeg han. Kjenner jeg blir flau over disse tankene :smiley-ashamed005
Hjelper ikke at mamma nesten er sint på meg for at jeg ble gravid når jeg blir så dårlig og mannen er på sjøen. Å maser på meg om å gå til lege siden jeg har hatt brunt utflod hele dagen i dag. Hun mener alt dette er ett unormalt svangerskap :(
 
Last edited:
Lillii: Er akkurat som og høre meg. Har vært sammen med samboeren min i 10 mnd bare og tenker om dette var rett og gjøre. Og igår så prata jeg med eksen min på telefonen i nesten en time om vår felles sønn og jeg kjente jeg savner han kjempe masse. Drømte til og med om han i natt. Mamma har ikke engang gratulert meg så skjønner at hun ikke liker det. Så skjønner akkurat hvordan du har det. Mine barn er såpass gamle nå at noen ganger tenker jeg hvorfor jeg utsetter meg for dette igjen. Med tanke på at minsten ikke sov over før han var to år så er jeg ikke særlig gira akkurat nå. Men jeg er sengeliggende nesten hele tiden bortsett fra når jeg er på jobb for jeg er så konstant kvalm og dårlig hele tiden.
 
Lillii: Er akkurat som og høre meg. Har vært sammen med samboeren min i 10 mnd bare og tenker om dette var rett og gjøre. Og igår så prata jeg med eksen min på telefonen i nesten en time om vår felles sønn og jeg kjente jeg savner han kjempe masse. Drømte til og med om han i natt. Mamma har ikke engang gratulert meg så skjønner at hun ikke liker det. Så skjønner akkurat hvordan du har det. Mine barn er såpass gamle nå at noen ganger tenker jeg hvorfor jeg utsetter meg for dette igjen. Med tanke på at minsten ikke sov over før han var to år så er jeg ikke særlig gira akkurat nå. Men jeg er sengeliggende nesten hele tiden bortsett fra når jeg er på jobb for jeg er så konstant kvalm og dårlig hele tiden.

Rart hva disse hormonene gjør med oss. Er 4 år siden vi gikk fra hverandre, å plutselig savner jeg han. Sikkert fordi jeg var med han under di andre graviditetene.
 
Jeg føler jeg er et troll mot moren min, vi er nødt til å bo hos mamma og stefar til i februar, når vi kan flytte inn i leiligheten, og det tar virkelig på å være et ektepar og bo hos foreldre. Jeg er i tillegg så sykt sliten og trøtt og jeg føler at jeg får ikke gjort noenting i huset og bare overlater alt til alle andre, og derfor blir jeg enda mer nedstemt. Det sliter veldig når jeg ikke har energi eller sinnsstemning til å være lys og blid i målet, og det blir tatt opp i verste mening hver gang. Er jo ikke sånn jeg mener det! Jeg klager nok mye, men jeg er mye stressa for tiden fordi jeg ikke føler at jeg får noen som helst oppfølgning av fastlegen min, og når jeg tenker på at det antakeligvis ikke er bra for barnet så blir jeg enda mer stresset! Ond sirkel det der.
 
At dere savner eksene deres er ikke så rart, spesielt ikke om de stilte opp og gjorde en god jobb under svangerskap og fødsel. Har selv drømt om at det er exen som er med på føden. Går vel på at han gjorde en bra jobb sist så jeg er trygg på han, selv om jeg vet at gubben kommer til å gjøre det enda bedre så er det en ukjent faktor.
Man kan ikke planlegge om man skal bli dårlig eller ikke, eller om kidden kommer til å sove, så blir dumt å synes at noen ikke burde få flere barn fordi det var sånn og sånn sist.
Sørg for at kjærestene vet om at dere ikke er helt på topp og støtter dere, det er viktig!
 
Back
Topp