Hei alle søte jenter [:)]
Jeg hadde egentlig bestemt meg for å ikke si noe til dere her inne, hadde ikke tenkt til å fortelle det som skjedde i sommer..
Men her sitter jeg idag og har en veldig tung dag, så nå kommer det visst allikevel..
Rundt juletider i fjor fikk vi den gledelige nyheten om at vi skulle bli onkel og tante, sambo sin søster og hennes samboer skulle endelig få en liten en! De har vært sammen i 10 år, så alle gikk vel egentlig litt rundt og "ventet" på dette. Vi begynte fort å kjøpe inn babyting og glede oss stort til den lille skulle komme. Svigerinna mi hadde et drømmesvangerskap, ingen plager og ikke dårlig i det hele tatt.
De kommende foreldrene hadde vært hos oss to dager før, hun var sprek med stor mage, og hadde akkurat gått ut i permisjon. Datoen var den 14. juni da vi fikk telefonen.. Det var moren til sambo som ringte, og jeg skjønte med en gang at noe var galt. Det var Mikkel, Mikkel var død.. Hun hadde våknet midt på natten av at hun trodde vannet var gått, men hun skjønte fort at det ikke var vannet men at det var blod. De ble hentet av ambulanse, men når de kom til sykehuset fant de ingen hjertelyd. Babyen var død. Vi kom på sykehuset i 12-tiden dagen etter og da var fortsatt lille Mikkel i mammas mage, jeg tror han ble født i 16 tiden. Når de så på morkaka kunne de se at det var navlestrengen som var festa feil, den var for langt borte, så når vannet gikk kom den i spenn, en hovedåre brast og lille Mikkel blødde ihjel. Men det skal visst ha gått veldig fort.
Vi var mye sammen med Mikkel de neste dagene, og nå i ettertid så har jo sorgen gått gradvis over for oss. Men i det siste har jeg tenkt så mye på han, og ikke minst på svoger og svigerinne. Det gjør så uendelig vondt. Svigerinna mi er fortsatt knust, og orker ikke å møte oss ennå, etter vi fortalte dem at jeg var gravid. Tar meg ofte i å gå rundt å synge på sanger fra begravelsen, jeg føler meg så hjelpesløs, skulle så gjerne ønske det er noe jeg kan gjøre for dem..
Ville ikke fortelle noe her siden jeg ikke ville skremme noen her, men dette er noe som skjer med 1 av 10 000, så sjansen er ikke stor.
Takk til dere som orket å lese helt igjennom, det var deilig å få det ut. Ble litt langt dette her... [&:]
Jeg hadde egentlig bestemt meg for å ikke si noe til dere her inne, hadde ikke tenkt til å fortelle det som skjedde i sommer..
Men her sitter jeg idag og har en veldig tung dag, så nå kommer det visst allikevel..
Rundt juletider i fjor fikk vi den gledelige nyheten om at vi skulle bli onkel og tante, sambo sin søster og hennes samboer skulle endelig få en liten en! De har vært sammen i 10 år, så alle gikk vel egentlig litt rundt og "ventet" på dette. Vi begynte fort å kjøpe inn babyting og glede oss stort til den lille skulle komme. Svigerinna mi hadde et drømmesvangerskap, ingen plager og ikke dårlig i det hele tatt.
De kommende foreldrene hadde vært hos oss to dager før, hun var sprek med stor mage, og hadde akkurat gått ut i permisjon. Datoen var den 14. juni da vi fikk telefonen.. Det var moren til sambo som ringte, og jeg skjønte med en gang at noe var galt. Det var Mikkel, Mikkel var død.. Hun hadde våknet midt på natten av at hun trodde vannet var gått, men hun skjønte fort at det ikke var vannet men at det var blod. De ble hentet av ambulanse, men når de kom til sykehuset fant de ingen hjertelyd. Babyen var død. Vi kom på sykehuset i 12-tiden dagen etter og da var fortsatt lille Mikkel i mammas mage, jeg tror han ble født i 16 tiden. Når de så på morkaka kunne de se at det var navlestrengen som var festa feil, den var for langt borte, så når vannet gikk kom den i spenn, en hovedåre brast og lille Mikkel blødde ihjel. Men det skal visst ha gått veldig fort.
Vi var mye sammen med Mikkel de neste dagene, og nå i ettertid så har jo sorgen gått gradvis over for oss. Men i det siste har jeg tenkt så mye på han, og ikke minst på svoger og svigerinne. Det gjør så uendelig vondt. Svigerinna mi er fortsatt knust, og orker ikke å møte oss ennå, etter vi fortalte dem at jeg var gravid. Tar meg ofte i å gå rundt å synge på sanger fra begravelsen, jeg føler meg så hjelpesløs, skulle så gjerne ønske det er noe jeg kan gjøre for dem..
Ville ikke fortelle noe her siden jeg ikke ville skremme noen her, men dette er noe som skjer med 1 av 10 000, så sjansen er ikke stor.
Takk til dere som orket å lese helt igjennom, det var deilig å få det ut. Ble litt langt dette her... [&:]
