kanskje jeg kommer igjen, kanskje ikke. Akkurat nå har jeg møtt veggen. Etter en tøff start med lillegutt og en "bestevenninne" som ikke ligner litt engang på begrepet. Og generelt sett folk rundt meg som ikke skjønner noe eller bare ikke vil forstå. Så en tråd om man noen gang hadde tenkt på å bare stikke. La alt være igjen. Leste kommentarene til folk, det kunne aldri falt dem inn. Når det er eneste tanken en har og en føler seg så alene med de tankene siden faktisk ingen forstår.. hva gjør man da? Gå til fastlegen, få henvisning til psykolog, som der igjen har 6-9 mnd ventelister, eller privat, hvor jeg må betale i dyre dommer.. noe jeg ikke har råd til. Samboer skjønner, men føler seg hjelpesløs. Så da føler jeg meg enda verre og for ikke å snakke om skyldsfølelse. Rett og slett en utblåsning her, eneste plassen jeg kunne få ting ut, uten å måtte bry meg med hva som ble sagt
Tror jeg takker for meg..
- Trådstarter iGnite
- Opprettet
Jeg hører ikke til her inne, men vil bare si at du må ta kontakt med helsestasjonen eller fastlegen og si hvordan du har det. Og da skal du ikke underdrive eller pynte på det, men være helt ærlig. Du skal ikke måtte vente lenge på hjelp eller betale selv.
Ikke tenk på at folk svarte at de aldri ville stukket av, de vet rett og slett ikke hvordan det er å være deprimert. Du er på ingen måte et dårlig menneske. Men det høres ut som om du må få hjelp. Å være deprimert er helt jævlig, og alt føles gjerne håpløst og svart, men det er virkelig håp. Jeg lover deg at ting blir bedre med tid og riktig hjelp.
Ikke tenk på at folk svarte at de aldri ville stukket av, de vet rett og slett ikke hvordan det er å være deprimert. Du er på ingen måte et dårlig menneske. Men det høres ut som om du må få hjelp. Å være deprimert er helt jævlig, og alt føles gjerne håpløst og svart, men det er virkelig håp. Jeg lover deg at ting blir bedre med tid og riktig hjelp.
87'modell
Forumet er livet
Hei!
Huff, dette høres ikke ut som en god situasjon.
Jeg synes det er viktig at du får vite at det ikke er så lange ventelister når du får et hastevedtak, noe du garantert vil få om du går til legen nå.
Da får du time i løpet av dager, eller i verste fall et par uker.
I mellomtiden kan du gå til psykiatrisk sykepleier i kommunen, eller familievernkontoret.
Begge deler er gratis, og ikke skummelt!
Det er ganske viktig at du tar kontakt med noen nå, og forteller akkurat hvordan du har det, uten å holde noe tilbake.
Jeg kan garantere deg at det er mye som kan gjøres for å hjelpe deg, og du er langt ifra den første som føler det sånn, selv om det er en ensom tilværelse.
Du kan gjerne skrive en PM til meg hvis du vil snakke med noen som har erfaring med følelsene du sitter med. <3
Søk hjelp, det blir bedre!!
bondekjærring
Forelsket i forumet
Jeg tenker at de som sier det alldrig kunne falt dem inn å stikke fra allt har alldrig vært der selv. Jeg har også hatt det slik. Det er viktig at du får hjelp. Snakk med familievernkontoret, eller gå til fastlegen og få hjelp ☺ ting vil bli bedre ettervert ☺
God klem.
God klem.
Her er det bare å blåse ut, det kan ofte hjelpe å bare få det ut til noen som ikke kjenner deg eller de rundt deg.
Har du hørt med helsestasjonen hva slags tilbud de har? I min kommune (vet det finnes i flere andre) har de noe som kalles familiehus som er tilknyttet helsestasjonen, der er det all slags mulige fagfolk som er til for å hjelpe foreldre og barn. Tilbudet er gratis, de er ofte veldig raske på, og man trenger ikke henvisning fra legen. Jeg sendte selv en "søknad" til de (bare en forklaring på hva jeg trengte hjelp til) og de ringte meg innen en uke for å avtale tid. Tok vel type 2 uker fra jeg sendte brev til første samtale
Og dersom du trenger mer hjelp enn de kan tilby så har de et nettverk av fagfolk og muligheten til å få deg inn hos spesialister.Og sist men ikke minst, du trenger ikke å omgås med folk som ikke gir deg noe men bare tapper deg for energi! Dersom "bestevenninnen" din ikke er noe å samle på så er det faktisk helt lov å ekskludere henne fra livet ditt
Tror noe av det lureste jeg har gjort er å være flinkere til å være med folk jeg liker, og ikke henge med folk fordi jeg føler at jeg burde
Ser de fleste har gitt gode råd om hvor henvende seg, så har ikke noe mer å legge til der. Her i huset er det mannen som har det sånn, henger fremdeles litt igjen til tross for at han har oppfølging av både fastlege og psykolog. Men det hjelper absolutt å få snakket om det
Og av og til er det som hjelper mest bare det å få en utblåsning, uten nødvendigvis å ville ha råd eller vurdering på hva man bør gjøre videre. Sånn sett er jo forumet gnske greit
Og av og til er det som hjelper mest bare det å få en utblåsning, uten nødvendigvis å ville ha råd eller vurdering på hva man bør gjøre videre. Sånn sett er jo forumet gnske greit
Huff.. Det er ikke greit når det føles sånn. Kan jeg spørre hva det er som fører til så triste tanker? Er det noe som har kommet etter fødsel eller har du kjent på det lenge? Jeg har ikke noe med det, så du trenger ikke svare, men jeg har en venninne som plages med fødselsdepresjoner, og hun fikk hjelp med en gang - og nå er det så godt som helt bra igjen. Har også et par venninner som er deprimerte, og det finnes så utrolig mye god hjelp for dem også. Når det er som mørkest er det godt å tenke på at det meste i livet er midlertidig, tiden leger alle sår, og at det VIL bli bedre. Prøv å tenke på det som er godt, det du ikke vil reise fra - kanskje trenger du en pause. Det er lov! Kos deg en dag eller to og unn deg alt du setter pris på og lad opp batteriene. Søk hjelp. Og bruk forumet om du synes det blir for vanskelig å snakke med bekjente.
Du kan få hjelp hos privat psykolog, og få refundert beløpet. Hør med fastlegen om privatpraktiserende psykologer med refusjonsrett.
