kanskje jeg kommer igjen, kanskje ikke. Akkurat nå har jeg møtt veggen. Etter en tøff start med lillegutt og en "bestevenninne" som ikke ligner litt engang på begrepet. Og generelt sett folk rundt meg som ikke skjønner noe eller bare ikke vil forstå. Så en tråd om man noen gang hadde tenkt på å bare stikke. La alt være igjen. Leste kommentarene til folk, det kunne aldri falt dem inn. Når det er eneste tanken en har og en føler seg så alene med de tankene siden faktisk ingen forstår.. hva gjør man da? Gå til fastlegen, få henvisning til psykolog, som der igjen har 6-9 mnd ventelister, eller privat, hvor jeg må betale i dyre dommer.. noe jeg ikke har råd til. Samboer skjønner, men føler seg hjelpesløs. Så da føler jeg meg enda verre og for ikke å snakke om skyldsfølelse. Rett og slett en utblåsning her, eneste plassen jeg kunne få ting ut, uten å måtte bry meg med hva som ble sagt
Og dersom du trenger mer hjelp enn de kan tilby så har de et nettverk av fagfolk og muligheten til å få deg inn hos spesialister.