Inlovewiththedream<3
Forelsket i forumet
I mange år slet jeg med troen på både kjærlighet og familie. Mye på bakgrunn av hvordan oppveksten har vært. Jeg så alle rundt meg som stiftet familie og som giftet seg. Jeg hadde egentlig slått meg til ro med at det kom aldri til å hende meg. Og så en dag fant jeg ut at jeg var gravid, surrealistisk var det. Jeg var ikke sammen med barnefaren og livssituasjonen var ikke et godt utgangspunkt for å sette et barn til verden. Så jeg valgte å avslutte svangerskapet den gangen. Mye også fordi jeg akkurat hadde begynt noe nytt med mannen jeg i dag bor sammen med. Hadde jeg ikke valgt det jeg gjorde ville jeg nok ikke hatt det forholdet jeg har i dag.
Jeg og samboeren min har snakket mye om alle aspekter i livet, og spesielt om barn og bryllup og slikt. I høst bestemte jeg meg for at jeg skulle ta initiativet til å fri, så på en meget spesiell måte ble det bestemt at vi skal gifte oss sommeren 2016. Det med barn ble satt til side og ble noe vi skulle vente med, men slik ble det ikke... I mars testet jeg positivt på en graviditetstest og sjokket kom ikke langt etter.. Jeg følte meg fornøyd, men samtidig skremt over tanken på hvordan vil kjærsten ta nyhetene? Vil han beholde barnet? Jeg visste jo at jeg absolutt ville ha det, men ville han? Så jeg kjørte til nærmeste babybutikk og kjøpte en smekk som sier mum <3 dad = me. Og skrev et brev fra baby til den kommende pappaen. Og jeg ble så letta da han tok det helt uproblematisk og fint. Så kunne jeg senke skuldrene litt og tenke tanken "JEG skal få bli mamma. JEG som aldri trodde jeg noen gang kom til å få barn. Skal faktisk bli Mamma!" Og nå som jeg har kommet meg til 9+3 og teller ned for hver eneste dag som går frem til uke 12. Hvor jeg fantastisk lykkelig kan fortelle meg selv, at drømmen om å bli mamma vil komme til å skje. Jeg får bli mamma likevel! <3
Jeg og samboeren min har snakket mye om alle aspekter i livet, og spesielt om barn og bryllup og slikt. I høst bestemte jeg meg for at jeg skulle ta initiativet til å fri, så på en meget spesiell måte ble det bestemt at vi skal gifte oss sommeren 2016. Det med barn ble satt til side og ble noe vi skulle vente med, men slik ble det ikke... I mars testet jeg positivt på en graviditetstest og sjokket kom ikke langt etter.. Jeg følte meg fornøyd, men samtidig skremt over tanken på hvordan vil kjærsten ta nyhetene? Vil han beholde barnet? Jeg visste jo at jeg absolutt ville ha det, men ville han? Så jeg kjørte til nærmeste babybutikk og kjøpte en smekk som sier mum <3 dad = me. Og skrev et brev fra baby til den kommende pappaen. Og jeg ble så letta da han tok det helt uproblematisk og fint. Så kunne jeg senke skuldrene litt og tenke tanken "JEG skal få bli mamma. JEG som aldri trodde jeg noen gang kom til å få barn. Skal faktisk bli Mamma!" Og nå som jeg har kommet meg til 9+3 og teller ned for hver eneste dag som går frem til uke 12. Hvor jeg fantastisk lykkelig kan fortelle meg selv, at drømmen om å bli mamma vil komme til å skje. Jeg får bli mamma likevel! <3
lykke til!!
