trist..

MaritS

MaritS

Glad i forumet
Dette skal vel egentlig vere en fin tid, med forberedelse og klargjøring... men de siste dagene har jeg vert ordentlig nedfor... klarer ikke sette fingeren på hva det er heller...

I natt ble jeg sittende oppe å legge sammen klær mens tårene bare rannt.. Jeg tror jeg er sliten, stressa over alt som ikke er klart, og lei av at sambo gjør så lite. Jeg føler jeg må mase, og ta initiativet til alt... Jeg spør han om noe så enkelt som å fylle ut sin søknad for fedrekvote, og han presterer å spør om jeg kan fylle ut hans også.. Da har har ligget på sofaen hele dagen... Jeg vet jeg får han til å høres ut som en boms nå, han er jo ikke det, men han får aldri ting gjort! Jeg må gå å mase og gnage, og alt blir gjort i siste liten, om ikke litt for sent... han gjør også veldig lite hjemme, og jeg har veldig vondt i bekkenet, og vil gjerne gjøre ting, men får det ikke gjort fordi det er vondt... Jeg liker ikke mase på han heller..

Når ting er slik klarer jeg liksom ikke slappe av, og glede meg over tiden vi er i, og det som snart skal skje.. i tilegg føler jeg meg tung og stor, og lite attraktiv..selvtilliten er på bunn... søvnen er dårlig, noe som gjør at jeg blir enda mer nedstemt...

Beklager at jeg kommer med en sånn syte tråd.. Jeg måtte bare få det ut, og det hjelper å skrive ned det jeg tenker..
 
Akkurat slik føler jeg og det [&:]

Er vel slik med hormoner og "slitne" gubber [8D] (De blir utrolig fort slitne av vanlig husarbeid - iallefall min)
 
Aaaw, sender deg en STOR trøsteklem! Det skal ikke alltid være like lett, og det tror jeg mange gravide kjenner på (har det slik selv). Plutselig føles det som om hele verden går imot en, selvom det egentlig ikke er slik. Har du tatt en skikkelig prat med samboeren din? Forklart ham hver minste detalj om hvordan du har det og hvordan du føler deg? Dersom du bare sier eller klager litt her og litt der, så forstår han nok ikke hvor ille dette faktisk er for deg. Kanskje du kan spørre ham om dere kan sette dere ned og ta en prat sammen, og så kan du forklare ham hvordan du har det for tiden? Mannfolk er og blir mannfolk, og de forstår ikke automatisk hvordan vi kvinner føler og tenker om ting. De trenger å få en forklaring på det meste, og da hjelper det ikke engang med storhinting. De må rett og slett ha det inn med t-skjeer...
Jeg er sikker på at du har en god og snill mann som vil det beste for deg, det er vel bare det at han ikke vet hvor ille du har det akkurat nå. Husk at han ikke kjenner på sin kropp hvordan det er å være gravid. Han ser kun at ditt ytre forandrer seg, så han ser ikke smertene, vondtene og alle hormonene som du kanskje sitter med. Beskriv for samboeren din alt du har beskrevet her, så kommer han forhåpentligvis til å forstå litt mer av hva det er å gå gravid.
 
uff de derre mannfolkan våres..

håper noen har bedre typer værtfall..

skulle ønske jeg kunne gi noen råd, men er i akkurat samme situasjon..
bare at min ligger på sofan hele dagen. og denne uken sa han faktisk at han skulle rydde hele leiligheten, torsdag i dag..
så fredag å da er det taxi kjøring hele helga, han skulle gjøre det, jeg bare måtte love å ikke mase på han..
har faktisk sakt til han at jeg aldri vil være gravid med han igjen. han er så lite støttende og hjelpende at det er ganske utrulig..

får håper de får fingern ut av rumpa og rumpa opp av sofan!!
 
ORIGINAL: Miu

Aaaw, sender deg en STOR trøsteklem! Det skal ikke alltid være like lett, og det tror jeg mange gravide kjenner på (har det slik selv). Plutselig føles det som om hele verden går imot en, selvom det egentlig ikke er slik. Har du tatt en skikkelig prat med samboeren din? Forklart ham hver minste detalj om hvordan du har det og hvordan du føler deg? Dersom du bare sier eller klager litt her og litt der, så forstår han nok ikke hvor ille dette faktisk er for deg. Kanskje du kan spørre ham om dere kan sette dere ned og ta en prat sammen, og så kan du forklare ham hvordan du har det for tiden? Mannfolk er og blir mannfolk, og de forstår ikke automatisk hvordan vi kvinner føler og tenker om ting. De trenger å få en forklaring på det meste, og da hjelper det ikke engang med storhinting. De må rett og slett ha det inn med t-skjeer...
Jeg er sikker på at du har en god og snill mann som vil det beste for deg, det er vel bare det at han ikke vet hvor ille du har det akkurat nå. Husk at han ikke kjenner på sin kropp hvordan det er å være gravid. Han ser kun at ditt ytre forandrer seg, så han ser ikke smertene, vondtene og alle hormonene som du kanskje sitter med. Beskriv for samboeren din alt du har beskrevet her, så kommer han forhåpentligvis til å forstå litt mer av hva det er å gå gravid.


Takk for gode tanker og svar, jenter!

Jeg har ikke snakket med han, synes faktisk det er litt vanskelig.. men får sette meg ned å ta en ordentlig prat.. Liker bare ikke å trenge hjelp til ting, og liker ikke å mase på han
 
Dere bør snakke om det ja. Når babyen kommer MÅ han gjøre mer.. Er veldig lett for å begynne å krangle når en er sliten og trett av babyen. God klem[:)]
 
ORIGINAL: MaritS

Takk for gode tanker og svar, jenter!

Jeg har ikke snakket med han, synes faktisk det er litt vanskelig.. men får sette meg ned å ta en ordentlig prat.. Liker bare ikke å trenge hjelp til ting, og liker ikke å mase på han


Jeg vet jo bare hvordan det fungerer med min mann, så tipser ut i fra det[;)] Her er det sånn at dersom jeg maser på ham eller klager på noe, så blir han lei seg og frustrert. Sier ikke at du er den typen som maser på samboeren din altså, bare bruker meg selv som eksempel[;)] Litt masing og klaging her og der blir til slutt veldig mye, og etterhvert blir det nok litt FOR mye for mannen min, som da sitter igjen uten å skjønne hva som er galt. Derfor har vi våre lange samtaler en gang i blant; samtaler som jeg tar initativ til. Han er jo stort sett fornøyd med tilværelsen, mens jeg går rundt og tenker og føler vondt om ting. Etter hver sånn gode samtale som vi har, hvor vi (dvs som oftest jeg) har luftet ut og forklart alt som må forklares, så funker alt så mye bedre[:)] Han har kanskje fått noen påminnelser om hva jeg trenger hjelp til og forståelse for, og han har endelig fått svar på hvorfor jeg har vært sur/gretten/humørsyk den siste tiden. En god kommunikasjon er viktig når man er sammen som kjærester, men enda viktigere når man er sammen som foreldre. Veldig mange småbarnsforeldre opplever at den gode kommunikasjonen forsvinner helt, så det er viktig å stadig snakke sammen om både store og små ting som kan være en torn i forholdet.

Og du? Du skal vite at det er helt normalt at gravide ikke orker/klarer å gjøre like mye som før. Samme gjelder når man plutselig sitter med en baby på armen, og da blir gjerne alt annet nedprioritert. Selv er jeg husmor, og det er liksom min jobb å ordne alt i huset. Gjett om jeg måtte bite i det sure eplet da sønnen min ble født... Hadde ikke overskudd eller energi til å løfte en finger. Følte ganske stor skam da mannen min gjorde så og si alt i huset i en periode, i tillegg til at han jobbet fulltid. Men etterhvert får man mer energi igjen, og man blir mer og mer seg selv[:)] Håper alt ordner seg for deg, det vet jeg egentlig at det gjør. Er bare det at vi nå er inni en periode som kan være vanskelig og tung for mange. Gi det litt tid (og god kommunikasjon med samboeren din), så blir nok alt greit igjen etterhvert[:)]
 
OI! Det du skriver kunne like gjerne vært meg og sambo. Jeg har det på akkurat samme måte som deg! Vi er iallefall flere om det da, trøste oss med det.[:)] Samboeren min er veldig  flink med ungene, men gjør veeeeldig lite for å lette ting for meg. Det sårer meg litt at han viser så lite medfølelse mtp bekkenplagene mine...
 
ORIGINAL: Miu

ORIGINAL: MaritS

Takk for gode tanker og svar, jenter!

Jeg har ikke snakket med han, synes faktisk det er litt vanskelig.. men får sette meg ned å ta en ordentlig prat.. Liker bare ikke å trenge hjelp til ting, og liker ikke å mase på han


Jeg vet jo bare hvordan det fungerer med min mann, så tipser ut i fra det[;)] Her er det sånn at dersom jeg maser på ham eller klager på noe, så blir han lei seg og frustrert. Sier ikke at du er den typen som maser på samboeren din altså, bare bruker meg selv som eksempel[;)] Litt masing og klaging her og der blir til slutt veldig mye, og etterhvert blir det nok litt FOR mye for mannen min, som da sitter igjen uten å skjønne hva som er galt. Derfor har vi våre lange samtaler en gang i blant; samtaler som jeg tar initativ til. Han er jo stort sett fornøyd med tilværelsen, mens jeg går rundt og tenker og føler vondt om ting. Etter hver sånn gode samtale som vi har, hvor vi (dvs som oftest jeg) har luftet ut og forklart alt som må forklares, så funker alt så mye bedre[:)] Han har kanskje fått noen påminnelser om hva jeg trenger hjelp til og forståelse for, og han har endelig fått svar på hvorfor jeg har vært sur/gretten/humørsyk den siste tiden. En god kommunikasjon er viktig når man er sammen som kjærester, men enda viktigere når man er sammen som foreldre. Veldig mange småbarnsforeldre opplever at den gode kommunikasjonen forsvinner helt, så det er viktig å stadig snakke sammen om både store og små ting som kan være en torn i forholdet.

Og du? Du skal vite at det er helt normalt at gravide ikke orker/klarer å gjøre like mye som før. Samme gjelder når man plutselig sitter med en baby på armen, og da blir gjerne alt annet nedprioritert. Selv er jeg husmor, og det er liksom min jobb å ordne alt i huset. Gjett om jeg måtte bite i det sure eplet da sønnen min ble født... Hadde ikke overskudd eller energi til å løfte en finger. Følte ganske stor skam da mannen min gjorde så og si alt i huset i en periode, i tillegg til at han jobbet fulltid. Men etterhvert får man mer energi igjen, og man blir mer og mer seg selv[:)] Håper alt ordner seg for deg, det vet jeg egentlig at det gjør. Er bare det at vi nå er inni en periode som kan være vanskelig og tung for mange. Gi det litt tid (og god kommunikasjon med samboeren din), så blir nok alt greit igjen etterhvert[:)]


Tusen takk for gode råd :) Jeg har en samboer som trenger å få inn ting med teskje.. og dessverre er vi ikke så flinke å snakke sammen.. Tror vi må snakke sammen, om å snakke sammen :p hehe. Jeg får ta meg en ordentlig prat med han der vi får lagt alle kort på bordet.
 
ORIGINAL: MaritS

ORIGINAL: Miu

Aaaw, sender deg en STOR trøsteklem! Det skal ikke alltid være like lett, og det tror jeg mange gravide kjenner på (har det slik selv). Plutselig føles det som om hele verden går imot en, selvom det egentlig ikke er slik. Har du tatt en skikkelig prat med samboeren din? Forklart ham hver minste detalj om hvordan du har det og hvordan du føler deg? Dersom du bare sier eller klager litt her og litt der, så forstår han nok ikke hvor ille dette faktisk er for deg. Kanskje du kan spørre ham om dere kan sette dere ned og ta en prat sammen, og så kan du forklare ham hvordan du har det for tiden? Mannfolk er og blir mannfolk, og de forstår ikke automatisk hvordan vi kvinner føler og tenker om ting. De trenger å få en forklaring på det meste, og da hjelper det ikke engang med storhinting. De må rett og slett ha det inn med t-skjeer...
Jeg er sikker på at du har en god og snill mann som vil det beste for deg, det er vel bare det at han ikke vet hvor ille du har det akkurat nå. Husk at han ikke kjenner på sin kropp hvordan det er å være gravid. Han ser kun at ditt ytre forandrer seg, så han ser ikke smertene, vondtene og alle hormonene som du kanskje sitter med. Beskriv for samboeren din alt du har beskrevet her, så kommer han forhåpentligvis til å forstå litt mer av hva det er å gå gravid.


Takk for gode tanker og svar, jenter!

Jeg har ikke snakket med han, synes faktisk det er litt vanskelig.. men får sette meg ned å ta en ordentlig prat.. Liker bare ikke å trenge hjelp til ting, og liker ikke å mase på han


Man MÅ snakke sammen for at man skal vite hva man ønsker! Gi beskjed om hva du forventer og trenger hjelp til! Fortell om hva det gjør når han gjør sånn og sånn! Mannfolk kan faktisk ikke GJETTE hva det betyr for oss, hvis du ikke gir beskjed! Og dette er ENORMT viktig å ha fokus på når man får en liten en..

Husk også at man skal ta seg tid til å være kjærester! Det er EKSTREMT viktig!

- hilsen bitter erfaren.....som ikke snakket nok [&o]
 
Sender deg en stor klem jeg! [:)]
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp